Nevropsykologi er den delen av det psykologifaget som tar for seg sammenhengene mellom hjerne og atferd. Det betyr at man med utgangspunkt i hjernen kan forutsi hvordan vi vil reagere på ulike situasjoner. (Illustrasjon: Microstock)
Er psykologien i ferd med å bli for upersonlig?
Forsker frykter at overdreven bruk av hjerneforskning gir psykologien en dårligere forståelse av hva det vil si å være et menneske.
Hjerneforskning har gitt oss utallige svar og kanskje enda flere spørsmål om hvordan vi tenker og oppfører oss. Forskningen har også gitt oss muligheten til å gi diagnoser og behandling innenfor psykologien.
Men Line Joranger mener denne forskningen kan gi et snevert syn på hvem akkurat du er og hvorfor du gjør det du gjør. Joranger er førstelektor ved Høgskolen i Telemark.
I den nye psykologi-avhandlingen sin viser hun at antallet studier med utgangspunkt i nevropsykologi har økt dramatisk de siste 50 årene. Denne økningen er Joranger bekymret for.
Nevropsykologi er den delen av det psykologifaget som tar for seg sammenhengene mellom hjerne og atferd. Altså kan man med utgangspunkt i hjernen forutsi hvordan vi vil reagere på ulike situasjoner.
– Mennesket jo må bli til en maskin dersom det skal bli forutsigbart, sier Joranger til forskning.no.
Personlighet gjør oss uforutsigbare
Line Joranger disputerte nylig. I doktorgradsavhandlingen sin påpeker hun hvordan nevropsykologien burde åpne opp for mere humanistiske perspektiver, fremfor bare å vektlegge det naturvitenskapelige. (Arkivfoto: Tomas Moss/icu.no.)
Forskeren mener menneskets atferd på mange måter er uforutsigbar. Hun tror kulturelle og sosiale situasjoner har mye å si for hvordan vi oppfører oss. Å bare ta utgangspunkt i det hjerneforskningen viser oss, vil ikke gi et fullstendig bilde på hva det vil si å være et menneske.
Joranger mener det finnes et skille mellom hjerne og det hun kaller subjektivitet – delene av atferden vår som er formet av ting som kultur, historie og individuelle opplevelser.
Det at vi opplever ting forskjellig, er noe av det som definerer personligheten vår, mener forskeren.
Selv tror Joranger at det er noe som forsvinner når atferden vår kun skal kartlegges gjennom hjerneforskning og naturvitenskapelige metoder.
– Selv om vi en gang i fremtiden skulle klare å kartlegge hvor og hva i hjernen som forårsaker ulik atferd, vil disse delene i sum aldri kunne fortelle oss hele sannheten om det mennesket du har foran deg, mener hun.
Hjernen er personligheten vår
– Dersom personligheten ikke ligger i hjernen, hvor ellers skulle den ligge da? Spør Svend Davanger retorisk. Davanger er professor i Seksjon for anatomi ved Universitetet i Oslo.
Han synes Jorangers innspill er interessante, men er klar på at det ikke finnes noen grunn til å tro at forklaringen på atferden vår skulle ligge noe annet sted enn i hjernen. Davanger forklarer at opplevelser gjennom et langt liv faktisk endrer hvordan hjernen vår er strukturert.
– Hjernen vår er såpass kompleks at den er fullt i stand til å romme alt det i oss som er preget av kultur og vår egen livshistorie, sier han til forskning.no.
Svend Davanger er hjerneforsker ved Universitetet i Oslo. Han synes Jorangers innspill er interessante, men tror likevel det er god plass til både nevrologi og humanisme i psykologien. (Arkivfoto: Gunnar Lothe/UiO.)
Davanger presiserer likevel at nevrovitenskapen i dag ikke sitter inne med alle svarene. Det er ikke mulig å kartlegge alle de bitte små delene av hjernen for så å kunne si nøyaktig hvem du er som menneske. Men med tiden til hjelp vil forskningen etter hvert kunne gi oss et ganske så detaljert bilde av personligheten vår.
Altså: Gir vi forskningen nok tid, vil vi kunne forutsi med ganske stor nøyaktighet hvordan vi vil reagere. Selv om reaksjonen kanskje stammer fra en helt spesiell opplevelse som bare du har vært igjennom.
Men er vi virkelig villige til å akseptere at hele personligheten vår etter hvert kan kartlegges gjennom sirlige, vitenskapelige metoder?
Naturvitenskapelige lover om personlighet
– Det at vi mennesker utgjør mer enn det vitenskapen kan forklare, tror jeg er en av flere årsaker til at mennesker har en tendens til å utøve stor motstand hver gang de blir møtt med standardiserte metoder og teorier om seg selv, påpeker Joranger.
Davanger mener på sin side at det blir en forenkling av hvordan naturvitere arbeider i praksis.
– Her blir det ikke meningsfullt å snakke om entydige lover og regler. Det er ingen tvil om at lover eksisterer og er virksomme i hjernen, men det har ikke noen stor hensikt å bryte ned dette til enkeltprinsipper. Mennesket er jo veldig komplekst, påpeker han.
– Men statistisk sett så kan man i stor grad forutsi atferdsmønstre hos en enkelt person. Det er basert på blant annet psykologiske tester og hjerneskanning, fortsetter Davanger.
Så hva skjer når nevrovitenskapen bidrar til å forme diagnoser og behandling i psykisk helsevern?
Behov for skjønn
Joranger anerkjenner at nevrologi har vært viktig for psykiatrien. Likevel advarer hun mot å bruke bare denne kunnskapen når psykologer og psykiatere skal hjelpe pasienter.
Annonse
– Hvis målet er å forstå og kanskje også å hjelpe andre, så kan ikke denne kunnskapen stå alene. Mennesket er så uendelig mye mer, mener Joranger.
Hun trekker fram debatten om såkalt pakkeforløp. Tanken er at det skal utvikles en ferdigutviklet mal for hvordan man gir diagnose og behandling i psykiatrien. Joranger frykter at nevrovitenskapens begreper vil styrke dette konseptet. Og oppe i alt mylderet forsvinner menneskets individuelle behov fullstendig, mener hun.
Derfor etterlyser hun muligheten til å utøve mer skjønn og påpeker at det handler om at psykologen også ser enkeltmennesket som sitter foran seg.
Det er heller ikke Svend Davanger uenig i. Men han kjenner ikke igjen psykiatrien i Jorangers beskrivelser.
– I praksis setter man en diagnose ut ifra en vurdering av flere ting – atferd, samtaler med pasienten og samtaler med pårørende. Skanning av hjernen blir mer et supplement til denne vurderingen, forteller Davanger.
– Hvis man skal hjelpe mennesker i psykisk helsevesen, så er det all grunn til å tro at det å kunne kjenne igjen hvordan mennesker reagerer vil være nyttig for å finne ut hvordan man best mulig kan hjelpe denne personen, fortsetter han.
Ønsker flere perspektiver
– Jeg er ikke imot nevroforskning, men jeg skulle gjerne sett at de som forsker på dette reflekterte mer på sitt grunnlag; hvorfor er nevroforskning blitt så populært? Og hvilke begreper og regler er det som styrer forskningen? spør Joranger.
Hun oppfordrer forskere innenfor psykologi og nevrovitenskap til å bruke kunnskap fra humanistiske fag som idéhistorie eller filosofi for å få andre perspektiver.
– Målet er å avsløre om vi påvirkes av forestillinger og regler som begrenser vår forståelse av å være menneske, mer enn de opplyser, sier Joranger.
Annonse
– Man vil aldri finne den objektive sannheten om hva det vil si å være menneske, fortsetter hun.
Å bruke andre fag for å få nye perspektiver er Davanger også åpen for.
– Jeg er enig i at kulturelle forhold og humanistiske perspektiver er viktige for å forstå et menneske. Men jeg ser ikke noen motsetning mellom det humanistiske perspektivet og det nevrovitenskapelige perspektivet. Tvert imot vil jeg si at de er to sider av samme sak, sier han.
Referanser:
Jorangers avhandling Subjectivity as Science and Experience An Existential-Phenomenological and Historical Approach to Subjectivity, Objectivity, and Psychology, består blant annet av følgende artikler:
