En bakke, en sving til, og vips – der var du framme ved hytta. Virket ikke distansen mye lenger da du bakset deg bortover de snødekte flatene den andre veien?

Vi spør en forsker om hvorfor vi mennesker noen ganger overrumples over at turen gikk i en overraskende kjapp fei, og andre ganger tregere enn forventet.

- Hvor langt det føles mellom deg og hytta, kan avhenge av hvor mange kjennetegn det er langs løypa, og om hjernen din registrerer dem for første eller andre gang, ifølge Tora Bonnevie.

Hun er doktorgradstipendiat på Senter for hukommelsesbiologi ved NTNU.

Svinser langs uviktige strekker

Det er mange hypoteser i psykologisk forskning om hvordan hjernen vår oppfatter hvor langt vi har gått, hvor langt vi har igjen, og hvor lang tid vi har brukt.

- En hypotese foreslår at hvor lang vi oppfatter en distanse, øker med antall kjennetegn vi passerer gjennom en rute, rett og slett fordi en ”tom” rute føles kortere, forklarer Bonnevie.

En tom rute kan være en løype med få skilt, svinger, harespor og topper.

Første gang man registrerer slike kjennetegn, bruker hjernen ganske mye energi på å samle ny informasjon. Andre gang, for eksempel når du passerer dem på veien tilbake, kan beregningen av avstand bli litt annerledes.

- Avstandsberegningen avhenger blant annet av typen navigeringsoppgave. Å finne veien til et turmål er en annen oppgave enn å finne veien hjem igjen, eller å gå en velkjent vei, sier Tora Bonnevie.

- På vei ut koder vi aktivt for nytt terreng, fyller ut kartet vårt, og vurderer samtidig hvor skal gå. På vei hjem er fokuset å huske på en kjent rute, eller å beregne retningen tilbake til et tidligere besøkt punkt.

Ifølge denne teorien kan man si at en strekning du allerede har gått, blir tommere, og kan dermed oppfattes kortere, fordi hjernen allerede har registrert informasjonen, sier hun.

Hjernens løypekart

For å skjønne litt mer om hvordan hjernen beregner avstand, på cellenivå, må vi se nærmere på dens imponerende GPS-liknende virksomhet.

- Hjernen må huske hvor vi har vært, hva vi har sanset, og til enhver tid sette det i sammenheng med hvor vi er og hva vi sanser nå. Videre må den kunne planlegge hvordan vi til slutt skal ende opp der vi ønsker, forklarer Bonnevie.

Forskeren tror at hjernen er i stand til å danne et slags mentalt kart – ikke helt ulikt et vanlig kart du kan har foran deg på bordet.

Der plotter vi inn punkter og landemerker, og vurderer avstanden og retningen mellom dem. Det kan vi gjøre basert på erfaring om hvor punktene befinner seg, og gjennom å registrere hvordan vi selv beveger oss i miljøet.

Forskere, med ekteparet Moser ved Senter for hukommelsesbiologi i spissen, antar at vi har forskjellige typer hjerneceller som har hver sin jobb i denne kartleggingen.

- Retningscellene holder styr på hvilken vei vi går, stedscellene koder steder vi har vært før. De såkalte grid-cellene, som er ganske nyoppdagede, lager et perfekt rutenett over hele vårt lokale miljø, der vi kan plotte inn forholdet mellom forskjellige punkter i miljøet, sier Bonnevie.

Hvor er jeg?

Tenk deg at du beveger deg bortover en strekning, og forsøker å huske om dette var veien hjem, eller om du tvert i mot kjører i feil retning på en fremmed vei.

For hele tiden å holde styr på hvor du befinner deg i på kartet, bruker du to strategier, sier Tora Bonnevie.

- Den ene strategien er å huske rekkefølgen på landemerker du passerer, og er basert på hukommelse.

- Denne strategien fungerer dårlig i et ensidig miljø, som i tett granskog eller i tåke på fjellet. Da må vi heller stole på vår indre beregning av posisjon basert på egenbevegelse, beregning av retning og hvor langt vi har forflyttet oss, sier Bonnevie.

- Mens stedscellene er best egnet til å huske landemerker og steder, er grid-cellene antatt å være sentrale for beregningen av din egen bevegelse. Hvor du tror du er, beregnes basert på retningen og avstanden du går, sier Bonnevie.

Akk, en bakke til..

Du er kanskje en av dem ikke jubler etter en mil i sporet, men i hemmelighet lengter hjem til tv-serier og hvilepuls?

Slike mentale tilstander kan muligens spille oss noen puss, når vi jobber med å orientere oss i terrenget, og beregner avstand ved å plotte informasjon inn i hjernekartet vårt.

Fra et psykologisk perspektiv kan følelsestilstander underveis kanskje påvirke hvordan vi tar inn all informasjonen, og kanskje påvirke avstandsberegningen og stedsberegningen, ifølge Bonnevie.

- Anstrengelse under reisen er en av faktorene som er foreslått for koding av avstand, der større anstrengelser får distansen til å virke lenger, sier hun.

Den generelle tilstanden kan også spille en viss rolle – om du kjeder deg, føler frykt eller fryder deg. Men dette vet ikke forskerne så mye om enda.

- Hvordan fokus du har påvirker antakeligvis strømmen av informasjon til hjernen. Men vi er usikre på hvordan dette påvirker stedskodingen, sier hun.

Ut på tur – litt usikker på avstanden

Hjernen bruker altså mange ulike innfallsvinkler for å vurdere avstander og retninger, og danne seg et mentalt kart.

- Vår oppfattelse av avstand vil derfor avhenge av mange faktorer, som kan trekke i forskjellige retninger. Det er derfor ikke så rart at vi avstandsberegningen blir litt forskjellig hver gang, sier Tora Bonnevie.

Til denne konklusjonen kan vi også legge til en viss generell feilberegning:

- Vi har en tendens til å underestimere lange distanser og overvurdere de korte, sier hun til forskning.no.