Denne artikkelen er produsert og finansiert av Høyskolen Kristiania - les mer.
– Jeg utforsker det å være, det å eksistere, ved å skape affektive sceniske opplevelser og en dypere forståelse for dansekunstens biologiske og følelsesmessige matematikk, sier Kari Hoaas, professor i dans.(Foto: Mats Åke Nilsson)
Hun danser sorgen over klima og krig
Professor i dans, Kari Hoaas, har skapt mer enn 50 koreografiske verk. I Shadowland danser hun vår globale sorg.
– Jeg er opptatt av den energimessige tilstanden i kroppen. At uttrykket i dansen, det fysiske arbeidet med kroppen, skal gjenspeile konseptet og ideene som ligger bak, sier Kari Hoaas, professor i dans ved Høyskolen Kristiania.
Fysikalitet, kaller hun det. Det handler om tilstedeværelsen i kroppen. Alle mennesker har kjent på ulik energi, ulike spenningsnivåer i kroppen. Vi har merket hvordan følelser setter seg i egen kropp, og vi kan nærmest instinktivt fange opp hva andre føler gjennom uttrykket i kroppen deres.
I dans og teater jobber utøverne med å formidle energi gjennom iscenesettelse. Hvordan den enkelte publikummer oppfatter det de ser og opplever, kan variere.
– Jeg jobber mye med å være presis i hva jeg uttrykker, sier Hoaas.
Hun har sterkt fokus på energi, bevegelser og ulike teknikker. Hvordan man er til stede i dansen og hva kroppen uttrykker.
– Mennesket er kropp. Og kroppen er bærer av minner, sier professor Kari Hoaas. Hun utforsker nå hvordan dans kan kommunisere veien igjennom tap og sorg.(Foto: Jonatan A. Quintero)
Et verk om tiden vi lever i
Shadowland er Hoaas’ siste kunstneriske forskningsprosjekt, der hun sammen med tre dansere utvikler ny koreografi for scene og film.
I to filmer utforsker hun koreografi i samspill med kamera ved at fotografen kommer tett på danseren for å se hvordan man kan kommunisere tap og sorg. Prosjektet springer ut fra pandemien, en tid preget av en global sorg over alt som gikk tapt på grunn av korona.
– Vi befinner oss i en felles global tilstand der mange har mistet troen. Man føler på en sorg knyttet til klima, krigen og alt vi mister. Vi må fortsette livet, men på en ny måte, og det må skje gradvis, sier professoren.
Se promotrailer av det kunstneriske forskningsprosjektet Shadowland. Her danser Ida Haugen og Matias Rønningen. Kari Hoaas er koreograf:
I dansen uttrykker hun dette ved å skape fysiske spiraler og et uttrykk av en kropp som beveger seg langs et kontinuum gjennom tilstanden tap.
For sorg innebærer at man er mellom. Man har forlatt noe som var, og har ennå ikke kommet frem til det nye. Man er i en type transit.
– Sorg har mange lag. Det er mange stadier man skal gjennom.
Hun forteller at hun jobber med den tilstanden der verden og mennesket går fra det ene til det andre.
– Du vet kanskje ikke hvilken retning du skal ta, og du befinner deg i et skyggeland. Når man mister noe, opplever man sorg og tap, men det kan også bringe nye muligheter, sier hun.
Internasjonal suksess
Filmen Shadowland har truffet en nerve. Allerede har den første filmen vunnet flere priser og er tatt ut til flere festivaler. Den har også vært blant finalistene flere ganger.
Annonse
Våren 2023 har sceneproduksjonen premiere ved LaMaMa Moves! Dance Festival i New York. Den handler om hvordan vi bruker og ivaretar «rommene» våre – fra våre nærmeste omgivelser til de globale rommene vi alle deler, og til slutt selve lufta, vannet, jorda og alt den produserer.
– For meg som koreograf har pandemien presset frem spørsmål om «rom». Om hvordan vi verdsetter våre ressurser. Måten vi beveger oss gjennom og deler rom, forteller historiene om vår egen makt, privilegier, handlefrihet, handlekraft, kultur og vårt forhold til hverandre, sier Hoaas.
New York som kunstnerisk «hjem»
Kari Hoaas’ karriere startet i USA på begynnelsen av 1990-tallet. Hun kom fra klassisk ballett ved Nasjonalballettens ballettlinje ved Fagerborg videregående, den eneste videregående skole som hadde danselinje på den tiden.
I New York fant hun release-teknikker, Judson-tradisjonene, japansk Butoh, «movement research» og «performance art».
– New Yorks downtown dance community ble mitt kunstneriske hjem, og det var der jeg hadde mine formative år. Der utviklet jeg meg til en selvstendig skapende og utøvende dansekunstner.
Hun viste flere av sine første større verk ved Performance Space 122, (nå Performance Space New York). Arbeidet hennes spenner fortsatt Atlanteren og kombinerer det amerikanske fokuset på fysisk teknikk og innhold med det europeiske danseteateret, mer kjent for konsepter og performance.
Siden har hun hatt forestillinger mange steder, ofte utenfor allfarvei, på steder som Aserbajdsjan, Den dominikanske republikk og Grønland.
– Gjennom kunstnerisk og koreografisk utveksling får jeg påfyll. I utveksling med andre dansere og kulturer utvikler jeg meg. Jeg synes det er like spennende å ta samtidsdansen til nye steder hvor denne typen dans er mer fremmed, som å spille på de store kultursentrene i Vesten, sier hun.
Professor i dans
I Norge er kunstnerisk kompetanse likestilt med akademisk kompetanse, og kunstnerisk utviklingsarbeid er likestilt med forskning. For å kunne kalles professor i dans må man dokumentere høyeste internasjonale nivå. En dansers kunstneriske virke må dokumenteres gjennom minst ti verk, og de skal vurderes av en sakkyndig komité bestående av andre professorer nasjonalt og internasjonalt innenfor fagområdet dans/koreografi.
Utøveren må ha skapt noe nytt, bidratt til utviklingen av dansefaget, ikke bare gjennom danseteknikk som bygger på tidligere metoder og hele tiden oppdateres, men også gjennom egne koreografiske metoder. I tillegg skal man dokumentere at kunstnerisk refleksjon og undervisningsfilosofi er utviklet over tid og at kunstnerisk utviklingsarbeid og undervisning henger sammen.
Det som skiller kunstnerisk utviklingsarbeid fra annen type forskning, er blant annet at kunnskapen skapes gjennom en aktiv og estetisk opplevelse der metoden ikke kan skilles helt fra produktet. Utøverens refleksjon ligger altså innbakt i selve erfaringen, den dansen som et publikum kan oppleve.
Mennesker er kropp – og kroppen holder minner
Flere steder har hun jobbet med unge dansekunstnere i konfliktområder som for eksempel Palestina og Kongo. Der har krig, okkupasjon og plyndring pågått i generasjoner. Vannmangel, konstant vold og trusler skaper pågående traumer og avmakt. Alle har mistet noen nære.
Hun merker det i de unge dansernes kropper.
Annonse
Når hun jobber med dem, må hun være åpen og klar for å romme alt som kommer. Hun forteller om unge gutter som søker til dansen som en måte å overleve. Som heller vil utvikle seg kunstnerisk enn å gjøre det som ofte er alternativet for unge menn i et krigsherjet område.
– Mennesket er kropp. Og kroppen er bærer av minner. Traumer setter seg i kroppen og i nervesystemet.
Selv om hun ikke går dypt inn i det psykologiske med dem, er hun opptatt av å skape trygge rom. Gi unge mennesker redskaper til å jobbe med kroppen sin på ulike måter. Iblant deler hun øvelser som hjelper nervesystemet.
For egen del danser hun ikke like mye som før. Hun danser når hun underviser, og hun utvikler koreografisk materiale sammen med studenter, men hennes egen trening består nå mest av repetitive aktiviteter. Lengdesvømming. Sykling. Slik opprettholder hun styrke og kondis.
Eller hun søker stillhet og fokus i yoga.
– Jeg står litt på hodet hver dag, sier hun.
– Det er sunt for både kropp og sjel å snu litt opp-ned på verden.
Begrepet «samtidsdans» har vært forsøkt beskrevet og forklart av flere. Kenneth Flak, som er danser, koreograf, komponist og lærer, ramset i 2015 opp alt samtidsdans ikke er: «Samtidsdans er ikke selskapsdans. Samtidsdans er ikke klassisk ballett. Samtidsdans er ikke teater. Samtidsdans er ikke showdans. Samtidsdans er så absolutt ikke musikal. Samtidsdans er ikke breakdance. Samtidsdans er ikke sport. Samtidsdans er ikke «So you think you can dance». Han oppsummerte med at: «det interessante er nemlig at samtidsdans ofte og gjerne tar i bruk elementer fra alt det jeg nettopp har sagt det ikke er».
Danser og ekspert på scenekunst Brynjar Åbel Bandlien mente at «den enkleste måten å gi et hint om hva samtidsdans kan være, er kanskje å gi eksempler på noen av de kunstnerne som definerer begrepet akkurat nå, eller nevne de scenene og teatrene som programmerer samtidsdans», men konkluderte med at «om kort tid vil allikevel ikke disse svarene være gyldige, ettersom begrepet samtidsdans ikke står stille eller lar seg fanges av enkelte kunstnere eller knyttes til steder».
