I siste halvdel av 1800-tallet hadde bønder og arbeidere liten forståelse for at det skulle være skadelig å la være å vaske seg.

– De vasket seg ikke for hygienen sin del, men for å markere at de vendte seg mot Gud og medmennesker.

– Politisk var dette en økonomisk brytningstid som var preget av industrialisering, liberalisme og fri konkurranse, forteller Jeanne Boge ved Seksjon for sykepleievitenskap og Institutt for samfunnsvitenskapved Universitetet i Bergen.

Ren og pen for samfunnsøkonomien sin del

Den frie konkurransen økte klasseforskjellene. Fabrikk- og jordeigere ble rikere. Arbeidere og eiendomsløse bønder ble fattigere.

Borgerskapet som hadde store fordeler av den frie konkurransen, markerte avstand til bønder og arbeidere ved hjelp av kroppsvask.

Kultiverte personer ble oppmuntret til å bade hver dag, og det ble argumentert for vaskepraksisene ved hjelp hygieneteori, ifølge Boge.

– På midten av 1800-talet begynte man å argumentere for at fattigfolk også burde vaske seg etter hygieniske retningslinjer.

– Sanitation Movement var en pådriver i dette arbeidet, og Florence Nightingale som etablerte moderne sykepleie hadde en sentral posisjon i denne organisasjonen som argumenterte for at det var en økonomisk fordel for hele samfunnet å bedre de sanitære forholdene i fattige strøk, sier Boge.

Skremt til vask

Koblingen mellom kroppsvask i sykepleie og hygieneteori oppstod i siste halvdel av 1800-tallet.

Boges nye studie tyder på at hygieneteori har vært brukt til å legitimere politiske normer for lukt og utseende. Koplingen mellom hygieneteori og kroppsvask oppstod i en tid der en prøvde å få folk til å vaske seg mer.

Skremslene om at manglende hygiene kunne føre til de verste sykdommer, skulle få folk til å ta seg i akt. Studien tyder videre på at behovsteori har vært brukt til å legitimere politiske forventninger om lavest mulig samfunnsutgifter til kroppsvask av pleietrengende.

– Koplingen mellom behovsteori og sykepleie oppstod på en tid da det var mangel på sykepleiere, og da passet det godt med en teori som argumenterte for at individene egentlig har behov for å være selvstendige og selvrealiserende, sier Boge.

Så billig som mulig

Ifølge Boge skulle rene gater, rene hus og rene individ fremme moralske, føyelige, sunne og produktive samfunnsmedlemmer. Leger, lærere og sykepleiere fikk en sentral rolle i det storstilte politiske arbeidet som ble satt i verk for å få folk til å vaske hus og kropp i pakt med hygieniske retningslinjer.

Det ble bygd offentlige bad som var beregnet på massene. Men eksempler fra Paris viser at folk ikke fikk bade mer enn 30 minutter. Temperaturen ble regulert så lavt som forsvarlig og automatiske stoppekraner sørget for minst mulig vann i badekarene.

Etter hvert kom en til at det ble for dyrt å gjøre bad i badekar tilgjengelig for fattigfolk. Dusj var billigere og enda rimeligere ble det om en klarte seg med et vaskefat og klut.

– Dersom kroppsvask i sykepleie var utledet av hygieneteori, skulle en forvente at det ble argumentert for grundig og hyppig vask av kroppsdeler der det lett samler seg urenskap. Men lærebøker i sykepleie i perioden 1877-1901 gjør ikke det.

– Til daglig kunne pleietrengende nøye seg med å vaske ansikt og hender, stelle munnen og gre håret. Andre deler av kroppen kunne det være nok å vaske da en ble innlagt på sykehus og ellers en gang i uken, om det ikke var spesielle grunner for å gjøre det oftere, forteller Boge.

Ren til jul

Vaskepraksisene var ikke basert på hygieneteori, men lå tett opp til de rituelle vaskepraksisene som folk flest praktiserte på den tiden.

Til daglig var det ikke så mye kroppsvask, men til helgen da en skulle vende seg mot Gud og medmennesker, var det viktig at synlige kroppsdeler var rene. Til jul skulle hele kroppen vaskes.

Ellers i året vasket en seg ikke nedentil. I 1911 argumenterte læreboken i sykepleie for mye mer omfattende daglig kroppsvask enn det tidligere lærebøker hadde gjort.

– Ved første øyekast kan det se ut som at denne argumentasjonen var i pakt med det en skulle forvente ut fra hygieneteori, men det er lite som taler for at praksisene er basert på slik teori. Det er mer sannsynlig at argumentasjonen for mer kroppsvask er uttrykk for at toleransen for lukt var blitt mindre rundt 1911, mener Boge.

Vaske seg selv dersom det betaler seg

Frem til midten av 1900-talet var det en tydelig kopling mellom hygiene og sykepleie, men i etterkrigstiden ble hygieneperspektivet tonet ned til fordel for behovsteoretisk tenkning. På denne tiden skulle velferdsstaten realiseres og det var stor mangel på sykepleiere.

I læreboken som kom ut i 1967 ble det for første gang argumentert for sykepleie ved hjelp av Henderson sin behovsteori, og implisitt i teorien var det tydelige forventninger om at pleietrengende burde vaske seg selv så sant de kunne klare det, ifølge Boge.

– Denne teorien står sentralt i sykepleie i vår tid også, sier hun.

Balansegang

Jeanne Boges studie viser at det var sjelden pleietrengende i et norsk sykehjem i 2002 og 2006 vasket mer enn ansikt og hender selv, og de hadde heller ikke behov for å gjøre mer på egen hånd.

Slike behov tok pleierne vanligvis hensyn til, fordi det tok kortere tid når de utførte kroppsvasken for den pleietrengende.

Ifølge Boge var det flere pleiere som problematiserte at det ikke var tid til å la pleietrengende vaske seg selv, det var heller ikke rom for pleietrengende sine behov for kontinuitet, kompetente pleiere og dusj oftere enn hver 14. dag.

– Slike hensyn kostet mer tid og ressurser. Men det var heller ikke rom for pleietrengende som ikke hadde behov for å dusje. Hver 14. dag ble de dusjet, enten de ville det eller ei, for det var ikke aksept for ustelte og luktende pleietrengende.

– Den daglige kroppsvasken var i pakt med den som det ble argumentert for i læreboka i 1911, og det er lite som taler for at den var utledet fra hygieneteori, forteller Boge.

Dette betyr ikke at pleierne ikke tok hensyn til hygiene og pleietrengende sine behov.

Studien viser tvert imot at pleierne var opptatt av renslighet og de strakte seg langt for å komme pleietrengende sine ønsker i møte, men normene for hvorledes pleietrengende skulle se ut og lukte og de økonomiske rammene overstyrte gjerne både hensynet til hygiene og pleietrengende sine behov.

– Kroppsvask i sjukepleie ser ut for å ha vært en balansegang mellom kulturelle normer for lukt og utseende på den ene siden og økonomi på den andre siden, mener Boge.