Innvandrere som kommer til Norge, får enten bli her eller ikke.

Svært mange av dem som får bli, svarer at de ønsker å vende tilbake til opprinnelseslandet sitt. Men mange gjør ikke det.

I et stort forskningsprosjekt ledet av PRIO (Institutt for fredsforskning) har åtte forskere sett nærmere på hvorfor det så vanskelig å reise «hjem» igjen.

Ønskelig – samtidig umulig

– Selv om bare en liten andel av innvandrerne flytter tilbake, er tanken på å gjøre det en veldig viktig del av livet for mange av dem, forteller Jørgen Carling, som har ledet forskningsprosjektet.

Forskerne har ikke bare sett på returmigrasjon som noe innvandrere enten gjør eller ikke gjør. De har også studert hvordan ideen – eller kanskje helst myten – om retur er med på å forme mange innvandreres identitet i Norge.

Returen er ofte noe innvandrere snakker med andre innvandrere og landsmenn om som noe de ønsker – men som samtidig er umulig, ifølge forskerne.

– Å vende tilbake er en ambisjon mange innvandrere i Norge gir uttrykk for. Det gjelder enten de kommer fra Chile, Polen, Zimbabwe, Pakistan eller et annet land, sier Carling.

Statistikken som viser at seks av ti vurderer å flytte tilbake, stammer fra Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse blant innvandrere, som ble gjennomført for nesten ti år siden. Disse tallene inspirerte forskerne til å undersøke dette nærmere.

Returmyten skaper felles identitet

Forskerne mener at returmyten er med på å skape enn felles eksil-identitet i mange innvandrergrupper.

Når de fleste av disse innvandrerne likevel blir her i landet, er det fordi det å forlate Norge ofte er en like stor utfordring som det en gang var å reise hit. Utfordringen er knyttet til jobb, til barn i skole, eller det kan dreie seg om barnebarn som vokser opp i Norge.

For svært mange handler det også om manglende sosiale nettverk i landet de forlot og som de nå sier de ønsker å vende tilbake til. Mange er selvfølgelig også utrygge på utsiktene til å få seg jobb og inntekter.

Sterk eller svak tilknytning?

Forskerne har gjennom studien fått bekreftet noe som kan virke ganske opplagt, nemlig at dersom du som innvandrer har sterk tilknytning til Norge og liten tilknytning til opprinnelseslandet ditt, så er det lite aktuelt for deg å flytte tilbake.

Og omvendt, sterk tilknytning der og liten tilknytning her, er lysten til å reise tilbake større.

– Men det finnes også to andre viktige grupper blant innvandrerne vi har intervjuet. Nemlig de som har sterk tilknytning begge steder, og de som har liten tilknytning både i Norge og der de kom fra, sier Carling.

Et returparadoks

Har du liten tilknytning til det norske samfunnet, er det lett å tenke seg at du som innvandrer like gjerne kan flytte «hjem».

– Men så enkelt er det ikke.

– For er du dårlig integrert i Norge, så har du gjerne også dårlig med penger. Da har du ofte heller ikke klart å opprettholde båndene til familie og annet sosialt nettverk i opprinnelseslandet. Du har ikke kunnet sende dem penger eller gaver. Du har neppe kunnet bygge deg noe hus å flytte tilbake til. Og omvendt.

Altså: Er du dårlig integrert i det norske samfunnet, kan det paradoksalt nok også bli vanskeligere for deg å reise fra Norge.

– Det er ganske mange innvandrere i Norge som tilhører denne siste gruppen. De er dårlig integrert i det norske samfunnet, kanskje er de uten jobb, og de har ikke opprettholdt bånd til hjemlandet som gjør det mulig for dem å vende tilbake, sier Carling.

Krigsflyktningers returparadoks

En del innvandrere har kommet til Norge som flyktninger fra land med krig, som Irak, Afghanistan og Somalia. I dag kommer flere som har rømt fra krigen i Syria.

Når innvandrere ønsker å vende tilbake til ustabile opprinnelsesland, som for eksempel Afghanistan eller Irak, så tenker de ofte på dette som et risikofylt prosjekt.

Slik oppstår nok et paradoks:

For har du en god tilknytning til Norge og i tillegg norsk statsborgerskap, så blir returen til det ustabile opprinnelseslandet et mindre risikabelt prosjekt.

Har du derimot ikke statsborgerskap i Norge, så kan det også bli mer risikabelt å eksperimentere med å reise til opprinnelseslandet. Da er du nemlig mer usikker på om du har mulighet til å vende tilbake til Norge dersom returprosjektet mislykkes.

Reiser på sjekkturer

Når innvandrere vil forsøke å realisere drømmen om å vende tilbake til opprinnelseslandet, følger mange den samme strategien. Dette gjelder enten de er flyktninger eller immigranter som har kommet hit på jakt etter arbeid eller for å bli gjenforent med familie.

De reiser først på ett eller flere korte besøk «hjem» for å se hvordan det går. For å sjekke om de har noen framtid i opprinnelseslandet.

Besøkene kan by på overraskelser og skuffelser som knuser drømmen om å flytte tilbake for godt.

– Når jeg blir pensjonist

Forskerne ser at i praksis er drømmen om å vende «hjem» noe ganske mange innvandrere utsetter helt til de blir pensjonister.

Men heller ikke som pensjonister vender de hjem for godt. I stedet gjør innvandrerpensjonister som har ressurser til det, akkurat det samme som mange nordmenn drømmer om. De drar sørover til opprinnelseslandet om vinteren og er i Norge om sommeren.

Skal en innvandrerfamilie på denne måten hente det beste fra to verdener de kjenner, krever det gjerne at familien har vært økonomisk i stand til å bygge et hus i fødelandet sitt. Det krever ofte også at de regelmessig har vært i stand til å sende penger til familie i landet de kom fra.

Familien skaper utfordringer

– For innvandrere finnes det ofte en familiedimensjon som gjør det vanskelig å ta beslutninger om hvor man skal bo, sier Carling.

Det kan være familien i opprinnelseslandet man vurderer å flytte tilbake til: Kanskje vil de helst at du skal bli i Norge, slik at du kan fortsette å sende dem penger.

Det kan være to ektefeller der den ene vil reise hjem, og den andre vil bli i Norge. Noen har både barn og barnebarn i Norge.

Også hensynet til gamle foreldre påvirker innvandreres valg av bosted. Noen velger å returnere for å ta seg av aldrende foreldre i opprinnelseslandet. Det gjelder spesielt for innvandrere som ikke selv har barn.

Døden setter det på spissen

Ofte er det døden som setter på spissen den familieutfordringen mange innvandrere i Norge opplever å bli stilt overfor.

Du kan bare begraves ett sted.

Men skal det være i landet du kommer ifra eller i landet du bor i når du dør?

Mange innvandrerfamilier har lange diskusjoner om dette, ifølge forskerne. Argumentet om at den døde bør få vende hjem til opprinnelseslandet, blir møtt av argumentet om at graven bør være der de fleste i den nærmeste familien oppholder seg.

Hva som er riktig, er det ofte vanskelig å bli enige om. Men avgjørelsen må tas. 

Referanse: 

Jørgen Carling, mfl. Possibilities and Realities of Return Migration. Institutt for fredsforskning, 2015