Annonse

Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Agder - les mer.

Bilde av hender som holder hverandre. Støtte fra andre med samme diagnose kan gi en bedre hverdag for hiv-smittede.
Støtte fra andre med samme diagnose kan gi en bedre hverdag for hiv-smittede, viser ny forskning fra UiA.

Når mennesker som er syke, støtter hverandre, blir behandlingen bedre

Studie på hiv-smittede viser at behandlingen blir bedre og tilliten til sykehuset større når personer med samme diagnose hjelper hverandre.

Publisert

– Jeg så tydelig hvor viktig behovet for å kjenne seg igjen i erfaringer er for folk. Det er behov for å ha et slikt tilbud for alle uansett hvor du bor i Norge.

Det sier Anita Øgård-Repål, førsteamanuensis ved Institutt for helse- og sykepleievitenskap ved Universitetet i Agder (UiA).

 Stor hjelp for de som lever i skjul

Hun har gjort en studie på likepersonsarbeid. Det vil si folk som hjelper andre som har samme diagnose som seg selv. I denne studien snakket hun med hiv-smittede.

– De er ikke helsepersonell, men personer som har levd godt med diagnosen i flere år. Mange er i full jobb og gjør dette frivillig. De er til stor hjelp for andre som kanskje akkurat har fått diagnosen og som lever i skjul. Mange hiv-smittede frykter at de vil bli stigmatisert om de er åpne om diagnosen, sier hun.

Forskningen til Anita Øgård-Repal er inspirert av Kim Fangen ved Sørlandet sykehus. – Som erfaringskonsulent så han at det å møte andre i samme situasjon betyr mye.
Forskningen til Anita Øgård-Repal er inspirert av Kim Fangen ved Sørlandet sykehus. – Som erfaringskonsulent så han at det å møte andre i samme situasjon betyr mye, sier hun.

Øgård-Repåls funn viser at når personer med diagnose hjelper hverandre, blir behandlingen bedre og tilliten til sykehuset øker. Hun håper arbeidet kan inspirere til hjelpetilbud for andre kroniske sykdommer. 

– Mange tror de kommer til å dø

De fleste samtalene i likepersonsarbeidet skjer én til én i et privat rom på sykehuset eller digitalt. Samtalene skal vise pasientene at de kan leve et normalt liv.

– Vi ser at disse samtalene betyr mye for dem. Likepersonen blir et forbilde for hvordan de kan få en god hverdag med diagnosen, sier UiA-forskeren.

Som en del av likepersonsarbeidet er også sykepleiere og leger tilgjengelig for samtaler og medisiner. De ønsker å gi oppdatert kunnskap og utveksle erfaringer med pasientene.

– Det er mange som tror de kommer til å dø av hiv og vet kanskje ikke at de får god medisinsk hjelp, sier Øgård-Repål.

Hun forteller at det er flere fordommer om hiv som ikke stemmer.

– Det er jo en seksuelt overførbar sykdom, men liten risiko for smitte både med og uten medisiner. Mange tror at man blir fysisk redusert, men mange lever normalt og ser ikke syke ut. Likevel er de mer utsatt for sykdommer som diabetes, kreft og hjerte- og karsykdommer, sier forskeren.

Redd for å bli stemplet som prostituert 

Under studien så Øgård-Repål at spesielt personer med innvandrerbakgrunn hadde problemer med å akseptere diagnosen. Deres kulturelle bakgrunn gjør at de ofte forbinder hiv med homofili eller prostitusjon.

– Noen kommer fra land der homofili er forbudt og fordømmes hardt. Hvis de tester seg for hiv, blir de møtt med fordommer. Derfor er de redde for hvordan livet med diagnosen vil bli i Norge.

Anita Øgård-Repål er utdannet sykepleier, og er førsteamanuensis ved Fakultet for helse- og idrettsvitenskap ved UiA.
Anita Øgård-Repål er utdannet sykepleier og førsteamanuensis ved Fakultet for helse- og idrettsvitenskap ved UiA.

Forskeren så at møter med en annen hiv-positiv, enten norskfødt eller med minoritetsbakgrunn, hjalp på livskvaliteten og tilliten til helseinformasjonen de fikk.

– De får informasjon om diagnosen av helsepersonell, men når likepersonen møter dem, får det en høyere kredibilitet. Det er enklere for dem å forstå når det blir forklart fra noen i samme situasjon, som har levd med det lenge, sier hun.

Store forskjeller

I noen tilfeller kan likevel redselen være så stor at de ikke ønsker hjelp fra noen. De er redde for hva som vil skje om ryktet om diagnosen sprer seg i lokalsamfunnet.

I løpet av studien observerte Øgård-Repål at mange synes bare det å komme til en anonym samtale var vanskelig. Forskeren så stor forskjell på de som gjennomførte samtaler og de som ikke gjorde det.

– De som åpner seg for samtaler, opplevde ikke like mange tøffe dager. Med trygge rammer på et sykehus kunne de slippe å tenke på at noen vil dømme dem, sier hun.

FAKTA: Hiv-forskning

  • I Europa har det blitt gjort lite forskning om likepersonsarbeid for hiv-smittede. Øgård-Repåls studie er den første i Norden.
  • For å lære mer om opplevelsene til hiv-smittede har hun snakket med 16 personer fra forskjellige steder i landet. I tillegg har hun gjort to fokusgruppeintervjuer og snakket med fem sykepleiere.
  • For å gjennomføre studien samarbeidet UiA-forskeren med sykehus i Agder, Trondheim, Tromsø, Bodø og Østfold.

Referanse:

Anita Øgård-Repål: Peer support in healthcare services for people living with HIV: Experiences of peer support in outpatient clinics from the perspective of service users, peer supporters, and healthcare professionals. Doktorgradavhandling Universitetet i Agder, 2023. Sammendrag.

Powered by Labrador CMS