- I Norge synes man å være fornøyd med å tilby fattige innvandrere jobb, arbeid vi er avhengig av at de tar, mens vi lukker øynene for de sosiale kostnadene arbeidsinnvandringen fører med seg.

- Vi er i ferd med å få en sosial underklasse som ikke er en del av den norske bevisstheten, sier Lise Widding Isaksen.

Isaksen har intervjuet latviske sykepleiere som har forlatt familie i hjemlandet for å arbeide i Norge. Studien er en del av prosjektet “Kjønn og globalisering: Omsorg over grenser” finansiert av Forskningsrådet.

Norsk hverdagsrasisme

Helse-Norge importerer sykepleiere fra utlandet og det er hard internasjonal konkurranse om arbeidskraften. For å imøtekomme behovet er det opprettet flere norske rekrutteringsbyråer i Øst-Europa.

De fleste av sykepleierne kommer fra urbane strøk i Latvia og tilbys jobb på den norske landsbygda.

Mens innvandrerne først forbinder høye fjell og natur med frihet, endrer naturen etter hvert karakter til å symbolisere følelser av innelukkethet.

Isaksens datamateriale bryter med rådende forestillinger om varme og inkluderende lokalsamfunn.

- Sykepleierne ble tildelt de upopulære skiftene, som blant annet bidrar til at flere norske sykepleiermødre får være sammen med sine familier i jula.

- Siden de fleste av innvandrerne mangler sosiale nettverk, er barnepass et stort problem for dem. Det synes ikke å oppta norske arbeidsgivere, sier Isaksen.

Hun viser til en enslig mor med en 11 år gammel datter.

Pleieren jobbet på sykehjemmet i bygda og ble tildelt personalbolig i en ferieleilighet på en campingplass. Mens moren hadde kvelds- og nattevakter, var datteren alene hjemme.

- De fleste oppfatter det som vanskelig å bli integrert i nærmiljøet, selv om de deltok på kurs og gikk på aktiviteter som babysvømming. Enkelte pleiere hadde bodd opp til tre år i en liten bygd uten å bli invitert hjem til noen.

Bestemorsmigrasjon

Isaksen fikk 11-åringen til å tegne hva hun forbant med Latvia. Jenta fylte arket med et hus, trær, hunder og katter, samt en trebil hun bygde sammen med fetteren.

Jenta skulle også tegne det hun forbant med noe godt i Norge. Da tegnet hun sin eneste klassevenninne midt på arket. Isaksen mener bildene var uttrykksfulle tegn på isolasjon.

- Dersom man i Norge er så opptatt av barns oppvekstvilkår som vi liker å tro, bør man også bli oppmerksomm på forholdene immigranters barn vokser opp under. Det er viktig at ungene får sin egen stemme i spørsmål om arbeidsinnvandring.

Isaksen viser til at norske arbeidsformidlingsselskaper som rekrutterte sykepleiere fra Polen, møter disse utfordringene ved å foretrekke single damer uten familiære byrder.

Familier ser ut til å bli forstått som en hindring for full utnyttelse av arbeidskraften.

Studien av latviske sykepleiere avslører et nytt fenomen som utvikles i kjølevannet av migrasjon og globalisering, som Isaksen kaller “bestemorsmigrasjon”.

Det er transnasjonale bestemødre som reiser rundt og hjelper til når døtrene har født barn og trenger ekstra omsorg.

- Dette er et ulønnet arbeid som det norske samfunnet berikes av, men som ikke løftes fram i lyset.

Den inkompetente immigranten

Lise Widding Isaksen forteller at de latviske sykepleierne opplevde at deres kompetanse ikke ble anerkjent av norske kolleger. Hun mener det skyldes konstruerte forestillinger om den inkompetente immigranten.

Hun viser til at flere sykepleiere behersket spesialkompetanse som massasje. Dette er en del av den latviske sykepleierutdannelsen, men de opplevde at norske kolleger assosierte massasje med ubehaglig intimitet og seksualitet.

- I stedet for at denne kompetansen blir verdsatt, tenker man i Norge lett på massasje som en form for prostitusjon.

- Nærkontakt og hands-on-kompetanse kan være berikende i et pleierforhold, spesielt i kontakt med urolige og språkløse mennesker, mener Isaksen.

Hun forteller at hun intervjuet handlekraftige kvinner som også stilte seg kritisk til nivået på undervisningen i norske skoler. De oppfattet den norske skole som spesielt svak i kunst- og naturfag.

I Oslo organiserer latviske foreldre egen undervisning for barna.

Ulønnet lærerarbeid

Mange av sykepleierne ønsket å flytte fra vestlandsbygdene til Østlandet, hvor egne latviske foreninger organiserte sosiale aktiviteter og styrket barnas morsmålskompetanse.

- Gjennom ulønnet lærerarbeid tilfører de norske skoler kunnskaper som alle kan glede seg over. De har blant annet en lang historie i å lære barn opp til å uttrykke seg kunstnerisk.

På juletrefester i de latviske foreningene var det blant annet tradisjon for at barna måtte lage dikt eller en sang de leste opp framfor alle deltakerne før de fikk gave av julenissen.

Det finnes hele 70 egne kunstskoler for barn i Latvia, som sier litt om hvilken stilling faget har, sier Isaksen.

Sosiologen forteller at immigrantene også hadde mye positivt å si om Norge. Der de først reagerte negativt på at norske familier sendte de eldre på sykehjem, endret mange oppfatning etter selv å ha jobbet der.

De mente det tross alt det var bedre at de fikk pleie og omsorg enn at de ble liggende hjemme alene å fryse, som ofte kunne være tilfellet i Latvia.

–

Om prosjektet

På 1990-tallet åpnet en ny helsereform for etablering av kommersielle arbeidsformidlingsbyrå.

Et firma fra Nordmøre kastet blikket på Baltikum og inngikk en avtale med en sykepleierskole om at studentene skulle få gratis norskkurs og heltidsjobb i Norge hvor bolig også skulle følge med.

I august 2001 kom en buss med 200 sykepleiere fra Latvia til Oslo. Det viste seg at utdanningen ikke automatisk kunne godkjennes i Norge. I påvente av saksbehandlingen måtte sykepleierne returnere til Latvia.

Mange hadde solgt boligen de hadde og fikk store økonomiske problemer som følge av returen.

Etter av utdanningen ble godkjent kom en del av sykepleierne tilbake. Et utvalg av disse ble intervjuet i forbindelse med NFR-prosjektet: “Kjønn og globalisering: Omsorg over grenser” som ble ledet av Lise Widding Isaksen.