Stereotypien forteller om den tradisjonelle, ulikestilte innvandreren som ikke driver med familieplanlegging og som derfor får barn både for tidlig og i for stort antall.

Men statistikken avdekker til dels store forskjeller mellom innvandrere fra ulike land når det gjelder fruktbarhetsnivå og forekomst av abort.

– Statistikken forteller oss at både fruktbarhetsatferd og abortforekomst varierer mellom ulike landegrupper.

– Men det finnes svært få eller ingen kvalitative studier som ser på hva som ligger bak tallene, sier sosialantropolog Guro Korsnes Kristensen ved NTNU og Høgskolen i Nord-Trøndelag.

– Samtidig eksisterer det et hav av stereotypier rundt fruktbarhet og innvandrere der ute, som for eksempel at innvandrere alltid har veldig mange barn, at dette er et samfunnsproblem og at de ikke er så moderne som den såkalte opprinnelige befolkningen, sier hun.

Fra Iran og Irak

Korsnes Kristensen har i sin doktorgradsstudie sett på hvordan utvalgte grupper innvandrere forholder seg til reproduksjon og familieplanlegging.

I denne studien har hun dybdeintervjuet 21 kvinner og menn som har innvandret til Norge fra Iran og Irak, inkludert de kurdiske områdene i begge disse landene.

– Begrunnelsen for å fokusere på disse landegruppene var at de representerer et fruktbarhetsnivå som er henholdsvis lavt og høyt både i Norge og i opprinnelseslandet.

 – Dette gjorde det mulig å utforske potensielt ulike forståelser av familieplanlegging og også eventuell ulik identifikasjon med innvandrerstereotypien, forteller Korsnes Kristensen.

Informantene representerer en bredt sammensatt gruppe med hensyn til alder, livssituasjon, innvandringsårsak og botid i Norge.

I arbeidet var forskeren opptatt av å se på hvilke fortellinger om reproduksjon og familieplanlegging som kom til uttrykk og ikke, og hvilke forståelser og tilhørigheter som ble trukket frem som relevant for ulike reproduktive ønsker, praksiser og erfaringer.

Forståelse og kunnskap

– De fleste av informantene ga uttrykk for et selvfølgelig ønske om barn, og en like selvfølgelig forståelse av at en realisering av et slikt ønske bør komme når forholdene ligger til rette for det, Korsnes Kristensen.

Innvandrerne var også opptatt av ikke å få flere barn enn at man kan innfri både det norske samfunnets krav om to forsørgere og samtidig ha nok tid til hvert enkelt barn.

– Informantene hadde også god kunnskap om ulike former for familieplanlegging og de benyttet dette for å unngå å få barn når de ikke ønsket det.

– Når det gjelder spørsmålet om hva som ble forstått som et passende antall barn, ble jeg, i tillegg til utsagn om at det ikke passer med mange barn i Norge, fordi det er dyrt og krever mye innsats av foreldrene, også presentert for en forståelse av at det i alle fall ikke passer for innvandrere som gjerne har et mer begrenset sosial nettverk og i en del tilfeller en mer usikker økonomisk situasjon, sier Korsnes Kristensen.

– Mine funn imøtegår slik forestillingen om den tradisjonelle, ulikestilte og ikke-planleggende innvandreren.

Tradisjonell eller trendy?

For mange innvandrere ser ut til å være vanskelig å fremme et ønske om mange barn uten dermed å bli forstått som tradisjonell og ulikestilt. 

Mens en representant for den norske middelklassen med den samme familieplanleggingsfortellingen kan fremstå som både kjønnslikestilt og moderne trendy.

– Slik kan man si at studien også viser hvordan fortellinger om ”den andre” ikke bare lever ”der ute”, men tvert i mot har betydning for den enkeltes mulighetsrom og opplevelse av seg selv og andre, sier Korsnes Kristensen.

Håper på økt bevissthet

Hun håper studien kan bidra til større bevissthet og refleksjon rundt hvordan vi snakker om fruktbarhet i dagens Norge, og hvilke forståelser og kategoriseringer som ligger til grunn når reproduktiv atferd registreres og omtales.

– Slik ønsker jeg også at studien kan bidra til å utfordre etablerte sannheter og stereotypier, og ikke minst inspirere andre til å stille nye spørsmål i det viktige og politiserte feltet migrasjon og fruktbarhet.

– Det er for lett å betrakte det norske som riktig og moderne og innvandrerne som feil og tradisjonelle, sier Korsnes Kristensen.

Referanse:

Kristensen, Guro Korsnes: “Tobarnskull møter stua full? Innvandreres fødselstall i norsk offentlig diskurs”, Tidsskrift for kjønnsforskning nr 4-2009, s. 276-294.