Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Blipp som glapp
I denne kommentarspalten flyr forskning.nos journalist Arnfinn Christensen lavt under nyhetsradaren og kretser over grenselandet mellom naturvitenskap og filosofi.
I 2003 gikk Human Genome Project i mål. Menneskets arvestoff – genomet - var kartlagt. Fem års samarbeid mellom genetikere i USA, Storbritannia, Japan, Frankrike, Tyskland og Kina hadde kartlagt over mer enn tre milliarder nukleinsyrer, bokstavene i det genetiske alfabetet som skriver inn livets kode i alle celler.
Jeg var imponert den gangen, som så mange andre. Jobben var gjort på rekordtid, ikke minst takket være den nye intelligente kjapt og gæli-sekvenseringsmetoden til Craig Venter, kalt shotgun sequencing.
Standardmennesket
Men så begynte jeg å tenke. Menneskets genom er altså kartlagt. Men hvilket menneske? Pettersen eller Franzen? Det er tross alt stor forskjell på Pettersen og Franzen. Hvem av dem hadde fått æren av å få oppskriften på seg selv publisert åpent på nettet?
Ingen av dem. Æren ville vært tvilsom. Personvernet forbyr slik offentliggjøring. Derfor var donorene i Human Genome Project anonyme. Ja, for det var flere. Utvelgelsen ble gjort slik at ingen i dag kan vite hvem bidro med de utvalgte blodprøvene. Det første menneskelige genomet som ble kartlagt, var altså ikke genomet til ett bestemt menneske. Det var et generisk genom. Standardmennesket, om du vil.
Meg på en minnepinne
Så gikk årene. Sekvensering ble billigere, og kunne utføres på utvalgte enkeltmennesker, oftest på sykehus ved mistanke om alvorlig arvelig sykdom. Rundt 2010 ble sekvensering for første gang salgsvare. Men da jeg sendte inn en spyttprøve til firmaet 23andMe i 2011, var det bare utvalgte områder av genomet som ble kartlagt.
Tre år seinere bør vi forberede oss på at annonsen for kartlegging av hele genomet vårt kan dukke opp i innboksen ganske snart. I januar 2014 annonserte firmaet Illumina at de hadde laget en sekvenseringsmaskin som kunne klare jobben for rundt 6000 kroner.
Igjen føler jeg fristelsen og betenkelighetene. Meg på en minnepinne? Alle mine egenskaper i genetisk klartekst, kanskje også noen alvorlige arvelige sykdommer verken jeg eller barna mine vil ha godt av å vite om uten videre?
(Foto: (Illustrasjon: www.colourbox.no))
Nevrobiologen Fred Gage skritter lengst ut langs denne tankegangen, ifølge en artikkel av journalisten Kat McGowan på nettstedet Quanta Magazine.
Han er tilknyttet genetikklaboratoriet på Salk Institute, og har funnet ut at genetisk variasjon er vanlig i normale, voksne menneskehjerner.
Ifølge Gage er den genetiske variasjonen nettopp det som gjør hjernen så tilpasningsdyktig og bidrar til den fantastiske kompleksiteten.
En urskog av mangfold i hodet
En parallell finnes i en annen del av kroppen, nemlig immunsystemet. Her er det variasjonene i genkoden som gir immuncellene deres evne til å reagere på et mangfold av forskjellige trusler, også trusler de aldri har møtt før.
Immuncellene er som et helt økosystem, der diversiteten eller mangfoldet sikrer at noen immunceller til enhver tid og under skiftende forhold er tilpasset oppgaven, nemlig å forsvare kroppen.
Med andre ord: Det samme genetiske mangfoldet som utfolder seg i en urskog og gjør den levedyktig framfor en kunstig monokultur, utfolder seg inne i menneskekroppen. Og hvis resultatene til Gage og andre forskere er riktige, kan dette genetiske mangfoldet være avgjørende viktig i det organet som mest av alt må være forberedt på uforutsette situasjoner og møte det med kløkt og oppfinnsomhet: Hjernen.
Kan være overdrevet
Annonse
Men resultatene er ikke helt sikkert riktige. Teknikken for sekvensering av enkeltceller er ennå under utvikling. Kritikere mener at metodene som brukes i dag, kan fordreie resultatet. Derfor kan variasjonene i genene og den positive effekten av dem være overdrevet.
Også Fred Gage innrømmer at idéene om at den genetiske variasjonen fungerer som et robust økosystem er en teoretisk tolkning av data.
Likevel - også skeptikerne anerkjenner den dype appellen som denne idéen har, ifølge artikkelen i Quanta Magazine.
Hjerne vår er i så fall et helt økosystem, en urskog av levende evolusjon. Hva har det å si for vårt selvbilde?
Buer over buer
Er det enda et riss i den store tankebuen som flyr over kunstige skiller mellom celle og organ, mellom organ og organisme, mellom organisme og populasjon, mellom populasjon og økosystem, mellom økosystem og biosfære, mellom biosfære og … ?
Det er på samme tid skremmende og frigjørende å tenke at mitt genom, min identitet bare får mening som en del av en stor helhet, der framtidas forskning også vil tegne nye buer over buer av kompleksitet, livskraft og mening.
