Malariamyggen tok nemlig knekken på åtte ganger flere britiske soldatliv enn militære trefninger.

Britene var langt mer sårbare for malaria enn lokalbefolkningen – og myggen spilte en avgjørende rolle i krigen.

En miljøhistoriker har endog foreslått å regne myggen som blant USAs viktigste ”founding mothers”.

– Miljøet har formet verdenshistorien. Som globalhistoriker er jeg ikke bare opptatt av menneskehetens historie, men også planetens historie, atmosfærens historie, sier professor Tore Linné Eriksen ved Høgskolen i Oslo.

Han er ute med ny og omfattende bok om verdenshistorien, kalt Globalhistorie 1750–1900. En delt og sammenvevd verden. 

I tillegg til å fortelle den mer kjente historien om den franske verdensrevolusjon, den industrielle revolusjon og imperialismen på en ny måte, blir også nyere forskningsresultater fra afrikansk, asiatisk og latinamerikansk historie grundig formidlet. 

Miljøhistorie er et særtrekk ved den globalhistoriske tradisjonen som Linné Eriksen står i.

– Globalhistorie er opptatt av de lange linjene. Ikke bare menneskehetens historie, men hele klodens historie. Å skrive historie uten et klart miljøperspektiv gir et misvisende bilde, mener Linné Eriksen.

Fossil revolusjon

Han mener det for eksempel ikke går an å skrive om denne perioden uten å skrive om ”den lille istid” som varte fra 1350 til 1850. 

– Men det store vendepunktet er overgangen til fossil energi, til en fossil politikk. Først kull, og senere olje, sier han.

Den fossile revolusjonen skulle komme til å forandre verden dramatisk, og er ifølge Linné Eriksen den største revolusjonen siden menneskene begynte med jordbruk for 10 000 år siden.

Overgangen til fossil energi beredte grunnen for den massive industrialiseringen utover 1800-tallet, og er beskrevet som kort og godt ”oppfinnelsen av moderne økonomisk vekst”.

– Det var et skifte som la grunnlaget for et enormt økonomisk gap mellom Nord og Sør, og det er et skifte som i dag truer hele vår eksistens gjennom klimaforandringene, sier han.

Frem til da hadde mennesket trødd varsomt på kloden. Nå begynte de økologiske fotavtrykkene å bli tydelige. Den fossile tidsalderen førte til en grunnleggende endring ikke bare i menneskehetens historie, men også atmosfærens historie og biosfærens historie.

Biffens betydning

Den store avskogningen på 1800-tallet i Nord- og Sør-Amerika er en annen miljøhistorisk katastrofe som fikk enorme konsekvenser. Det ble hogd ned like mye skog mellom 1750 og 1850 som i alle århundrer til sammen, viser anslag. 

Behov for byggematerialer til hus og skip spilte en viktig rolle. Skog ble også ryddet for å dyrke hvete. Hveten ble eksportert til Europa som dyrefor.

– Avskogningen i USA er forutsetningen for biffen på britenes middagsbord, sier Linné Eriksen.

Britene måtte ha biff, koste hva det ville. Selv da India ble rammet av hungersnød flere ganger på slutten av 1800-tallet, nådde hveteeksporten fra India til Storbritannia rekordhøyder. Mens inderne sultet fraktet fullastede tog og skip hveten til britiske kyr. Langs jernbanelinjene døde hundretusener av indere.

Linné Eriksen mener at historiefaget er nødt til å kaste lys over de to mest brennbare spørsmålene i vår tid: Den enorme kløften mellom Nord og Sør, og klimaforandringene som truer vår tid.

– Uten dette perspektivet er ikke faget noe verdt, sier han.

Mye av svarene på disse spørsmålene, hvorfor det ble som det ble, finner vi nettopp i denne perioden, fra 1750 til 1900. 

Ulikhetens tid

Rundt 1750 var det ikke store forskjeller mellom ulike deler av verden. Både når det gjaldt lesekyndighet, kaloriinntak eller graden av vareomsetning var det ganske likt. Alle levde under er biologisk regime, de var avhengig av muskelkraft, av fotosyntesen og av vind. 

Europa, Kina og India sto for den samme andelen av datidens globale bruttonasjonalprodukt.

150 år senere var alt forandret. Nå var det et enormt gap både teknologisk og økonomisk mellom Europa og andre deler av verden.

– Aldri, verken tidligere eller senere, har verden hatt et større gap. Det var en helt spesiell periode. En avgjørende faktor for denne kløften var overgangen til fossil energi og kapitalismen som produksjonsmåte i en del av verden.

Det store spørsmålet er hvorfor det var Europa, og spesielt Storbritannia, som fosset frem på 1800-tallet og fikk et enormt teknologisk og økonomisk forsprang.

Europa ikke unikt

– Europeiske historikere har ofte fremstilt Europas fremgang som en ensom og mirakuløs triumfferd uten noen forbindelse til resten av verden. Lenge trodde historikere at Europa var så unikt før 1750, det ble betraktet som unikt på en unik måte. Men mye av det vi finner i Europa, finner vi også andre steder. Forbausende mye er likt, sier han. 

Både når det gjelder statsdannelser, handel, kommersialisering, produksjon og familiemønster.

– Den oppdagelsen har kommet som et sjokk for mange europeiske historikere. Historikeren tok utgangspunkt i en tid hvor Europa hadde et teknologisk og økonomisk forsprang, det var lett å tro at det alltid hadde vært slik. Det er en yrkesskade som historiefaget og samfunnsfagene har slitt med helt frem til i dag.

Globalt perspektiv

Europeiske historikere har skrevet, og skriver fortsatt, bindsterke verk om europeisk historie uten å kunne noe om andre deler av verden, og viderefører på den måten den kulturelle undervurderingen som ligger i den faghistoriske arven. 

Flere av pionerene i globalhistorie er historikere fra Afrika, India og Kina. For å bli en god India-historikere må du kunne noe om Europa, om Storbritannia. Du må ha et globalt perspektiv. Du må være opptatt av sammenhenger, sammenlikninger og sammenfall.

For å kunne forstå sammenhengene, må du også kunne noe om det som har skjedd i andre deler av verden, er budskapet til Linné Eriksen.

– Mer kunnskap om andre verdensdeler kaster også lys over den europeiske historien. Slik er globalhistorie en flerkulturell historie, sier han.

Storbritannias vekst

Det er for eksempel en sammenheng mellom Storbritannias og Kinas utvikling på 1800-tallet. Det er heller ikke tilfeldig at India fikk et tilbakefall utover 1800-tallet, britenes kolonisering av landet er en viktig faktor. 

Storbritannias vekst skyldes ikke bare at det var et liberalt demokrati, det skyldes ikke bare at de var så flinke, så rasjonelle, som mange har ment. 

Det handlet om en rekke andre forhold, der ikke minst slavehandel, kolonisering og utbytting av mennesker og ressurser i andre verdensdeler spilte en nøkkelrolle. Det skjedde i en global sammenheng, påpeker Linné Eriksen.

India var en stor tekstilprodusent, men ble utkonkurrert av det britiske produksjonsapparatet. Som koloni styrt fra London, hadde India ingen muligheter til å beskytte sitt eget næringsliv slik europeiske stater gjorde. India mistet markedene sine, og britene tok over.

Imperialistisk aggresjon

Hva gikk galt i Kina? Her er bildet mer sammensatt. 

Kina var et tyngdepunkt i verdensøkonomien før 1800. Men et sammenfall av befolkningsøkning, oversvømmelser, masseopprør og imperialistisk aggresjon, også kalt Opiumskrigen, bidro til Kinas fall på 1800-tallet, fremhever historieprofessoren.

Teknologiske fremskritt som dampskip, våpen og ikke minst telegrafen hadde stor betydning.

Nå var det mulig å telegrafere fra India på dagen at man trengte troppeforsterkninger, tidligere tok det mange måneder før beskjeden kom frem.

Automatvåpen gjorde at det mulig å drepe mange flere på mye kortere tid.

Europas øyeblikk

– Britene tok i bruk den nye teknologien for å underlegge seg verden. Teknologien ga dem muligheten. Og de brukte den som en del av sin rivalisering med stater både innenfor og utenfor egen verdensdel, og som en nødvendig del av den globale kapitalismens behov for profitt, sier han. 

Før 1750 var det ikke et klart maktsentrum i verden. Det var flere tyngdepunkt, i Europa, India og Kina.

I løpet av 1800-tallet blir makten konsentrert i Europa, senere vokste USA frem som den dominerende makten.

Nå tyder mye på at verden er vei tilbake til sitt gamle leie, slik den så ut før Europas storhetstid.

– Vi ser fremveksten av Kina, India, Brasil og Sør-Afrika. Mye tyder på at det igjen blir flere tyngdepunkt i verden. Da blir perioden jeg skriver om, og som er kalt ”Europas øyeblikk” i verdenshistorien, bare en parentes.

– Hadde jeg sagt det for 15–20 år siden ville folk sett rart på meg, sier Tore Linné Eriksen.