Lærebøkene som Susanne V. Knudsen ved Høgskolen i Vestfold har undersøkt, er nye verk for åttende og tiende trinn som benyttes i skolen i dag. Bøkene er kommet etter Kunnskapsløftet i 2006.

I Kunnskapsløftet har samfunnsfagene, inkludert historie, som mål å «bidra til forståelse for, og bygge opp under grunnleggende menneskerettigheter, demokratiske verdier, frihet og aktivt borgerskap og demokratisk deltagelse.» 

Lite om innvandrere

Knudsen har både sett på kolonitiden og frigjøringen fra kolonimaktene, og hva bøkene sier om flyktninger og innvandrere når vi nærmer oss vår tid.

– Det er slående hvor lite det står om flyktninger og innvandrere, sier Knudsen.

– Begrepene innvandrere og flyktninger blandes også tildels sammen, og arbeidsinnvandrere presenteres som en homogen gruppe av menn fra arbeiderklassen, med en annen etno-rase enn nordmenn.

Anonyme afrikanere

Bøkene hun har undersøkt har en kritisk holdning til den europeiske kolonialismen, men samtidig minskes kritikken ved at europeerne også presenteres som hjelpere.

Historier om misjonærer som bidrar med helsehjelp og utdanning er tatt med, og de presenteres i bøkene som et positivt element ved kolonitiden.

Knudsen nevner som eksempel et bilde i en av bøkene, der den kvinnelige misjonæren er presentert som et individ med navn, mens afrikanerne som omgir henne forblir anonyme og dermed står som representanter for de «afrikanske massene». 

Mindretall blir flertall

Måten disse hjelperne, først og fremst kvinnelige misjonærer, blir fremstilt på, setter dem i en posisjon som gir et inntrykk av at de er en majoritet.

Misjonærene presenteres med kjønn, klasse, nasjonalitet og utdanning, dette gir dem en maktposisjon. Mens maktesløshet blir presentert som en kjønnsløs gruppe av ikke-hvit afrikansk arbeiderklasse.

– Det er et paradoks at misjonærenes hjelperstatus gir dem rollen som en majoritet, mens afrikanerne som er den egentlige majoriteten presenteres som hjelpeløse minoriteter, sier Knudsen.

Dobbeltkommunikasjon

Tekstene om frigjøringen fra kolonimaktene er relativt korte, sammenlignet med de som handler om den europeiske kolonialismen.

Lærebokforfatterne viser solidaritet med de tidligere koloniserte statene, for eksempel gjennom å nevne hvordan grensene ble trukket uten tanke for splittelse av folkegrupper, eller gjennom å skrive om den europeiske utnyttingen av kolonistatenes ressurser.

Samtidig er det en dobbelthet i kommunikasjonen. På den ene siden legges skylden hos europeerne, men på den andre siden presenteres innbyggerne i de tidligere kolonistatene som usiviliserte folk som bor i diktaturer, som kriger og ikke klarer å komme ut av fattigdommen.

– Selv om bøkene selvsagt må ta opp undertrykkelse, vold og diktaturer i Afrika og Asia, virker det som om de er mer orientert mot de negative sidene ved kolonistatenes overgang til nye nasjoner, på bekostning av positive fortellinger om suksess i utviklingen bort fra en status som kolonier.

– På denne måten kommuniserer lærebokforfatterne en kolonial mentalitet, mener Knudsen.

Neppe ment som provokasjon

Det er vanskelig å si noe om grunnene til at lærebokforfatterne har valgt å skrive som de gjør, men Knudsen tviler på at det er gjort med vilje.

– Man kunne jo sett for seg at det var gjort for å fremme diskusjon og ettertanke, som en provokasjon, men jeg tror ikke det. Da ville det nok vært enda tydeligere, mener hun.

Knudsen sier at hun tror det har lett for å bli en del gjentakelser fra tidligere verk, og dermed fortsetter historien på samme vis.

Styrer holdninger

– Et utgangspunkt har vært å vise hvordan hvite mennesker posisjonerer seg som normen. Man kan også stille seg spørsmål ved hvordan hvite ignorer det faktum at de selv tilhører en rase, sier Knudsen.

Knudsen forteller at hun ønsker å skape oppmerksomhet rundt at det som skrives i lærebøkene har en betydning for holdningene våre, og hvordan de som tilhører afrikansk eller asiatisk kultur blir behandlet og framstilt av den vestlige majortitetskulturen.

Hun mener det er god grunn til å reflektere over det hun har funnet.

– Lærebokforfatterne må tenke gjennom hva de skriver, og lærerne må ikke ta alt for god fisk selv om det er skrevet av en fagperson, mener Knudsen.

Bøkene som er undersøkt er:

Hellerud, Veinan og Moen: Matriks 8. Historie. Samfunnsfag for ungdomstrinnet, Aschehoug 2006.

Hellerud, Veinan og Knutsen: Matriks 10. Historie. Samfunnsfag for ungdomstrinnet, Aschehoug 2008.

Skjønsberg: Underveis. Ny utgave. Historie 8. Samfunnsfag for ungdomstrinnet, Gyldendal 2006.

Skjønsberg: Underveis. Ny utgave. Historie 10. Samfunnsfag for ungdomstrinnet, Gyldendal 2008.