Det arktiske selvbildet Tromsø har opparbeidet seg, og som har gjort byen til en internasjonal turistmagnet, er ikke noe flyktningungdommene kjenner seg igjen i. (Foto: Bård Løken, Samfoto, NTB scanpix)
Flyktningungdom kjenner seg ikke igjen i glansbildet av Tromsø
Når unge flyktninger kommer til Tromsø, opplever de ikke den nordnorske gjestfriheten ishavsbyen er kjent for. Derfor flytter de sørover.
I sitt doktorgradsarbeid har Marianne Brekke fulgt unge flyktninger over flere år for å se hvordan de opplevde å bli bosatt i Tromsø.
Ungdommene hadde en kristen bakgrunn og kom enten som kvoteflyktninger eller gjennom familiegjenforening. De var tenåringer på flukt fra trusler, men ellers svært forskjellige og hadde ulik ballast. Noen var sterke og positive, mens andre var mer sårbare.
Drømmer om framtiden
– Alle som søker frihet fra fortidas trusler, ønsker å skape en ny start. Når du så blir bosatt på et nytt sted, er det viktig å finne fram til nye fundament som det nye livet kan bygges på, sier Brekke.
Flukt til en annen verdensdel og et land langt borte innebærer utfordringer på mange plan. Alle ungdommene Brekke møtte, kom med drømmer om framtiden, om å skape seg et nytt liv og bli kjent med norske ungdommer.
Det siste viste seg å bli vanskelig.
Lokale ungdommer mer opptatt av aktiviteter
– Ungdommene oppsøkte arenaer hvor lokal ungdom var, men de opplevde i mange sammenhenger ikke å få innpass, sier Brekke.
Hun intervjuet de unge flyktningene blant annet om hvilke arenaer i Tromsø de har oppsøkt, som for eksempel ungdomshuset i byen. Dette er et svært aktivt møtested for film- og musikkinteressert ungdom.
– Men mens flyktningungdommene kom dit med et ønske om å bli kjent med norske tenåringer, var de lokale ungdommene mer opptatt av en eller annen aktivitet. Flyktningene hadde mer behov for å prate med noen og finne en venn enn å drive med musikk- og filmproduksjon. sier Marianne Brekke.
Opplevde norske ungdommer som uhøflige
I begynnelsen var både språk og tromsøfolks måte å være på en utfordring for flyktningene. I intervjuene med Brekke fortalte de at de opplevde de norske ungdommene og tromsøfolk generelt som lite imøtekommende, avvisende og uhøflige.
– Flyktningene fortalte at i sitt hjemland var det vanlig å hilse og snakke sammen, også med fremmede, som på bussen, sier Brekke.
I Tromsø møtte de tause ansikter og få smil blant nordmenn. De møtte også en travelhet som var ukjent for dem. De norske ungdommene hadde aldri tid.
De unge, kristne flyktningene Marianne Brekke traff gjennom sin forskning hadde problemer med å komme i kontakt med lokal ungdom. Derfor ble de venner med hverandre, og møttes ofte på biblioteket. (Foto: Stig Brøndbo)
Flytter sørover
Etter hvert som ungdommene skjønte at det var vanskelig å bli kjent med lokal ungdom, begynte de å finne sammen med andre i samme situasjon. Ungdom fra andre land, med andre språk, annen kultur og annen religion.
– De fant et fellesskap i sin annerledeshet. Da ble verken språk, religion eller kultur en for stor terskel, sier Brekke. Kristne ble venner med muslimer, og norsk ble et felles språk. Men etter få år i Tromsø, valgte nesten alle ungdommene å flytte fra Tromsø.
Annonse
– Statistikken er veldig tydelig for hele Nord-Norge. Mange av flyktningene som blir bosatt i nord, søker seg til østlandsområdet etter hvert, sier Brekke.
De kristne ungdommene hun fulgte, antok at ved å flytte sørover ville det bli enklere å utvikle nye fellesskap, særlige religiøse, men også større muligheter til å reise billig til andre steder i verden. Bedre klima ble også trukket fram.
Kjente seg ikke igjen i glansbildet
I tillegg til den vanskelige sosiale biten, opplevde ungdommene klimaet som en stor utfordring.
Kulde, mørketid eller sol hele døgnet var veldig fremmed og vanskelig å tilpasse seg. Det samme var det arktiske selvbildet Tromsø har opparbeidet seg, og som har gjort byen til en internasjonal vinner i vinterturismen.
Byen med det magiske vinterlyset, den nordnorske gjestfriheten, de spennende aktivitetene og de koselige kafeene som møteplasser. Ungdommene kjente seg ikke igjen i dette.
Verdifullt
– Den arktiske retorikken i stedsfortellingene om Tromsø står i motsetning til flyktningenes opplevelser om hva det nordlige representerer; nemlig negative erfaringer med kulde, snø, is, mørke, folketomme gater og begrensede sosiale møter, skriver Brekke i avhandlingen sin. Klimaet trekkes fram som en av begrunnelsene for hvorfor flyktningene og deres familiemedlemmer velger å flytte sørover etter en periode i nord.
– En annen faktor var store geografiske avstander ut av Tromsø, sier Brekke. For selv om ungdommene flyktet fra en vanskelig hverdag, hadde de behov for å holde ved like det som var verdifullt i det livet man levde før, for eksempel kontakt med familien og venner hjemmefra.
