Sosiale dyr må danne og pleie forholdet til andre individer.

Ny forskning tyder på at det å leve i komplekse samfunn også kan være en fordel for hjernen.

Forskerne testet evnene til australske plystreskjærer, som er en skjærelignende spurvefugl.

Husket hvor maten lå

Forskerne lokket til seg 56 ville fugler fra 14 grupper. Plystreskjærer er sammensveisede, og bor med den samme flokken i årevis.

Men størrelsen på det sosiale miljøet varierer.

I de minste gruppene levde bare tre stykker i fellesskap. Andre steder hadde hele tolv fugler slått seg sammen.

Plystreskjærene fra de store gruppene klarte seg bedre i alle de fire oppgavene, der en liten bit mozzarella-ost var belønningen:

• Gå til åpningen av beholderen for å få tak i maten i stedet for å hakke nytteløst på glasset.
• Skjønne at maten ligger bak et lokk med en bestemt farge.
• Lære seg at den kan ligge bak en annen farge.
• Huske hvor maten er gjemt, et og to døgn etter at de hadde lært oppgaven.

Smarte fugler fikk flere unger

Plystreskjærer er langt fra de eneste smartingene i fugleverdenen. Kråker, kakaduer og ravner er alle kjent for å finne ut av ting rimelig kjapt.

Ravner er like gode til å planlegge som sjimpanser og fire år gamle menneskebarn, og kråker kan måle seg med åtteåringer når det gjelder å løse en gåte fra Æsops fabler. Kakaduer er gode i begerspill og klarer å velge riktig verktøy for å åpne låste bokser. Gråpapegøyen er også en gløgging.

• Les også: Hvorfor mobber skjærer hverandre?

I det australske eksperimentet testet forskerne unge plystreskjærer flere ganger for å forsikre seg om at det ikke var noen tilfeldighet at de gjorde det bra.

Tilgang til mat, kroppsstørrelse og fremmedfrykt – det vil si engstelse i møte med boksene forskerne satte fram – hadde lite å si.

Men det gjenstår å finne ut nøyaktig hvorfor de er smartere, plystreskjærene som bor i store flokker.

Det er trolig krevende for hjernen å forholde seg til mange andre i en sosial sammenheng. Men forskerne kan selvsagt ikke sjekke om størrelsen på gruppa er selve årsaken til evnene, for da måtte de ha plassert fuglene i flokker av ulik størrelse.

De lurer også på hvorfor de smarteste hunnene har større suksess som mødre. For de får nemlig flere unger enn sine dummere artsfrender, uavhengig av størrelsen på flokken. Flere av ungene overlever dessuten den første tida.

Forskerne tror det kan tyde på at det er så fordelaktig å være smart at naturen sørger for at genene til disse hunnene føres videre gjennom naturlig utvalg.

Faren til ungene kunne de ikke teste, for han visste de sjelden hvem var.

Referanse:

Benjamin J. Ashton m.fl: Cognitive performance is linked to group size and affects fitness in Australian magpies. Nature, 8. februar 2018. DOI: 10.1038/nature25503. Sammendrag.