I oktober møttes forskere fra forskjellige fagdisipliner i Bergen for å diskutere hjerne, biologi og kjønnsdelte leketøysbutikker. Anledningen til møtet var nevroforsker og psykolog Cordelia Fines Norgesbesøk. Fine deltok selv som hovedinnleder.

− I leketøysbutikken ser vi at lekene som markedsføres mot jenter er rosa og pastellfarget, mens guttelekene har mørkere farger.

– Reklamene for gutteleketøy preges av fysisk aktivitet, konkurranse og dominans, mens reklamene for jenteleketøy viser hjemmet, venninnerelasjoner, det nære og foreldreskap. Dette er neppe nytt for noen, sier Fine.

Kritikken mot dette kan deles i tre, ifølge Fine:

− For det første innvendes det at denne segregeringen ekskluderer jenter fra positive aktiviteter og verdier som konkurranseinstinkt, fysisk aktivitet og konstruksjonsevne – og vice versa for gutter når det gjelder verdier og aktiviteter som omsorg, samarbeid og verbal kommunikasjon.

En annen hyppig innvending er at kjønnet kategorisering av leketøy gjør guttene og jentene mindre interesserte i å leke med leketøyet som ikke er «ment for dem», og dermed leker mindre med hverandre, forteller Fine.

− Og en tredje kritikk er på et mer abstrakt nivå: Markedsføringen understreker kjønn som en avgjørende, sosial kategori, den innfører kjønnssegregerte verdener allerede i barndommen, og gjør kjønn til den viktigste sosiale skillelinjen.

Omsorg og babyfarge

I stedet for å argumentere mot innholdet i disse innvendingene, vender forsvarerne av kjønnsdelt markedsføring seg til vitenskapelige funn som underbygger at dette reflekterer henholdsvis gutte- og jentebarnas faktiske preferanser basert på deres sanne natur.

− Og det stemmer at det er tydelige forskjeller i leketøypreferansene fra barna er tre år og oppover, sier Fine.

– Det er rimelig solide, gjennomgående funn som viser at jentene velger jenteleketøy, mens guttene velger gutteleketøy.

Dette kan ifølge evolusjonspsykologer føres tilbake til overlevelsesevne, seksuell seleksjon og de ulike kravene for videreføring som har ligget på henholdsvis menn og kvinner.

− De forklarer for eksempel interessen for bevegelse og aktivitet med jaktegenskaper hos menn, mens jenters forkjærlighet for sosial stimuli og fargene rødt og rosa henger sammen med interessen for babyer og omsorg – et poeng som for øvrig overser at ikke alle babyer er rosa, påpeker Fine.

Antatt snarere enn bevist

– Men først og fremst er det metodologiske svakheter ved flere av studiene man baserer seg på.

Fine mener ikke at det er noe galt i seg selv å forske på kjønnsforskjeller i hjernen. Problemet oppstår når forskningen blir normativ, spekulativ og metodologisk svak.

Fine trekker frem den berømte spedbarnstudien gjennomført av evolusjonspsykolog Simon Baron-Cohen – som også var en av nøkkelstudiene Harald Eia benyttet seg av i første episode av Hjernevask. Studien konkluderte med at jentebarn er mer opptatt av relasjoner, mens guttebarna er opptatt av systemer og objekter.

– Denne studien konkluderte med at jentebabyene fokuserte lengst på ansiktene de så, mens guttebabyene fokuserte lengst på en mobiltelefon som ble holdt opp. Men det er mye problematisk med denne studien, understreker Fine.

– For eksempel visste forskeren som utførte forsøket, kjønnet på babyene i flere tilfeller. Det innebærer at forventningseffekten ikke er eliminert, og er svært uvitenskapelig, sier hun.

– I tillegg ble det antatt snarere enn bevist at dette reflekterte hva slags leketøy de var disponert for å like, eller hva slags egenskaper de ville få. Det er et typisk eksempel på noe som bare blir antatt snarere enn argumentert for.

Et annet eksempel på bristende metodologi er de mange undersøkelsene der barn får velge mellom typisk kjønnsdelt leketøy – maskuline leker i en haug, feminine leker i en annen, og såkalt kjønnsnøytrale leker i midten.

– I mange tilfeller har «maskuline» leker blitt populære hos mange av jentene – og dermed fått ny merkelapp og blitt kategorisert som «kjønnsnøytrale» leker i de kommende forsøkene, forteller Fine.

Forførende hjernebilder

− Det er en misoppfatning at hjerneforskere går rundt og tror at dersom man gjør funn på ett nivå, kan det automatisk overføres til tilsvarende forskjeller på andre nivåer, understreker Kenneth Hugdahl fra Institutt for biologisk og medisinsk psykologi.

Hugdahl har bakgrunn fra blant annet kognitiv nevrovitenskap, og på konferansen snakket han blant annet om funksjonell hjerneavbildning − en teknikk Cordelia Fine tidligere har kritisert for ofte å bli brukt til tendensiøse og forenklende konklusjoner.

Funksjonell hjerneavbildning (fMRI) er en visuell teknikk som kan fremstille hjerneforandringer og aktivitet på forskjellige steder i hjernen ved hjelp av fargekoding.

− Fargekodede bilder av hjernen kan være veldig forførende, det stemmer, mener Hugdahl.

– Man kan lett tro at man endelig ser rett inn i sjelen til menneskets bevissthet. Men når du ser og tolker slike bilder, er det uhyre viktig å vite hva man gjør, understreker professoren.

– Det er ekstremt komplisert matematikk og statistikk vi har med å gjøre.

Har det noe å si?

Hugdahl viser til flere studier som påviser forskjeller i hjerneaktivitet hos menn og kvinner under ulike typer oppgaveløsning.

– Dessuten er størrelsene på enkelte deler av hjernen avhengig av om du er mann eller kvinne, forteller Hugdahl.

– Men en forskjell ett sted betyr ikke at vi kan slutte oss til forskjeller på andre områder. Vi må alltid stille oss følgende spørsmål: Har det noe å si? Har det betydning for noe?

Hugdahl understreker at det ikke er tvil om at det finnes kjønnsforskjeller i hjernen.

– Og noe annet ville vært merkverdig. Men det forklarer relativt lite av de vanligste variasjonene i adferden, understreker han.

− Vi vet fortsatt lite om hvordan hjernen virker. Vi er langt fra å forstå de store spørsmålene som hva bevissthet egentlig er for noe, schizofreni er fortsatt ikke forklart, og vi kan heller ikke forklare hvorfor vi trenger søvn, sier Hugdahl.

– Så det er ingen grunn til å være redd for den store, stygge biologi-ulven. Biologien tar ikke over, og det er fortsatt mye vi ikke vet, understreker han.

Maskulin og rosa

Kjønnsforsker Kari Jegerstedt fra Senter for kvinne- og kjønnsforskning i Bergen anlegger et humanistisk perspektiv på problemstillingene.

− Innen humaniora er det viktig å historisere – ikke bare for å finne forskjellige svar på et spørsmål, men også for å finne ut hvorvidt spørsmålet er riktig stilt, sier Jegerstedt.

− Hvorfor velger jenter rosa? Historisk er ikke dette nødvendigvis tilfelle. I 1800-tallets England, for eksempel, var rosa en maskulin farge.

Jegerstedt relaterer spørsmålet om hvorfor jenter velger rosa til et spørsmål hun selv ofte får.

− Nemlig hvorfor menn og kvinner leser forskjellige bøker, sier Jegerstedt.

– Og dette kan man helt sikkert lese av i hjernen hvis man har lyst til det.

Ved Universitetet i Stavanger pågår det for tiden et stort forskningsprosjekt der man blant annet skanner folks hjerner under lesning, forteller Jegerstedt. Dette gjør de for å vise hvordan de forskjellige områdene av hjernen aktiveres når man leser.

− Og det går helt sikkert an å undersøke om menn og kvinner reagerer forskjellig når de leser bestemte typer tekster og ord. Men hva beviser det? Og hvis aktiviteten er forskjellig hos menn og kvinner, kan vi da avgjøre hva som er «kulturelt», og hva som er «naturlig»?

Snudd på hodet

I den sammenhengen er det andre spørsmål det er minst like viktig å stille seg, mener Jegerstedt.

− For eksempel i et tenkt tilfelle der man undersøker hvorfor menn og kvinner leser forskjellige bøker. Hva gjør slike studier med studiet av litteratur? Analyseobjektet formes også av spørsmålene vi stiller, mener Jegerstedt.

Kjønnsforskningsfeltet har ofte blitt beskyldt for å ikke ville ta biologiske kjensgjerninger i betraktning i analysen av kjønn.

Jegerstedt på sin side mener det er viktigere enn noensinne å oppheve skillet mellom naturvitenskap og kulturvitenskap – fordi man i stadig mindre grad kan ta biologi som noe gitt.

− I dag vet vi at interaksjonen mellom natur og kultur er uhyre komplisert. Utviklingen av nye vitenskapelige og medisinske teknologier gjør at både biologer og kjønnsforskere står overfor et helt nytt problemkompleks, understreker Jegerstedt.

− Det biologiske har blitt noe som kan bli endret, til og med manipulert. Dette snur opp ned på en gammelt, feministisk trosbekjennelse, nemlig ideen om at dersom noe er kulturelt snarere enn biologisk, så kan det endres på, sier kjønnsforskeren.

− Dette erstattes gradvis med erkjennelsen av at det faktisk er mye lettere å endre på det biologisk gitte enn det er å endre kulturelle, økonomiske og politiske strukturer.

Historisering på laben

Hugdahl er også opptatt av å bryte ned skillet mellom naturvitenskap og kulturvitenskap, men med en litt annen vinkling:

− Dere er ikke eksperter på hjerneforskning, mens jeg og mine kollegaer ikke er eksperter på kjønnsforskjeller. Vi trenger faktisk en kjønnsforskning som kan begge deler, mener Hugdahl.

− Jeg tar gjerne timer hos Hugdahl, og han er velkommen inn i mine timer, svarer Jegerstedt.– Det er nemlig viktig at vi ikke bare spør oss hvilke hjerneområder som lyser opp på bildene når man gjør bestemte oppgaver, og heller ikke bare hva dette forteller oss om kjønnsforskjeller, mener hun.

– Det er også viktig at vi spør oss hvordan dette bildet av den fargekodede hjernen også endrer hvordan vi oppfatter mennesket overhodet, og hvilke konsekvenser denne endringen har.

Stadig mer komplisert

Cordelia Fine ønsker også bedre samarbeid mellom vitenskapsdisiplinene velkommen, og understreker at det ikke bare er kjønnssegregerende evolusjonspsykologer som dominerer biologisk forskning på kjønn.

– Evolusjonspsykologi er bare én av mange disipliner som studerer menneskelig adferd i et evolusjonsperspektiv. Mange disipliner tilskriver det sosiale og det kulturelle mye større rolle enn det evolusjonspsykologer som Simon Baron-Cohen gjør, understreker Fine.

– Men det er ofte Simon Baron-Cohen og evolusjonspsykologien folk i det populærvitenskapelige domenet kjenner til, og det er dette som videreformidles som vitenskap til mange.

Fine mener likevel ikke at dette representerer en tendens i selve evolusjonsvitenskapen.

− Den nåværende evolusjonsvitenskapen legger i større grad enn før til grunn at alle utviklingstrinn er konstruert av en kompleks, dynamisk samhandling mellom miljø, genetisk sammensetning og nervesystem, forteller hun.

− Tidligere var denne forskningen mer orientert mot at miljøpåvirkningen bare bidro til noe som allerede var biologisk bestemt, men dette har blitt utfordret – og utfordres stadig – etter hvert som vi får stadig bedre forståelse av hjernen som organ, mener Fine.