En av de mer frustrerende sakene man er nødt til å venne seg til her i livet, er at folks utsagn kan bety hva som helst, alt etter hvordan de blir uttalt.

En tilsynelatende enkel setning som ”det er greit, det” kan bety alt fra ”kjør på, det er helt problemfritt” til ”jeg avskyr det du har tenkt å gjøre, men siden du er en slik egoistisk nepe kan jeg vel ikke vente noe bedre. Jeg tar ut separasjon i morgen”.

Og alle vet at babygråt slett ikke betyr det samme hver gang. Men hvor godt skjønner vi forskjellen?

Det kommer an på forholdet vårt til musikk, antyder ny forskning. Det kan nemlig se ut som om mennesker med musikktrening er flinkere til å fange opp følelsesmessige antydninger i stemmen, sammenlignet med mennesker som ikke driver med musikk.

Jo flere år med musikkerfaring folk hadde, og jo tidligere de begynte å spille, dess større evne hadde hjernene deres til å finne følelsene i lyden, står det i ei pressemelding fra North Western University.

Babygråt

- Tidligere forskning har antydet at musikere har en større følsomhet overfor følelsesnyansene i tale, sier Richard Ashley, professor i musikkforståelse.

Nå har han og kollegaene undersøkt ei gruppe på 30 menn og damer med og uten musikktrening, for å se hvordan de ulike hjernene egentlig forholdt seg til følelsesbudskapene.

Prøvekaninene fikk høre et 250 millisekunder langt klipp av babygråt, mens de ble distrahert av en skjerm som viste et tekstet naturprogram. Elektroder festet til hodene deres, målte hva som foregikk oppi tenkeboksen.

Resultatene var en smule overraskende, står det i pressemeldinga.

Fant viktig lyd

Det viste seg nemlig at musikernes hjerner ikke kastet bort krefter på å analysere hele lydklippet, men konsentrerte seg umiddelbart om mer kompliserte deler av lyden, som bar med seg flere følelsesmessige elementer.

Dette skjedde ikke hos de andre deltagerne.

Dermed kan det altså se ut til at musikere er flinkere til å fokusere på det viktige i budskapet, tror forskerne, som mener dette har en betydning for oppfattelsen av følelser i andre situasjoner.

De påpeker at lydelementene som musikerhjernene konsentrerte seg om, nettopp er de delene av lyden som barn med språkproblemer som dysleksi og autisme har vanskeligheter med å forstå.

- Det ville ikke være et langt sprang å foreslå at barn som har vanskelig for å prosessere språk kan dra nytte av musikkerfaring, sier Nina Kraus, en av de andre forskerne bak studiet.

Og tatt i betraktning hva slags formidable utfordringer vi står overfor i lydtolkningen av våre medmennesker, kan nok noen og hver av oss ha godt av litt tangent-trening eller annen musikalsk dressur.

–

Det skulle vi ungene visst, den gangen vi tresket oss pliktskyldigst igjennom ”En sjømann elsker havets våg”, med bass og akkorder og det hele, under de oppgitte argusøynene til ei hardt prøvet hammondorgellærerinne.

Referanse:

D. L. Strait, N. Kraus, E. Skoe & R. Ashley, Musical experience and neural efficiency – effects of training on subcortical processing of vocal expressions of emotion, European Journal of Neuroscience, vol 29, issue 3, februar 2009, s 661-668.