Venuspassasjen 3. juni 1769 var utgangspunkt for en av de aller første internasjonale forskningsprosjekter Norge tok del i. På den tiden var Venuspassasjen en viktig astronomisk begivenhet, fordi man brukte den til å beregne avstanden mellom Sola og Jorda.

I 1769 skulle fenomenet studeres fra flere steder på kloden, og engelske astronomer hadde pekt ut Vardø som et velegnet sted for observasjon. Årsaken var at passasjen ville finne sted om natta, og Vardø var gunstig plassert midt i midnattsolens rike.

Hoff-astronom

Kongen i Danmark-Norge, Christian VII, ville gjerne sende en astronom opp til Vardøhus - og betale for det. Valget falt på ærverdige pater Maximilian Hell av Jesu selskap.

Hell var keiserlig-kongelig astronom i Wien. I september 1767 fikk han et tilbud av den dansk-norske kongen levert på døren av den danske ambassadøren. Kunne han tenke seg å observere venuspassasjen fra øya Vardøhus i Lappland? Kronen skulle betale reisen og alt av teleskoper og utstyr han måtte trenge.

Jesuittpresten Hell hadde allerede sagt nei til to andre forespørsler. Vardøhus var derimot en utfordring han ikke kunne si nei til, og han begynte reisen dit 28. april 1768. Med på ekspedisjonen ble Hells assistent Johannes Sajnovics, tjeneren Sebastian og hunden Apropos.

Hard reise

Det var for øvrig ingen selvfølge at en jesuittprest kunne reise i Norge, for i prinsippet hadde ikke katolikker adgang til det protestantiske riket. Men siden han var engasjert av kongen, lot det seg gjøre.

Reisen gjennom Norge på langs ble likevel et lite helvete for Hell. Dårlige veier i Sør-Norge ristet de høye herrer både gule og blå, og på båtreisen til Vardøhus trodde Hell han skulle dø.

“Av alle dagene var den siste (?) den farligste. Gud beskyttet oss ved et åpenbart mirakel, ellers ville vi alle ha gått til grunne - jeg grøsser ennå, når jeg tenker på denne dagen”, forteller Hell selv i et brev. Men han og følget hans kom seg velberget til Vardø 11. oktober 1768.

I Vardø fikk for øvrig Hell bygget Norges første astronomiske observatorium, nesten 50 år før Universitetet i Oslo ble grunnlagt.

Samisk = ungarsk?

Mens han likevel var så langt mot nord, ville Maximilian Hell også benytte sjansen til å undersøke flere forhold i Nord-Norge.

- Han var tydeligvis fascinert av samene som urbefolkning, forteller Per Pippin Aspaas, som skal skrive doktoravhandling om Maximilian Hells reise.

Ett av Hells forskningsprosjekter var å finne ut om samisk var i slekt med ungarsk. Her var assistenten hans, ungarskfødte Sajnovics, til uvurderlig hjelp. Da de året etterpå vendte tilbake til København, kunne ungareren legge fram en avhandling hvor samisk for aller første gang beskrives som en del av det som er blitt hetende den finsk-ugriske språkgruppen. Det vakte stor oppsikt.

I tillegg forsket Maximilian Hell på nordlyset og magnetnålens avvik i forhold til geografisk nord. Han foretok en god del geografiske landemålinger og observerte været fra oktober til juni. En annen fordel folk i Nord-Norge hadde av Hells reise, var at den elendige postgangen til Finnmark ble forbedret.

Hell hadde hell med været

Men wieneren var der tross alt for å observere venuspassasjen. På dagen da Venuspassasjen skulle inntreffe, den 3. juni 1769, var det imidlertid tett tåke - noe som ikke er uvanlig på den årstiden. Litt flaks hadde han likevel, for på kvelden ble det klarvær. Perfekte forhold for observasjon!

Dermed kunne de avgjørende ytre og indre tangeringene ved Venus’ inntreden på solskiven noteres med god nøyaktighet, kvart over ni på kvelden. Så la imidlertid en svart sky seg over sola, mens resten av himmelen irriterende nok var skyfri. Måtte vitenskapen vente i 105 år til neste Venuspassasje på grunn av den elendige skyen?

Men få minutter før Venus skulle forlate Sola forsvant skyen - som om Gud selv hadde fjernet den. Og derfor fikk Hell likevel med seg Venus’ utgang også. Resten av oppholdet i Vardø og tilbakereisen til København ble derfor et eneste langt triumftog for jesuittpresten og hans følge.

Beskyldt for juks

Jubelen skulle imidlertid ikke vare. Hell var treg med å publisere sine observasjoner. Årsaken var at han først ville offentliggjøre dem for kong Christian VII i en privat audiens. Det fornærmet og forarget resten av det internasjonale astronomimiljøet.

Og da tallene til slutt ble publisert, månedsvis etter de andre astronomene, skilte de seg vesentlig fra de andres tall. Hell ble etter hvert beskyldt for å være så løgnaktig at han ventet til de andre hadde publisert sine tall, før han fingerte sine egne nøkkeltall slik han trodde de stemte overens med de andres observasjoner. Men upålitelig som han var, hadde han selvfølgelig regnet feil, mente de.

Sannheten var en annen: Hell hadde gjort usedvanlig gode observasjoner i Vardø. Været hadde vært gunstig på de avgjørende tidspunktene, utstyret pålitelig og hans bestemmelser av lengde- og breddegrad presise.

Ut i kulden

Det var det imidlertid få som trodde den gang, og Maximilian Hell fikk dermed aldri den hederen han hadde håpet på. Vardø-observasjonene fikk heller ikke den betydningen de fortjente i det internasjonale kappløpet om å finne den nøyaktige avstanden mellom Sola og Jorda.

Observatoriet Hell hadde latt bygge ble heller ikke stående. Mannen som i 1773 overtok stillingen som observator i Vardøhus, var ikke dyktig nok, og etter fem år returnerte han til Danmark uten å ha foretatt seg noe av vitenskapelig verdi. Observatoriet forfalt og i 1876 var det helt forsvunnet.

Kjent i Ungarn

Wieneren hadde også planlagt et stort verk om ekspedisjonen i Nord-Norge, men han fikk bare utgitt bruddstykker. Det kan ha bidratt til at historien om Maximilian Hell ikke er bedre kjent i Norge i dag.

- Det kan også være fordi veldig mye stoff om han er skrevet på latin - et språk som ikke så mange kan, sier Per Pippin Aspaas, som selv har hovedfag i latin.

- Kan det også være fordi han ble beskyldt for juks?

- Det kan jo hende. Men det kan også være litt tilfeldig. Historien om Hell er ikke ukjent overalt. I Ungarn er han veldig godt kjent, noe som kan komme av at han kom fra den ungarske delen av det gamle Østerrike-Ungarn. Han fikk også oppført en rekke observatorier i Ungarn, sier Aspaas.

(Kilde: Ottar, nr. 1, 2004. Populærvitenskapelig tidsskrift fra Tromsø Museum.)