– Når du kjenner duften fra for eksempel en appelsin, er det minnene dine som skaper den eksakte duften, forklarer Hanne Stensola.

Sammen med ektemannen Tor Stensola har hun slått rot i hjembyen Kristiansand for å etablere et nytt fagmiljø innen nevrovitenskap på Universitetet i Agder.

Motorvei rett til hippocampus

Kanskje har du opplevd sterke flashbacks til din bestemors potetkjeller og lukten av jord, eller kjent på barndommens nostalgiske julestemning med kombinasjonen brunsaus, gløgg og klementiner.

Det er ikke tilfeldig, gitt luktesansens direkte kobling til minnesenteret i hjernen, hippocampus.

– Du trenger minner for å gi mening til lukt, men du trenger ikke minner for å gi mening til syn, utdyper Tor Stensola.

Sagt på en annen måte: Det ligger tung forskning bak forståelsen for hvorfor en plastgran aldri kan trigge den samme julefølelsen som en nyhugget gran med kvae og duftende barnåler.

For å forstå sammenhengen, må vi ta et dypdykk i en forskningsverden som involverer en egen hjernecelle dedisert til skuespiller Jennifer Aniston og likheten mellom spy og parmesan.

Velkommen inn i hjernen.

Det beste modellsystemet

– Vi er ikke interesserte i lukt i seg selv, selv om luktesansen er interessant – vi er interesserte i prosessen som skjer i luktsystemet, som egentlig også skjer andre steder. Men det er lettere å jobbe med lukt. Man må nemlig velge sitt modellsystem med omhu, forklarer Tor Stensola.

Forskere trenger gode modellsystemer. Det vi sanser, er en fin blanding av ytre og indre påvirkninger, noe som gjør at vi alle har en unik opplevelse av den samme ytre verden.

Stensola-ekteparet forklarer det slik:

De ytre påvirkningene er det som treffer sanseorganene dine, mens de indre formes av minner, forventninger eller humøret ditt der og da. For å forstå hvordan vårt indre er med på å forme alt vi sanser, er det lettest å jobbe med lukten.

Luktene er fullverdig representert, altså allerede en blanding av det ytre og det indre, på første steg i hjernebarken. Synsinntrykk, derimot, må gjennom flere steg før objektene man sanser - og ikke bare streker og farger - dukker opp.

– Det ultimate målet er å forstå menneskehjernen, men skal du forstå hvordan hjernen gjenkjenner ting og lager representasjoner av kategorier, må du forstå grunnleggende funksjoner i systemet. Dette nivået av detalj kan vi kun nå gjennom dyreforskning. Da bør vi velge et system basert på dyremodellen vi bruker, og skal vi studere mus, er luktsystemet et godt valg, utdyper Hanne Stensola.

Hvordan skaper hjernen identitet?

Og det er her det begynner å bli litt komplisert. Derfor er det greit å slenge inn en folkekjær kjendis fra en kjent artikkel blant hjerneforskere. Her kommer Jennifer Aniston inn i bildet.

I forbindelse med kirurgi på epilepsi-pasienter, er det viktig å ikke fjerne for mye vev som påvirker funksjonen til pasienten, men nok vev til at de epileptiske anfallene opphører.

Stensola viser til noe kalt «Montreal-prosedyren».

– Forskerne skulle se på hvordan hippocampus representerer kjendiser. De viste bilder av Jennifer Aniston til våkne pasienter. Da fant de en celle som kun var aktiv ved bilder av Jennifer Aniston, altså en egen Jennifer Aniston-celle. Når Brad Pitt var med på bildet, derimot, sluttet cellen å være aktiv. Kanskje han var en slags blokkering, sier Tor Stensola.

Bildene av Jennifer Aniston var tatt fra ulike vinkler, i varierende belysning og antrekk. Konklusjonen var derfor at cellens aktivitet var knyttet opp til identitet. På samme måte som du hadde kjent igjen din mor med løsbart og parykk, om du vil.

Mysteriet ligger i at forskere per dags dato ikke vet hvordan hjernen skaper identitet fra variable sanseinntrykk. Målet med forskningen til Stensola-ekteparet er å finne svar på disse spørsmålene ved å bruke nettopp luktsystemet.

– Vårt spørsmål er hvordan hjernen kategoriserer sanseinntrykk. Og derfor bruker vi mus og lukt, for vet du hvordan det skjer? Det skjer ikke 1-2-3-4-5-6 hakk unna, det skjer to hakk unna. Første del av hjernebarken gjør dette i luktsystemet, sier Tor Stensola.

Traumer og lukt

Siden det nærmer seg jul, kan vi gå tilbake til appelsinen for å forstå hjernen. En appelsins identitet i hjernen er to forskjellige ting om du kjenner lukten av sitrus blandet med bål og pølser, eller om du kjenner sitrus blandet med gløgg, grantrær og bestefars Old Spice. Det er like forskjellig som påske og jul.

Fordi luktesansen som nevnt er nabo med minnesenteret, og attpåtil er såpass husvarm at den knapt trenger å banke på, er lukt knyttet særlig sterkt til både gode og dårlige minner.

– Hjernen er glad i å generalisere, og liker å stemple inntrykk for sikkerhets skyld. Om du spiser en appelsin like før en alvorlig bilulykke inntreffer, vet ikke hjernen din om det var appelsinens skyld.

Og her kommer fryktsenteret inn i bildet: Amygdala. Denne delen av hjernen vil passe på overlevelsen din, og er kjent for å trigge kjemp eller flykt-responsen i nervesystemet. Derfor stempler amygdala alle detaljer knyttet til traumesituasjonen med «svært viktig».

– Problemet med traumeminner som påkaller angstprosesser, er at det blir generalisert. Hjernen bryr seg ikke om hva du tenker fornuftsmessig. Men evolusjonært er det bedre med en overrreaksjon, enn ingen reaksjon. Det er jo kjipt for oss mennesker, fordi kognitiv resolusjon er separat fra emosjonell resolusjon.

Det kan altså være vanskelig å snakke fornuft med seg selv for å overstyre en lukt hjernen forbinder med noe traumatisk. Men museforskning har vist at det finnes hjelp å få, ved å simulere nye sjokkreaksjoner forbundet med lukten.

Ny lab på vei

– Den tette koblingen mellom luktsystemet og minnesystemet gjør det sannsynlig at det sammensveisede som definerer våre opplevelser og minnene om dem, samtidig er med på å forme selve luktrepresentasjonene. Dermed vil en senere eksponering for en lukt vekke til live en indre representasjon både for lukten og for minnene den er koblet til, sier Hanne Stensol.

Luktrepresentasjonene og minnene henger rett og slett sammen. Hvordan dette skjer er en av mange ting paret Stensol vil forske på framover.

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Agder

Universitetet i Agder er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse artiklene fra Universitetet i Agder:

• 

  Hva gjør dukkene med sykepleie­studentene?

• 

  Sørlandsfiskerne ønsker utsetting av flere millioner fisk i fjordene

• 

  – Kunstig intelligens truer ikke musikken

• 

  Noen som overlever kreft klarer ikke å være aktive etterpå. De har noe felles

• 

  KI-bilder av ungdom: – De blir gjort så vakre at det blir påtrengende

• 

  Lyden av en stemme har en inn­virkning på hvilken historie du hører i sangen

Les flere artikler fra Universitetet i Agder her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER