- Ovids klassiske problemstilling var hvordan man kunne komme til sengs med gifte kvinner, og dette var Cæsar mester i. Slik sett kan man si at Cæsar var den Ovid modellerte sin diktning etter.

Det sier Thea Selliaas Thorsen, universitetslektor i klassiske fag ved NTNU. Hennes oversettelser fra latin av Ovids tre første bøker har høstet gjetord i inn- og utland.

Samtidig er hun plukket ut av NRK til å være fagdommer over emnet Cæsar under høstens runder med “Kvitt eller dobbelt” - nå for juniorer. Thorsens Cæsar-kandidat, Cedrik Lyngroth Andersen, skal i ilden i førstkommende søndag, 14. oktober.

Kvinnebedåreren Cæsar

Umiddelbart later Cæsar og Ovid til å ha lite annet til felles enn at de tilfeldigvis levde omtrent samtidig i tid og rom. Men det er mer enn som så.

- Cæsar var kjent som en ekstremt aktiv kvinnebedårer. Hans appetitt på kvinner var legendarisk. Ovid på sin side var en dikter orientert mot fysisk kjærlighet. Hans poesi er tidvis svært dyp, men samtidig også kroppslig sanselig, forteller Thorsen.

Koplingen mellom det kroppslige og det lyriske - mellom sex og poesi - fantes i rikt monn også hos generalen, kuppmakeren og statslederen Cæsar.

- Cæsar var glad i å skrive. Han var utpreget litterært interessert, og glad i å lese bøker, sier Thorsen.

Prippen keiser

Ovid ble født i år 43 f.Kr., året etter at Cæsar ble myrdet, og vokste opp under keiser Augustus’ regime. Augustus var grandnevø og adoptivsønn av Cæsar. Men mens Cæsar hadde et frivolt forhold til det sanselige i alle dets avskygninger, var adoptivsønnen betraktelig mer prippen av seg.

Det hele endte med at keiseren lot dikteren utvises fra riket. Ovid endte sine dager ved Svartehavet, 74 år gammel.

- Kjærlighet var et opposisjonell og betent tema under Augustus. Ovids skjebne viser at det ligger mye potent politikk i sex, den gang som nå, slår Thorsen fast.

Omstridt Sapfo-epistel

Thorsens doktorgradsarbeid er viet Ovids dikt “Sapfo-epistelen”. Grekerinnen Sapfo betraktes som den største kjærlighetslyriker i den vestlige litterære arv. Hun levde på Lesbos omkring år 700 før Kristus.

I utgangspunktet regnet man med at Sapfo-epistelen var ført i pennen av Ovid, som foregav å være Sapfo i denne teksten. Men i nyere tid endret denne oppfatningen seg.

Således er Sapfo-epistlen i løpet av de siste 150 årene blitt ansett som en forfalskning, og holdes derfor som regel utenfor Ovids forfatterskap. Thorsens avhandling snur opp ned på dette forholdet og gir Sapfo-epistelen en helt sentral plass hos Ovid.

Thorsen tilbakeviser argumentene som brukes mot diktets ekthet, og viser samtidig at mange av dagens innvendinger stammer fra 1800-tallet. Videre viser hun hvordan Sapfo-epistelen faktisk representerer en nøkkel til forståelsen av Ovids poetiske prosjekt.

Upassende om orgasmer

Thorsens hypotese er at Sapfo-epistelen er Ovids selvportrett innenfor rammen av debutverket Heroides. Det er et verk der Ovid “gjenforteller” hele den litterære kanon fra tidligere tider, fra et hittil neglisjert synspunkt, nemlig kvinnens.

- Dette sofistikerte forfatterkonseptet i Sapfo-epistelen kaster lys over en rekke andre framstillinger av forfatteren hos Ovid. Det tydeliggjør at hos han kan “den som skriver”, like gjerne legemliggjøres av kvinnelige som av mannlige skikkelser, sier Thorsen.

- Ovid betegnes som den mest heterofile av de latinske dikterne. Samtidig kan han altså skrive poesi fra en kvinnelig lyriker, attpåtil en som er blitt et lesbisk ikon.

Hun mener at forklaringen på at Sapfo-epistelen fornektes som Ovids diktning, har “estetiske” årsaker.

- Ovid er en heterofil forfatter som beskriver kvinners, også lesbiskes, orgasmer. Dette er blitt oppfattet som upassende, forteller hun.

Populærforfatter

Ovid var samtidig med Horats og Vergil, men ble nok lest av langt flere.

- Ovid ville være populær forfatter, for ikke å si en “populær-forfatter”, etter våre dagers terminologi. Han var dypsindig, men også konkret inntil det prosaiske, sier Thorsen.

- Således kunne han gi råd om hvordan unngå dårlig ånde, om skitt under neglene, om det uestetiske ved for mange og for lange nesehår, om at menn ikke bør barbere leggene: Damene liker ikke overforfengelige menn, lyder et av hans råd, forteller hun videre, og legger til:

- Ovid hadde sans for både det banale og det allmennmenneskelige. Slik er han en dikter også for vår tid.