Hukommelsen er ikke noe bibliotek hvor minnene er små ferdigskrevne bøker stablet i hjernebarken. Både nye og gamle erindringer behandles og bearbeides til stadighet, og bare det å hente dem opp fra hukommelsen kan forandre dem for alltid.

Fra korttid?

Når du leser denne artikkelen fester den seg (forhåpentligvis) oppe i hjernen din, og i kveld kan du fremdeles huske at du har lest den. Det kan du blant annet takke en liten dings ved navn hippocampus for. Den sitter dypt inne i tinninglappen, og forskerne tror den behandler både lærdom og andre nyinnkomne minner.

Disse nye erfaringene er sårbare. Noen går i glemmeboka ganske fort mens andre forsterkes, og en viktig del av denne prosessen foregår mens du sover. Etter hvert overleverer hippocampus noen utvalgte minner til langtidshukommelsen som kan holde på dem så lenge du lever.

?til langtid

De varige minnene stues sannsynligvis bort i hjernebarken, tror hjerneforsker Edvard Moser fra Senter for hukommelsesbiologi ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU). Men det skjer ikke over natta.

- Minnene bruker lang tid på å feste seg, sier han. Denne prosessen kalles konsolidering, og hos rotter kan den ta flere måneder. Menneskehjernen kan bruke år. Det er antageligvis fordi nervecellene må lage nye forbindelser for å bygge inn flere minner.

Tvilsomt lager

Forskerne trodde lenge at minnene til slutt ble støpt fast i hukommelsen, og lagret som en endelig versjon der inne. Men nyere forskning peker i stikk motsatt retning. Selv i de dype lagrene i hjernebarken er minnene langt fra trygge.

- Det ser ut til at erindringene aldri blir helt ferdiglagrede, forteller Moser. Bare det å hente dem opp og tenke på dem kan forandre dem. Slik gjenhenting fører til fornyet eller oppdatert lagring. Hvis denne lagringen forstyrres, kan man i prinsippet miste det gamle minnet bare ved å tenke på det.

Kan slette minner

Det har man nemlig sett i rotteforsøk, hvor forskerne har klart å slette deler av langtidshukommelsen ved å gi dyra sprøyter med stoffer som hindrer hjernen i å lage nye proteiner. Slik proteinsyntese er nemlig nødvendig for langvarig lagring av minner.

Hvis proteinsyntese-hemmeren gis like etter at rotta har lært noe, forsvinner erindringen rett og slett fra hukommelsen.

Venter man derimot en måneds tid, tåler minnet ei glemmesprøyte. Men hvis man får rotta til å hente opp den gamle erindringen like før stoffet sprøytes inn, vil det gamle minnet forsvinne på samme måte som de ferske. Mye tyder på at situasjonen ikke er noe bedre for oss mennesker.

Mennesker

Det er imidlertid ikke like etisk greit å gjøre kreative kjemiforsøk med den menneskelige hjernen, selv om det utvilsomt ble gjort noen interessante oppdagelser i elektrosjokkenes glansdager.

Men nå har noen amerikanske forskerne endelig funnet opp en måte å vise at også de menneskelige langtidsminnene både lar seg forandre og viske ut. Trikset er å benytte seg av en egenskap ved hukommelsen som kalles interferens.

Lærdommen forsvant

- Interferens fungerer omtrent slik: Hvis du lærer noe - for eksempel å taste et bestemt mønster av taster - og så lærer noe annet som ligner like etterpå - for eksempel ei ny rekke med taster - så ender du opp med å glemme den første, sier Moser.

Venter du derimot en stund mellom hver rekke, slik at hjernen har tid til å bearbeide lærdommen, husker du begge helt fint.

Og så kommer den geniale testen til Stickgold og kollegene hans: Hvis du har lært den første rekka for flere dager siden, men så må hente den fram igjen like før du lærer den andre rekka, forsvinner den første selv om det er lenge siden du lærte den.

Usanne vitneforklaringer?

- Dette betyr at minner aldri blir permanente, men fort kan forandres og oppdateres når de hentes opp igjen, forklarer Moser. Hjernen snekrer på dem underveis, og kan både legger til og trekker fra.

Man kan altså ikke stole på de bombesikre minnene fra seieren i kretsmesterskapet den gangen for lenge siden, spesielt ikke hvis man har tenkt på den ofte og pratet om den mye. Dette er kunnskaper som med tida for eksempel kan forandre måten vi behandler vitneforklaringer.

Og for eksamenslesningen har vi i hvert fall ett hett tips: Ikke kontroller kunnskapene om karbonets kretsløp i naturen like før du begynner å pugge nitrogenets.

Referanse:

M. P. Walker, T. Brakefield, J. A. Hobson, R. Stickgold, Dissociable stages of human memory consolidation and reconsolidation, Nature 425, 616 - 620 (09. oktober 2003) Letters to Nature