Mange av de som tidligere drev med rus, har nå fått jobb innen helse- og sosialfag, for eksempel som sosionomer. (Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB Scanpix)
Hardt arbeid å gå fra rus til arbeidsliv
– De har gradvis utviklet en ny og annerledes forståelse av seg selv. Nå ser de seg selv som ansvarlige samfunnsborgere, sier forskeren som har intervjuet tidligere rusmisbrukere.
Det å bli en stabil arbeidstaker er en lang og tung prosess for tidligere rusmisbrukere. Og det kan ta flere år.
I en ny doktorgradsavhandling har forsker Ragnhild Fugletveit sett på hva som skal til for at enkelte lykkes. Og hun har latt rusmisbrukerne selv fortelle hva de mener har vært viktig.
Det viser seg at regler, krav, støtte og oppfølging fra både familie, venner og NAV er elementer som er nødvendig for å bli stabile arbeidstakere.
Legger vekt på støtte fra institusjonene
Fugletveit har intervjuet 15 tidligere rusmisbrukere for å finne ut hvordan de har klart seg fra et liv i rus til et liv som arbeidstakere.
De løfter spesielt frem støtten de har fått fra flere sosiale institusjoner, som for eksempel oppsøkende tjenester, rusbehandlingsinstitusjoner, NAV, ettervern og skole.
– Støtten og hjelpen fra tilsatte i disse institusjonene, og deres samhandling mellom dem og informantene, har også vært utslagsgivende for å bli rusfri og leve et vanlig liv med familie og arbeid, forteller Fugletveit.
Sosiale bånd og mening med livet betyr mye
I tillegg kommer regler, krav, støtte og oppfølging fra familie og venner. Dette er elementer som de tidligere rusmisbrukerne selv peker på som viktige.
Et av intervjuobjektene forteller:
«Jeg veldig glad for at jeg kom til en rusbehandlingsinstitusjon hvor det var snakk om det å ha venner og relasjoner. Jeg tror at jeg har vært helt avhengig av å knytte meg til noen. Jeg skulle jo forandre hele livet.»
En annen sier:
«Skal du komme deg ut av et misbruk og et destruktivt liv, så mener jeg at det er helt grunnleggende å gjøre noe som gir mening i livet. At du føler deg som deltaker fordi man ruser seg, så er man bare en observatør, verden går forbi deg. Du bare ser at verden går og at folk lever et liv, mens du bare står der og ser på. For å være en del av noe tror jeg det er grunnleggende at man har noe å gjøre. Noe å fylle dagen med og føle at du gjør noe som er til gagns for samfunnet.»
Ragnhild Fugletveit er førsteammanuensis ved Høgskolen i Østfold. (Foto: HiØ)
En erstatning for familien
Fugletveit forteller at mange av de hun intervjuet hadde en fortid der mye av tilliten fra familien var ødelagt mens de ruset seg. Ikke alle hadde derfor en familie å støtte seg til.
I de tilfellene var hjelpeapparatet og institusjoner som NAV eller rusbehandlingsinstitusjoner av stor betydning. Det å bli fulgt opp av ansatte i disse institusjonene jevnt og tett i forhold til rusforhold, økonomiske forhold, arbeidspraksis og utdanning, opplevde de som spesielt viktig.
For de som hadde familie, var det viktig å gjenopprette kontakten med dem. Dette kunne ta tid for mange, da tilliten fra familien var svekket etter flere runder med å prøve å bli rusfri tidligere.
– Noen av dem hadde barn og fikk tilbake omsorgen eller besøksordninger med dem. Dette hadde stor betydning for dem, forteller forskeren.
Annonse
Systemet rundt er vesentlig for å klare det
Fugletveit mener undersøkelsen hennes viser at prosessene med å bli en stabil arbeidstaker ikke kan forståes utelukkende som individuelle handlinger uten å belyse de mer strukturelle forutsetningene for å lykkes.
Vi må altså se på systemet rundt.
For å oppnå målene om arbeidsinkludering er det nødvendig å løfte frem betydningene av å gjennomføre rusbehandling, ha stabil oppfølging og øke mulighetene for å gjennomføre skole og utdannelse, mener hun.
Sorg, skam og motgang
– De jeg snakket med fortalte om en utrolig tøff jobb. Gjennom samtaler og aktiviteter med andre brukere og ansatte har de arbeidet seg gjennom fortiden, med sorg, skam, gråt og motstand, men også etter hvert glede over å kunne lykkes, og med positive forventninger til fremtiden, forteller Fugletveit.
– De har gradvis utviklet en ny og annerledes forståelse av seg selv, og ser på seg selv i dag som ansvarlige samfunnsborgere, sier forskeren.
Kanskje hadde de andre oppfatninger av hjelpen de fikk underveis i prosessen, men i undersøkelsen hennes snakker de ut ifra et retrospektiv. De ser altså tilbake på støtten de fikk og hvordan de opplevde det.
– Funnene kan bety at det er viktig å utvikle og bevare tjenester som har fokus på endring i et langsiktig perspektiv. Omstilling til et stabilt arbeidsliv er en tidkrevende prosess, som krever oppfølging av den enkelte over tid, sier forskeren.
– Skal man unngå tilbakefall, kan vi ikke lage en oppskrift som gjelder for alle. Jobb er Sviktig, men den må gi mening og innhold for den enkelte om det skal holde på sikt, understreker Ragnhild Fugletveit.
