– Jeg synes ikke myndighetene har vært bare heldige med informasjonen om svineinfluensaen, sier Harald Hornmoen, førsteamanuensis i journalistikk ved Høgskolen i Oslo.

Selv om han innser at det er vanskelig å kommunisere om truende pandemier.

– Helsemyndighetene er nødt til å fortelle om potensielle scenarioer. Samtidig bør de ta i betraktning at mediene gjerne vil slå opp verstefalls-scenarioer. Slike tjener til å skape unødig frykt, eller motsatt, at folk blir likegyldige, advarer Hornmoen.

Han synes myndighetene slo veldig på stortromma i begynnelsen av svineinfluensa-utbruddet, ved å sammenligne med spanskesyken i 1918-1919 og tegne et verstefalls-scenario med 13 000 døde i Norge og 1,2 millioner syke, uten å ta hensyn til at situasjonen er totalt annerledes i dag enn den gangen med hensyn til medisinsk kunnskap og behandlingsmuligheter.

Samtidig advarte Verdens helseorganisasjon om at «hele menneskeheten var truet av pandemi».

– Man er nødt til å advare, men jeg reagerer på språkbruken, som har dommedagsvalør. Det bør være mer sobert. Helsemyndighetene bør veie sine ord, mener Hornmoen.

Som førsteemanuensis i journalistikk er han kritisk til kildene, som leverer det mediene vinkler sine oppslag og innslag på.

– Jeg tror vi må skjønne at det er flere aktører enn journalistene som bidrar til overdrevne alarmoppslag, påpeker han.

Verdens undergang i Sveits

For en tid tilbake var det mange dystre oppslag rundt fugleinfluensa, og i så sent som sist sommer brakte mediene redselsfulle spådommer rundt et stort forskningseksperiment, da to forskere hevdet at eksperimentet kunne føre til at Jorda ble sugd inn i svarte hull og bli tilintetgjort.

Da den 27 kilometer lange Large Hadron Collider-akselleratoren ble startet opp ved forskningssenteret CERN i Sveits, ble det skremselsoppslag også i flere norske medier.

I mediene ble eksperimentet altså framstilt som om det kunne føre rett i undergangen. Disse oppslagene skremte mange mennesker, ikke minst barn, og forskere ble oppringt når som helst på døgnet av redde og urolige personer.

Hva er viktigst å formidle?

Er det journalistene som er ukritiske til sine egne vinklinger og overskrifter, eller er forskerne for dårlige til å formidle? Problemstillingen ble satt under debatt i Litteraturhuset tidligere i vår under tittelen «Apokalypse nå og da».

I tilfellet CERN klarte ikke norske journalister å finne norske forskere som ville støtte ragnarok-påstandene til de to amerikanerne som saksøkte CERN i den hensikt å hindre oppstartingen av LHC-akselleratoren høsten 2008.

Walter Wagner og Luis Sancho malte fanden på veggen, og det var alt som skulle til for at norske medier ukritisk lagde overskrifter og vinklinger av de hysteriske påstandene.

Flere norske partikkelfysikere kunne ha bestridt dommedagsprofetiene fra Wagner og Sancho. Hvorfor vinklet så flere aviser på hypotetiske og usannsynlige skremsler, framfor selve den fantastiske forskningen ved CERN og installasjonene man har klart å utvikle for om mulig å få mer innsikt i selve opprinnelsen?

Prisen å betale for oppmerksomhet?

– Både mediene og forskerne tjener på oppslagene i begynnelsen; forskerne inntil telefonene fra redde mennsker begynner å komme, sa postdoktor ved Universitetet i Oslo, Bjørn Samset, som selv forsker på partikkelfysikk ved CERN.

Etter hvert orket Samset ikke flere telefoner om natta fra redde, gråtende småjenter. Hvordan unngå å skremme?

– Må folk lære seg hypotetisk-deduktiv metode, eller skal forskerne lære seg å omtale sannsynlighet på en annen og mer forståelig måte? undret Samset.

Ikke noe å le av

Ingrid Synnøve Torp, journalist i A-magasinet, erkjente under debatten at hun «reagerte feil» da hun leste en pressemelding om søksmålet mot CERN fra de to amerikanske forskerne.

– Jeg begynte å le, men det skulle jeg ikke ha gjort, siden mange tok påstandene på alvor og ble skremt.

– Jeg burde ha fått kommentarer fra den parten som ble angrepet – CERN – eller fra relevante forskere, som kunne si: Dere feilinformerer! Det farligste er å le av redde mennsker, sa Torp.

Dagligtale

Enkelte professorer og forskere ser på journalister som i beste fall halvstuderte; det er dem som tok noen eksamener, men ikke ville eller klarte å ta et hovedfag.

På annen side vil noen medier ikke ansette personer med hovedfag eller doktorgrad i journaliststillinger, fordi man da er «ødelagt» av for mye akademisk tankegods og tunge formuleringer og kan ikke gjøre seg forstått.

Det er holdninger som med fordel kan endres, på begge sider.

– Språk og gjensidig respekt er viktig. Språket er nøkkelen, understreket Bjørn Samset.

– Jeg har gått mange år på universitetet for å bli kvitt dagligspråket. Det er ikke noe kurs på tampen av studiene som heter: «Hvordan lære å bruke dagligtale igjen».

Tross det, Samset er selv eksempel på en formidler som kan gjøre LHC og partikkelfysikk forståelig for de fleste og vise hvorfor eksperimentet ikke er farlig.

Likevel benyttet ikke norske journalister seg av kunnskapen hans for å legge død de skremmende påstandene.

Ukritiske journalister

– Jeg tror aldri jeg har opplevd et virkelig kritisk intervju, reflekterte Samset, som ble intervjuet første gangen om fysikk for ti år siden. Han er blitt riktig sitert, men aldri fått kritiske spørsmål.

– Det kan skyldes frykt og uvitenhet fra journalisten, mente Torp.

En kanskje ovedreven respekt for forskerens autoritet, og redsel for å framstå som dum når forskeren gir en utfyllende forklaring og beskrivelse som kanskje ikke helt gir mening for en vanlig journalist, er noe Torp også har erfart.

Dersom forskeren selv klarer å forenkle budskapet og gjøre tydeligere hva som er det sentrale i en stor mengde informasjon, er muligheten antagelig mye større for at det blir videreformidlet riktig.

– Det er ikke sånn at journalister skal behøve å ha realfagsbakgrunn eller mastergrad i fysikk for å kunne intervjue og forstå forskere, sa Ole Reistad fra Statens strålevern.

– Men journalisten må forstå forskerens rolle. Det betyr å ha god samfunnsforståelse. Det er et spesielt ansvar som påligger journalisten som formidler.

Manglende kritiske spørsmål til forskere har også en annen side, nemlig ukritisk bruk av kilder som sprer skrekk og frykt, som omtalt innledningsvis. Det gjelder medisiner, mat og annet dagligdags, som mobiltelefoner:

– Trådløse nettverk og mobiltelefoner er et håpløst felt, sa Ole Reistad fra Statens strålevern.

– Det er forferdelig vanskelig, fordi vi ikke vet. Det er ikke påvist at stråling fra mobiltelefon er skadelig, sa Reistad, som føler seg trygg nok på at det ikke er skadelig til at han lar sine egne barn ha mobiltelefon.