Jeg hørte skvatringen langt borti veien.

Foran meg jumpet en gjeng på åtte-ti skjærer rundt på asfalten, tydelig oppildnet av noe. Og da jeg kom nærmere, ble det tydelig hva de drev med:

En liten halvribbet skjære flakset hjelpeløst omkring mens resten av flokken gjorde sitt beste for å tyne livet av den. De små plageåndene søkte midlertidig tilflukt i trærne da jeg kom for nær, mens den fjærløse stakkaren humpet bort langs bakken.

Men det var tydelig at gjengen ventet på at jeg skulle stikke igjen, så de kunne fortsette kalaset, antagelig inntil den møllspiste kameraten deres tok turen til de evige jaktmarker.

Mobbing med døden til følge. Hvorfor i granskauen driver skjærene med den slags kollektiv sadisme?

Gir status

– Det er ikke lett å svare på, sier Tore Slagsvold, professor ved Universitetet i Oslo

Han har selv observert slike episoder av mobbing hos skjærer, og har gjort noen forsøk med skjæras slektning, kråka. Undersøkelsene har vist at det ofte er én av fuglene som står for plaginga, mens de andre står rundt og ser på.

Slagsvold forteller at vi ennå ikke vet grunnen til oppførselen. Men han har likevel noen tanker om hva som kan ligge bak.

– Jeg tror det kan dreie seg om en form for spill eller statusdannelse.

Det samme tenker Geir Sonerud, professor ved NMBU, som også har snakket med mennesker som har vært vitne til mobbing blant kråker.

Forbløffende intelligente

– Kanskje mobberne viser seg fram for de andre, og hever statusen sin ved å vise at de er sterkere enn andre, sier Sonerud.

Han forteller at kråkefuglene er forbløffende intelligente.

Forskning på ravner har antydet at de faktisk kan ha evne til å forestille seg hva andre ravner tenker eller føler. Dette er en svært avansert egenskap som vi bare har sett tegn til hos noen ytterst få arter.

Dersom skjærene også har en slik kapasitet, kan det styrke ideen om at mobbingen handler om status. For det betyr jo at disse fuglene kan være i stand til å skjønne hvordan de selv framstår i de andres øyne.

Det kan også forklare den karakteristiske gjengen med mobbere.

– Det er jo ikke interessant å mobbe hvis ingen ser på. Mobberne trenger tilskuere og klakører, sier Sonerud.

Uansett er det vanskelig å komme med noen andre gode grunner til oppførselen, mener forskerne.

Ikke matmangel eller sykdom

– Man kunne jo tenke seg at skjærene prøver å fjerne et sykt dyr. Men hvorfor ta sjansen på å bli smittet av eventuelle sykdommer ved å komme i nærkontakt under mobbingen? sier Slagsvold.

Det går også an å forestille seg at det er lite mat i området og at skjærene ønsker å redusere sin egen bestand. Men det er ikke særlig sannsynlig, mener professoren.

Det er vanskelig å tro at det skal være så begrenset med mat. Og i tillegg er mobbingen kostbar og risikabel i forhold til hvor lite bestanden blir redusert.

– Så da sitter vi igjen med mer sosiale mekanismer. Men foreløpig mangler vi beviser for at mobberne virkelig får en gevinst, for eksempel i form av et bedre territorium eller en bedre partner. Det hadde vært den ultimate testen, sier Slagsvold.

Nylig ble en slik effekt av mobbing faktisk vist, ikke hos kråker, men hos mennesker: En undersøkelse avdekket at mobberne fikk bedre helse senere i livet enn de som ikke mobbet.

Mobbing i biologien?

– Det er fælt å si det, men dette er ikke uventet for en biolog, sier Slagsvold.

– Hvorfor skulle evolusjonen ellers lagd mobbing?

Både Slagsvold og Sonerud mener det er klare likhetstrekk mellom skjærenes mobbing og den som foregår i skolegården.

Forskerne understreker at vi skal være forsiktige med å gjøre enkle sammenligninger mellom fugler og mennesker. Men om vi likevel skal spekulere:

Kanskje ligger mobbingen dypt i biologien, både hos skjærene og oss?

– I så fall er det bedre å få grumset opp i lyset så vi kan ha desto mer fokus på det, sier Slagsvold.

De siste åras mobbekampanjer har i hvert fall vist at det ikke er noen enkel sak å stoppe mobbing blant mennesker.

Så hva da med skjæresirkuset på veien?

Ingen redning

Jeg ble stående lenge, som en litt streng lærer, mellom de utålmodige plageåndene og den skadde skjæra. Kanskje jeg kunne finne en måte å redde stakkaren på?

Men ingen geniale ideer materialiserte seg, og flokken oppe i treet ville slett ikke høre på mine indignerte anmodninger om å fjerne seg. Til slutt måtte jeg bare gå, med tungt hjerte og en merkelig følelse av avmakt – overfor en håndfull 200-grams fjærballer.

Slagsvold forteller imidlertid i ettertid at det antagelig var lite jeg kunne ha gjort.

– En mulighet kunne ha vært å fange den skadde skjæra og satt den ut et langt stykke unna, gjerne etter at den hadde fått rikelig med mat.

– Problemet er at den fort kunne blitt oppdaget og oppfattet som en inntrenger av fuglene som holdt til på det nye stedet og mobbet der også.