De strekker seg som et tynt og bredt bånd rundt kjempeplaneten Saturn. Ringene består av flere deler, og de er flere hundre tusen kilometer brede. Samtidig er de ikke mer enn en kilometer tykke i gjennomsnitt.
Ringene reflekterer også lys ekstremt godt. De har vært observert helt siden 1600-tallet, men det er den nederlandske astronomen Christiaan Huygens som først forsto at det er snakk om ringer rundt en planet.
Slik så Christiaan Hyugens Saturn gjennom sitt teleskop. Boka er fra 1659.(Bilde: Christiaan Hyugens)
Men i løpet av de siste par tiårene har forskerne forstått mye mer om ringene. . Romoppdraget Cassini-Huygens undersøkte Saturn og de syv, større månene på 2000- og 2010-tallet. Sonden ble styrtet med vilje ned i Saturns atmosfære i 2017.
Før oppdraget var forskere svært usikre på hvor gamle ringene var. De kunne være godt over fire milliarder år gamle, altså like gamle som Saturn og resten av solsystemet, men resultater fra Cassini-sonden tyder på at de er dramatisk mye yngre. På forskning.no kan du se mange bilder av Saturns mange måner og ringer.
Dette henger sammen med at ringene nesten utelukkende består av is. Denne isen blir farget og påvirket av kosmisk stråling over tid, og forskerne kan dermed anslå hvor lenge siden det var ren is.
Og isen kan ha kommet fra to små Saturn-måner som smalt inn i hverandre og ble fullstendig smadret.
Dette kan ha skjedd relativt nylig i solsystem-målestokk. Forskere anslår at ringene ikke kan være eldre enn kanskje hundre millioner år, ifølge den nye studien, som er publisert i tidsskriftet Astrophysical journal.
Og denne mulige kollisjonen beskrives i artikkelen. Forskerne har modellert to antatte måner som kan ha gått i bane rundt Saturn. Disse månene var på størrelse med Saturn-månene Dione og Rhea.
Under kan du se hvordan disse simuleringene ser ut.
De to månene er ganske mye mindre enn vår egen måne. Forskerne beskriver resultatene av en kollisjon mellom disse to hypotetiske månene, og de har kjørt simuleringer av over hundre forskjellige kollisjoner, ifølge NASA.
Poenget er at mange forskjellige scenarioer fører fram til en lignende ringstruktur med omtrent samme masse som forskerne se i dag.
Månene må naturlig nok ha bestått av mye is, siden det er mest is ringene i dag.
Diagrammet viser Saturns store måner og hvor de er i forhold til den store planeten.(Bilde: Kevin Gill/NASA/CC BY 2.0)
Forskerne mener at en slik kollisjon fører fram til isringer slik vi ser i dag. De steinete delene av månen ville ikke bli spredt ut i like stor grad som isen. Kollisjonen kunne gitt opphav til nye kollisjoner, og noe av det steinete materialet kunne gitt opphav til de indre månene som finnes rundt Saturn nå.
Disse forskerne er ikke de første som foreslår at Saturns ringer er restene etter noe større. Denne Science-studien fra 2022 viser hvordan ringene kan ha blitt til når en hypotetisk måne – som forskerne poetisk har kalt Chrysalis – kom for nærme Saturn og ble revet fra hverandre.
Ringene er innenfor Roche-grensen rundt Saturn. Dette er en teoretisk grense i rommet hvor Saturns tyngdekraft blir så kraftig at den river fra hverandre større ting som kommer innenfor denne grensen. Her kan det heller ikke dannes større objekter igjen.
Teorien går ut på at banen til den hypotetiske månen Chrysalis opplevde forstyrrelser fra andre måner og derfor kom innenfor Saturns Roche-grense.
Men det er nok mye som gjenstår før forskerne kan komme helt til bunns i hva som faktisk dannet Saturns svært karakteristiske ringer.
Referanse:
Annonse
Teodoro mfl: : A Recent Impact Origin of Saturn’s Rings and Mid-sized Moons. Astrophysical Journal, 2023. DOI: 10.3847/1538-4357/acf4ed. Sammendrag
