Dyp hjernestimulering er en metode som går ut på at pasienten får implantert to elektroder som sender strømimpulser til et bestemt område i hjernen. (Bilde: Teeradej / Shutterstock / NTB scanpix).
Dyp hjernestimulering er en metode som går ut på at pasienten får implantert to elektroder som sender strømimpulser til et bestemt område i hjernen. (Bilde: Teeradej / Shutterstock / NTB scanpix).

Kan det å operere elektroder inn i hjernen hjelpe mot alvorlig depresjon?

En stund så det ut til at dyp hjernestimulering kunne bli en lovende behandling for de som hadde mistet håpet. En ny studie viser positive funn, men tidligere resultater er en blanding av solskinnshistorier og skuffelse.

Publisert

Enkelte har prøvd alt; medisiner, gjentatt terapi, og elektrosjokkbehandling, men en gjennomgripende, bekmørk depresjon nekter å slippe taket. Det vakte derfor håp da forsker Helen Mayberg og hennes kollegaer ved det amerikanske Mount Sinai-sykehuset publiserte resultater fra forsøk med såkalt dyp hjernestimulering mot depresjon hos seks pasienter i 2005.

Dyp hjernestimulering er en behandlingsform som i dag blant annet brukes for å behandle symptomer på Parkinsons sykdom med svært god effekt.

Metoden går ut på at pasienten får boret to hull i skallen og elektroder plasseres langt inne i hjernen. Elektrodene sender ut svake strømimpulser i et bestemt område. De er koblet til ledninger som går til en batteridrevet «pacemaker» som ligger under huden i brystkassen.

Fire av de seks pasientene som deltok i studien fra 2005 fikk det bemerkelsesverdig bedre etter inngrepet. En av pasientene fortalte om en umiddelbar følelse av letthet og ro, det var som om et tomrom forsvant. En annen opplevde at omgivelsene plutselig ble visuelt lysere og mer fargesterke.

Senere viste 14 andre lignende forbedring. En tredjedel ble så godt som kvitt depresjonen og flesteparten opplevde 50 prosent reduksjon av symptomer. Det var svært oppløftende funn.

Skuffende resultater

En større kontrollert og dobbelt-blindet studie ble planlagt. Deltakerne skulle få operert inn elektroder, men hos en tredjedel skulle elektrodene være avslått. Slik kunne forskerne kontrollere for placebo-effekten.

Resultatene var skuffende. I løpet av de første seks månedene viste både kontrollgruppen og gruppen med aktiv stimulering noe forbedring. Men det var omtrent ingen forskjell.

20 prosent i hovedgruppen ble bedre mot 17 prosent i kontrollgruppen. Var de tidligere, gode resultatene ikke noe annet enn placebo?

St. Jude Medical, som sponset studien, stoppet den.

Mange av personene som hadde fått implantert elektrodene beholdt dem likevel, og forskere holdt frem med å studere utviklingen. Over tid ble flere bedre. Men det gjaldt ikke alle.

En gledesløs tilværelse

En av pasientene, Steve Ogburn, var med i den blindede studien. I ettertid har han fortalt at eksperimentet ga han hode- og nervesmerter og at han angrer på at han ble med. I en video som blant annet er lagt ut på Scientific American, forteller han sin historie. Før var han dypt deprimert, etter behandlingen var han fremdeles det, men hadde fått kroniske smerter i tillegg.

Men det finnes også solskinnshistorier. Edi Guyton kunne ikke huske å ha vært lykkelig, selv som liten jente. I en alder av 19 år forsøkte hun å begå selvmord første gang. De neste 40 årene levde hun med depresjon samtidig som hun fikk familie og en karrière, fortalte hun til CNN. Men hun var nummen på innsiden. Hun husker for eksempel da holdt sin grandniese for første gang.

- Noen overrakte henne til meg og jeg holdt henne, men jeg tok ikke engang ansiktet hennes mot mitt.

Hun holdt barnet til noen tok henne tilbake.

- Jeg følte ikke noe, ingenting.

Guyton var en av de som søkte om å få delta i den eksperimentelle behandlingen. Hun hadde lite å tape. Da Mayberg justerte elektrodene under operasjonen i 2007 måtte Guyton nesten smile og det fikk henne til å le. Hun hadde tenkt på å leke med sin grandniese.

- Jeg kjente på følelser som jeg trodde var borte, sa hun.

Etter mange år i en håpløs depresjon ble hun langt bedre med elektrodene aktivert.

En liten maskin under huden på brystkassa fungerer som en pacemaker på hjernen. (Bilde: Image Point Fr / Shutterstock / NTB scanpix).
En liten maskin under huden på brystkassa fungerer som en pacemaker på hjernen. (Bilde: Image Point Fr / Shutterstock / NTB scanpix).

De fleste fikk det bedre

I en ny studie rapporterer Mayberg og kolleger om langtidseffektene blant 28 pasienter som har hatt aktiv hjernestimulering i opptil åtte år. Alle pasientene hadde fått gjennomført operasjonen ved Emory University School of Medicine.

I studien som er publisert i tidsskriftet American Journal of Psychiatry konkluderer forskerne med at flesteparten av pasientene hadde «robust og varig effekt» av behandlingen.

Graden av depresjon blant deltakerne ble målt ved hjelp av den mye brukte Hamiltons-skalaen i forkant av inngrepet og gjennom alle årene.

Av de 28 deltakerne var det 18 som var 50 prosent bedre gjennom de fleste årene. Seks pasienter forble nær 50 prosent bedre gjennom alle årene. 20 pasienter var nesten 25 prosent bedre gjennom hele studieforløpet.

- Til tross for at større studier ble stoppet tidlig, så fortsatte jeg og mine kolleger å følge opp pasienter fra de første forsøkene over tid. De ble bedre med tiden, og ikke bare det, de forble bedre. Så vi holdt stø kurs, sier Mayberg i en pressemelding fra The Mount Sinai Hospital.

Det var bare personer med svært alvorlig depresjon eller bipolar lidelse II som deltok i langtidsstudien. For å få være med måtte de ha vært deprimerte de siste 12 månedene før inngrepet, og gjennomført minst fire mislykkede behandlinger i perioden, inkludert elektrosjokkbehandling, og psykoterapi.

Selv om mange opplevde bedring, ble ingen kurert. Under episoder der maskinen ikke fungerte eller gikk tom for strøm ble pasienter dårligere igjen, det tyder på at de elektriske impulsene hadde virkning. Ingen sluttet likevel med medisiner.

Besøkte gruppen i 2010

Erlend Bøen, spesialist i nevrologi og psykiatri ved Enhet for psykosomatikk og CL-psykiatri på Rikshospitalet, var og besøkte forskningsgruppen til Helen Mayberg i Atlanta i 2010.

- Vi ville vite mer for å vurdere om denne behandlingen var noe vi skulle gå videre med i Norge. Det endte vi med å ikke gjøre på det tidspunktet, blant annet fordi det er svært få personer dette ville vært aktuelt for.

Her er norske nervrologispesialister på besøk i Atlanta hos Helen Mayberg i 2010. (Fra venstre: Erlend Bøen, Stein Andersson (nevropsykolog), Jon Ramm-Pettersen (nevrokirurg) og Helen Mayberg. Fotograf er Ulrik Malt, som tok initiativ til møtet.
Her er norske nervrologispesialister på besøk i Atlanta hos Helen Mayberg i 2010. (Fra venstre: Erlend Bøen, Stein Andersson (nevropsykolog), Jon Ramm-Pettersen (nevrokirurg) og Helen Mayberg. Fotograf er Ulrik Malt, som tok initiativ til møtet.

I ettertid har Bøen fulgt forskningsfeltet.

- Det har vært negative resultater i et par blindede studier. Det har gjort at mange har blitt mer lunkene til dette etter hvert og tvilt på om denne behandlingen vil ha noen fremtid. I 2005, da den første artikkelen kom, da så dette derimot veldig spennende ut.

Et sted i hjernen skjer det noe rart hos de med depresjon

Elektrodene plasseres i et område i hjernen som kalles subgenuale cingulum, også kalt Brodmann area 25. Mayberg har forsket på biologien ved depresjon siden 90-tallet.

I område 25 oppdaget forskerne at det foregår noe spesielt hos de med depresjon.

- Her er det ofte høyere metabolsk aktivitet, det forbrennes mer glukose, sier Bøen.

Denne overaktiviteten går tilbake når en person ikke er deprimert lenger.

- Man har sett det både ved medikamentbehandling, ved terapi og til og med ved placebo.

Det er dette området som stimuleres eller dempes med de strømførende elektrodene. Faktisk er ikke forskerne helt sikre på hvordan det fungerer.

- Mer lovende nå enn for en måned siden

Bøen har sett på den nye studien av langtidseffektene hos 28 pasienter.

Erlend Bøen, spesialist i nevrologi og psykiatri ved Enhet for psykosomatikk og CL-psykiatri på Rikshospitalet. (Foto: Erlend Bøen)
Erlend Bøen, spesialist i nevrologi og psykiatri ved Enhet for psykosomatikk og CL-psykiatri på Rikshospitalet. (Foto: Erlend Bøen)

- Ser det ut til at forskerne har belegg for å skrive at de fleste opplevde robust og varig bedring?

- Jeg synes det ser slik ut, de har målt det på gjentatte punkter over flere år, og det ser ut som bedringen holder seg på et meningsfullt nivå.

Bøen sier at behandlingsformen ser noe mer lovende ut nå, enn det den gjorde for en måned siden.

- Hvis du hadde spurt meg for en måned siden, så ville jeg nok sagt at dette ikke ser ut til å ha noen stor framtid, på grunn av de negative studiene.

- Samtidig; for de det hjelper for så er det rett og slett en slående effekt. De har gått fra å være veldig deprimert og til å bli vesentlig friskere. Effekten ser heller ikke ut til å avta. Dette gir den nye studien også holdepunkter for. Det er interessant og ikke noe man skal avskrive når man tross alt har såpass gode resultater.

Ikke risikofritt

I den nye studien lister forfatterne opp 56 uheldige hendelser som skjedde i løpet av behandlingsårene.

Blant disse var infeksjoner og andre hendelser knyttet til operasjonen og tilfeller der maskinen sluttet å fungere. Det var fem selvmordsforsøk blant tre pasienter, og 20 psykiatriske innleggelser. De psykiske symptomene var ikke et resultat av hjernestimuleringen, ifølge studien.

Bøen sier at komplikasjoner som infeksjon knyttet til operasjonen er noe man finner hos pasienter med Parkinsons sykdom som har gjennomført lignende inngrep.

- En av pasientene hadde en liten hjerneblødning. Man kan faktisk få hjerneblødning og hjerneslag med varige utfall av denne typen behandling, sier Bøen.

- Det er en invasiv behandling. Man går inn i hjernen. Det vil innebære en risiko uansett. Det er en av grunnene til at om man i det hele tatt skal vurdere å gå videre med denne typen behandlingsformer, så må man ha veldig klare data på effekt og sikkerhet.

Man må huske at det bare er de aller sykeste og mest behandlingsresistente av de deprimerte som er tatt med på disse studiene, legger Bøen til, dette har blitt veid opp mot potensielle farer.

Aktuelt i Norge?

Bøen tror det er lang vei frem før behandlingsformen eventuelt kommer til i Norge.

- Man kan se det for seg, dersom man skulle få virkelig gode resultater og forskerne klarer å etablere dette med optimal plassering av elektrodene, samt kriterier for optimal utvelgelse av hvilke pasienter som har størst sannsynlighet for å nyttiggjøre seg behandlingen.

- Det kirurgisk tekniske vil ikke være særlig vanskelig å overføre til Norge. Kirurger gjør lignende inngrep her hele tiden.

For å få bedre kunnskap om effekten trengs det større, blindete, kontrollerte studier. Det er noe også forskerne selv skriver.

- Det som er interessant med behandlingsformen er at her er det et potensielt alternativ for veldig dypt deprimerte mennesker som man ellers egentlig ikke kan hjelpe i det hele tatt. Men som sagt tror jeg fortsatt dette ligger langt frem.

Referanser:

Andrea L. Crowell, m.fl: «Long-Term Outcomes of Subcallosal Cingulate Deep Brain Stimulation for Treatment-Resistant Depression», American Journal of Psychiatry, 4. oktober 2019.

Helen S. Mayberg, m.fl: «Deep Brain Stimulation for Clinical Study Treatment-Resistant Depression», Neuron, 2005.

Paul E Holtzheimer, m.fl: «Subcallosal cingulate deep brain stimulation for treatment-resistant depression: a multisite, randomised, sham-controlled trial», Lancet Psychiatry, 2017.