– Hjerneforskningen trenger både feministisk kritikk og feministiske tilnærminger, hevdet hjerneforsker Deoleena Roy fra Emory University i USA, da hun nylig gjestet seminaret NeuroGenderings ved Uppsalas universitet i Sverige.

NeuroGenderings brakte sammen forskere fra både hjerneforskning, humanistiske fag og såkalte Science and Technology Studies (STS) for å svare på spørsmål som:

Hvordan studeres kjønn i den dominerende hjerneforskning, hvordan presenteres forskningen i mediene, og hvordan brukes den politisk? Hvilken rolle spiller samfunnets kjønnsdiskriminering i hjerneforskningen? Og hvordan skal man produsere kunnskap om mennesket som ikke er kjønnsdiskriminerende?

– Hjerneforskning er politisk, akkurat som all vitenskapsproduksjon – uansett om vi liker det eller ikke, sier Isabelle Dussauge fra Tema Teknik och Social Förändring ved Linköpings universitet, og en av arrangørene bak seminaret.

Nevroetikk

Deboleena Roy knytter sin etterlysning av feministisk involvering i hjerneforskningen til et nytt akademisk felt som har vokst fram de siste årene, nevroetikk, på engelsk neuroethics.

Hjerneforskningens raske vitenskapelige og teknologiske framskritt, som har gjort det mulig ikke bare å kartlegge, men også kjemisk endre den menneskelige hjerne, har skapt en bekymring for hvordan hjerneforskningen kan påvirke samfunnet.

– Nevroetikk handler om å utvikle nye styringsprinsipper som hindrer at hjerneforskningen gir argumenter til biologisk determinisme og legitimerer diskriminering, sa Roy.

Hun pekte på eugenikken som historisk eksempel på at vitenskap kan få slike uønskede politiske implikasjoner.

Eugenikken, som er læren om hvordan en befolknings arvemateriale kan forbedres, hadde stor oppslutning på begynnelsen av 1900-tallet. Den brakte med seg tvangssterilisering av mennesker med antatt dårlige gener i mange land, også Norge.

Feministisk nevroetikk?

Hjerneforskningen har siden starten vært opptatt av å kartlegge forskjeller mellom kjønnene.

Denne typen forskning må feminister ikke overse eller avvise, men involvere seg kritisk i, mener Roy.

– Vi trenger en feministisk nevroetikk, som går i dialog med hjerneforskningen, sier hun.

Roy mener feministiske perspektiver og tilnærminger, både når spørsmålene stilles og svarene fortolkes, kan gi en bedre forståelse for kjønnsforskjeller i hjernen.

Nye spørsmål

Som eksempel trakk Roy fram en studie ved Stanford-universitetet i California, som ble presentert i universitetsavisa under overskriften: Gender differences are a laughing matter, study reveals.

Studien undersøkte ved hjelp av bildeteknologien fMRI hvordan kvinners og menns hjerner reagerte på humortegneserier. Forskerne fant flere kjønnsbaserte forskjeller.

For eksempel rapporterte forskerne at menn så ut til å ha en større forventning enn kvinnene om at tegneseriene skulle være morsomme.

Forskerne mente at kunnskapen om kjønnsforskjeller i respons på humor kunne bidra til bedre forståelse av hvorfor kvinner har større risiko for depresjon, og til og med hjelpe til bedre relasjoner mellom kvinner og menn.

Deboleena Roy har flere forslag til hvordan en feministisk tilnærming kunne bidratt til denne studien, og gjort svarene mer interessante:

– Hvilke erfaringer har henholdsvis kvinner og menn med humor og tegneserier som kan bidra til at kvinner forventer mindre belønning fra en tegneserie enn menn?

– Kan dette henge sammen med at kvinner i langt større grad enn menn er vant til at visuelle uttrykk er krenkende for dem, at de har utviklet en slags forsvarsmekanisme?

– Det ville vært veldig interessant med en lignende studie som også undersøkte humorrespons hos menn og kvinner med mindre typiske kjønnsidentiteter, som en kvinnelig butch eller en selv-identifisert transperson.

– Hvor mye handler forskjellene om identitet?

«Nevrosexisme»

Hvordan hjerneforskning formidles utenfor forskningsmiljøene er et annet viktig spørsmål for feministisk nevroetikk, ifølge Roy.

Her fikk hun følge av en av de andre innlederne, den australske psykologen Cordelia Fine, som bruker begrepet nevrosexisme om deler av hjerneforskningen slik den gjerne presenteres.

– Ikke all hjerneforskning er kjønnsdiskriminerende og dårlig, men den som er det, plukkes veldig raskt opp av medier og populærskribenter, sa Fine.

– På denne måten bidrar hjerneforskningen per i dag mer til å opprettholde status quo enn til å forklare den, hevdet hun.

Forskjeller overdrives

Sosiale og kulturelle forhold har stor innflytelse på hvordan kunnskap om hjernen blir fortolket, kommunisert og brukt, understreket Fine.

– Det er for eksempel påfallende hvordan informasjonen raskt sprer seg dersom hjerneforskere har påvist kjønnsforskjeller. Men alle de gangene man ikke finner noen forskjell, får funnene liten oppmerksomhet, sa hun.

– Jeg har også merket meg stor forskjell i behandlingen av rase og kjønn i denne sammenhengen. Eventuelle forskjeller knyttet til rase behandles som regel med største forsiktighet, både av forskerne og i formidlingen.

– Slik er det altså overhodet ikke med kjønn, snarere tvert imot.

Fine har undersøkt populærvitenskapelig litteratur om hjerneforskning, og mener mye av den gjennomgående overfortolker, mistolker og overdriver funn knyttet til forskjeller. I enkelte tilfeller har hun også funnet eksempler på ren fabrikasjon av funn.

Hun mener det er bekymringsverdig at mye av denne litteraturen er å finne på bestselgerlistene over hele verden, og har skrevet en bok om nevrosexisme som kommer til høsten.

– Kime til nytt forskningsfelt

Isabelle Dussauge håper konferansen kan legge grunnen for et internasjonalt nettverk for feministisk hjerneforskning. Det trengs, mener hun.

– Vårt nettverk kan bidra med en plattform for politisk bevisste studier av hjernen. Møtet med andre forskere innen dette feltet har styrket min tro på man kan drive mer kunnskapsrik og nyansert hjerneforskning, med tverrfaglige allianser og produktivt kritiske tilnærmingsmåter.