– Hallo? Jeg lurer på om du er klar for å bære noen mumiekister senere i ettermiddag?

Det er en hard dag for Frode Storaas. Førsteamanuensen ved Bergen Museum spiser ivrig en hjemmesmurt brødblings i bilen på vei opp mot Haukeland Universitetssykehus.

I baksetet sitter stipendiat Pål Steiner og ringer studentene sine for å skaffe bærehjelp. Mumier er tunge. Ikke langt bak kjører en bil med klimakontrollert lasterom og en helt spesiell last.

Mumiene fra Bergen Museum har en timeavtale på Haukeland Universitetssykehus for CT-skanning. Og selv om man er over 3000 år gammel, bør man ikke la legene vente.

Ildprøven

Fem timer tidligere: Kulden henger våt og grå over Bergen. Gatene er fylt med grå suppe som skjuler livsfarlige øyer av is. Inne på Bergen Museum gjøres det nøye kalkulerte forberedelser rundt de to menneske- og to dyremumiene.

De skal pakkes inn etter alle kunstens regler, ned fire etasjer, ut kjellerporten og opp en bakke dekket av is og slaps.

– Dette er en dårlig dag å frakte mumier på, sier Pål Steiner.

Han er likevel optimist på at CT-skanningen vil bidra til å utfylle biografien museet har om dem.

Ny teknologi, gamle mumier

– Vi håper å finne ut mer om disse menneskene; hvem de var, hvordan de døde, hva de håpet på for etterlivet, og hvordan de endte i Bergen, sier Steiner, som er faglig konsulent for oppdraget.

CT-skanning er en form for avansert røntgen. I stedet for å sende én enkelt strålebunt gjennom kroppen, sendes mange stråler fra forskjellige vinkler.

Dette gjør at man kan danne seg en 3D-modell av mumiene, og i motsetning til røntgenbildene som ble tatt av dem på 1970-tallet, kan man blant annet se om noe ligger bak knoklene.

– Dette er normalt veldig kostbare undersøkelser, men vi er så heldige at vi er tilknyttet et universitetssykehus. Det er en internasjonal trend å CT-skanne mumier, og det kan føre til ganske store nyvinninger i forskningen, sier Steiner.

Selve prosessen tar noen timer. Resultatene kan derimot ta tid å analysere.

EU stoppet mumieheis

I mellomtiden begynner problemene å melde seg. Fra før visste teamet fra museet at heisen ville være for liten for mumiene. Den pleide å være stor nok, men på grunn av tilpasning til EU-regler er den ikke lenger mumievennlig.

Dermed er det trappene som gjenstår. Alle de fire etasjene.

– Vi er litt bekymret. Mumien var veldig tung, det er fire etasjer ned, og det er is på trappen ute, lyder reservasjonene.

Frode Storås er derimot ikke bekymret.

– Jeg har bært dem før. Vi pakker dem godt inn slik at de ikke får snø på seg, og bærer dem på en plate med et skumgummilag som konservatorene har bygd, forteller han.

Katten som ikke var

Stipendiat Steiner står ved museets andre mumie. I motsetning til den første av dem, som het Teshemmin, var prestedatter og døde av engelsk syke, vet de så godt som ingenting om denne.

– Det er en veldig fin kiste, men det er et tomt felt der navnet skulle vært. Dette er også den eneste mumien i Norge som ikke er pakket ut. På den tiden han døde (1490-1400 f. kr., journ.anm.) var det to ulike balsameringsteknikker. Om han har de indre organene på plass, var han velstående.

– Om organene er fjernet, var han ikke fullt så velstående. Det har vært en del spekulasjoner her på museet om han var soldat, for på røntgenbildene fra 70-tallet kan vi se flere brudd på knoklene. Men en soldat ville ikke hatt en så fin kiste, forteller Steiner.

Selv ikke en CT-skanning vil gi svar på nøyaktig hvem mannen var, men håpet er at den kan si noe om hvor han kom fra og hvilken stand han tilhørte.

Når det gjelder de to dyrene – en krokodille og en katt – håper Frode Storaas at CT-skanningen kan løse noen gåter. Blant annet om det faktisk er en katt.

– Det kan være lagt små amuletter inni, eller det kan være at det bare er tøy, og ikke en katt i det hele tatt, sier Storaas.

Det var vanlig å ta med seg dyr når man ble begravd i det gamle Egypt, og prestene solgte gjerne gjenstander som dette. At krokodillen er ekte er det derimot ingen tvil om.

80 kilo mumie

Det må åtte mennesker til, men mumiene flyter gradvis nedover etasjene i museet, båret på mange sterke skuldre.

– De var tyngre enn jeg hadde trodd. Det tyder på at det er mer fyll i dem enn vi trodde, sier Storaas, som regner med at vekten ligger på rundt 70-80 kilo for den tyngste av dem.

Mumiene blir kjempet opp den snødekte bakken bak museet, lastet inn i lastebilen med et kobbel av presse på slep, og turen blir lagt mot akuttmottaket på Haukeland Universitetssykehus.

Håper på større prosjekt

Tilbake i bilen: Etter å ha forsikret seg om at han har tilgang til nok bærehjelp til å få mumiene på plass igjen i kveld, legger Steiner telefonen fra seg. Han forteller at dagens skanning forhåpentligvis blir første delen av et større prosjekt rundt disse mumiene.

Blant annet skal alle tekstene på kisten gjennomgås og oversettes, og det skal arbeides med å finne lignende kister. Dette prosjektet vil foregå i et par år, om Steiner & co får den pengestøtten de ønsker. Da vil også Anders Bettum, en egyptolog fra Universitetet i Oslo, bistå i forskningsarbeidet.

– Gjennom å studere kistens ikonografi og tekster, balsameringsteknikker, og sammenstille de generelle gravskikkene vi kjenner rundt mumiene, får vi et komplett bilde på hvem dette har vært. Tanken er også å sammenstille informasjonen med de to mumiene i Oslo, og resultatene av det vil ha internasjonal interesse, sier han.

Før forskere, konservatorer, pressekorps, ambulansepersonell, leger og en forvirret yrkessjåfør med midlertidig arbeidsbeskrivelse ”mumiesjåfør” eksploderer i aktivitet for å få tidenes eldste pasienter innskrevet på sykehuset.