Den nye norske storsatsingen «Beforeigners» har allerede gjort stor suksess - de to første episodene er de mest sette episodene av en førstesesong på HBO Nordic noensinne, skriver nrk.no.

I serien dukker mennesker fra steinalderen, vikingtiden og 1800-tallet opp i vår tid. Disse fremvandrerne snakker naturlig nok helt annerledes enn det vi gjør i dag.

Serien tar ingen snarveier. Og dialogen er derfor tidvis på et helt annet språk enn moderne norsk. Det er ingen tilfeldighet:

– Vi ønsket at universet skulle fungere som en slags allegori over et flerkulturelt samfunn, og dette med morsmål er en viktig del av identiteten til folk som lever i eksil – det at man har et språk man deler med de med samme bakgrunn, men som majoriteten ikke forstår, skriver en av manusforfatterne, Anne Bjørnstad, i en e-post til forskning.no.

– Så for oss var det opplagt at de tre fremvandrer-gruppene måtte ha hver sin distinkte aksent og at de to eldste gruppene også hvert sitt «morsmål», og at dette var like viktig som kostyme og produksjonsdesign, sier hun.

Men serieskaperne var usikre på om det ville la seg gjøre i praksis.

– Det så egentlig litt mørkt ut, helt til jeg fant fram til Alexander, Julian og André, skriver Bjørnstad.

Det er Alexander K. Lykke, Julian Kirkeby Lysvik og André Dannevig som Bjørnstad refererer til.

Det er disse tre som står bak det meste av fremmedspråket i Beforeigners.

Sammen har de oversatt dialog til 1800-tallsnorsk, norrønt og til og med laget et eget språk for steinaldermenneskene som de i serien kaller for «mesolittisk».

Gammeldags norrønt

Alexander K. Lykke, stipendiat ved Universitetet i Oslo har jobbet med å oversette dialogen til norrønt. Og selv om det finnes mange skriftlige kilder med norrønt språk, var det ingen enkel oppgave.

De skriftlige kildene stammer i all hovedsak fra 1200-tallet, men dialogen i serien baserer seg på hvordan nordmenn snakket på 1000-tallet, som ikke er like godt dokumentert.

– Jeg har gjort et genuint forsøk på å gjenskape gammelnorsk slik som de snakket på 1000-tallet. Jeg har forsøkt å gjøre det mer arkaisk og gammeldags enn det norrøne språket vi allerede kjenner. Det er en vanskelig oppgave, og jeg vil ikke si at jeg har rekonstruert norrønt fra den tiden, men jeg har gjort mitt beste, forteller Lykke.

Han har jobbet seg tilbake i tid blant annet med utgangspunkt i at språk ofte utvikler seg ved at lydform blir redusert. Tenk for eksempel på det norske ordet «ordentlig». Men det er ikke slik vi uttaler ordet, vi kutter heller en stavelse og sier «orntlig».

Lykke illustrerer hvordan han har brukt dette prinsippet i arbeidsmetoden sin med ordet «aldri»:

– Ordet kan ha samme form på norsk norrønt, men andre kjente former er også «aldrigi» og «aldrigin». Da har jeg gått ut ifra at mer form betyr eldre form, forteller stipendiaten.

– Men hva vet vi om hvordan det norrøne språket uttales?

– Forskning har forholdt seg til talespråk fra nyere tid, alle mulige skandinaviske dialekter inkludert islandsk og færøysk. Man sammenligner også diverse historiske stadier av andre germanske og indoeuropeiske språk. Det finnes masse forskning på dette, så vi har et ganske godt grunnlag for å vite hvordan norrønt ble uttalt.

– Det vi derimot vet lite om, er setningsmelodien – musikken i språket. Der har vi måttet ta noen kreative valg, forteller Lykke.

Fant opp eget steinalderspråk

Men det er ikke bare nordmenn fra 1000-tallet som dukker opp i serien. Også mennesker fra steinalderen har vandret frem i tid. De har også fått sitt eget språk og en egen aksent.

Det har stipendiat Julian Lysvik jobbet mest med.

Han forklarer at målet var at aksenten til steinalderfolkene skulle være en tydelig markør på hvor de kom fra, men samtidig ikke være lik noen andre eksisterende aksenter.

– Når du hører dem snakke, skal du ikke tenke at det ligner på finsk eller arabisk. Det skal være noe som virker ukjent, men likevel realistisk. Vi har lånt trekk fra andre språk for å skape en slik effekt, sier Lysvik.

Blant annet har de knabbet trekk fra tonefallet i en del språk fra Kaukasus, fjellområdet som strekker seg mellom Europa og Asia, Svartehavet og Det kaspiske hav og som går langs Russlands sørgrense mot Georgia.

– Her er tonefallet flatt og fallende, slik at vi unngår det mer syngende norske tonefallet. Trykkplasseringen er lånt fra hebraisk og faller ofte på siste stavelse, som er veldig utypisk for europeiske språk.

Selve språket steinaldermenneskene snakker på, mesolittisk, er naturlig nok 100 prosent profesjonelt oppspinn. Men hvis du hører nøye etter i serien, vil du høre at språket faktisk har sin egen interne grammatikk og at det fungerer som et ordentlig språk, ifølge forskerne.

Språk for overklassen

Den siste gruppen som finner veien fram til vår tid, er nordmenn fra 1800-tallets Christiania. Selv om de snakker forståelig norsk, er det likevel noen forskjeller fra moderne norsk.

Dette har André Dannevig jobbet mest med.

– Det finnes jo ikke lydopptak fra denne tiden heller, men det finnes forskning på det og vi kan gjøre en del antakelser, forteller Dannevig, som har master i lingvistikk og jobbet som vitenskapelig assistent i løpet av tiden de jobbet med manus.

Dannevig forteller at han var mest opptatt av hva språket ikke skulle være.

– Disse menneskene er fra overklassen og er ikke representative for Christiania på 1800-tallet. Det var store variasjoner på den tiden. Jeg lagde en type norsk som tok utgangspunkt i akkurat disse menneskene, som skal oppfattes som litt arkaisk, sier Dannevig.

Det fantes selvsagt mange ulike dialekter også på denne tiden, men de har forskerne utelatt med god grunn:

– Vi vet at på slutten av 1800-tallet fantes det mange ulike former, men i TV-serien måtte språket være uniformt slik at tilskueren skjønner at det er folk fra 1800-tallet, sier Lysvik.

Derfor tar språket i serien utgangspunkt i blant annet konservativt riksmål, altså det skrevne standardspråket som har sin arv fra den dansk-norske språktradisjonen på 1700- og 1800-tallet. I tillegg har Dannevig brukt den første norske oversettelsen av det gamle testamentet og Ibsens tidlige tekster.

Hva heter egentlig mobiltelefon på norrønt?

Grammatikk og uttale er én ting. Forskerne fikk også prøvd seg på andre utfordringer.

– Vi er opptatt av at måten karakterene snakker på skal uttrykke hvem de er og hvor de kommer fra. Det er jo den helheten vi er på jakt etter, ikke bare at grammatikken skal være korrekt, sier manusforfatter Anne Bjørnstad.

For hvordan kan du snakke om ting som ikke engang fantes i den tidsalderen du kommer fra?

– Vi har prøvd å sette oss inn i deres forståelsesverden og språk – hvordan ville de uttrykt dette konseptet, forteller Lykke.

Forskerne har hatt land som Island i bakhodet, hvor de heller lager varianter av nyord fremfor å bruke lånord fra andre språk, slik som vi gjør i Norge. Her sier vi for eksempel «telefon» og «TV».

– En telefon er jo et fremmed konsept for noen fra 1000-tallet. Derfor fant jeg på slengordet «talafjǫl», uttales «talafjål», siden disse smarttelefonene ser jo nesten litt ut som en liten fjøl, sier Lykke.

Julian Lysvik, som jobbet med steinalderspråket, forteller at han heller har brukt lånord der hvor det er snakk om særnorske fenomener:

– Når steinalderfolket snakker om «NAV» og «stønad», så jeg ikke noen vits i å oversette dette, fordi det ikke finnes noen kulturell parallell til steinalderen, forklarer han.

Og hvordan banner vikinger, egentlig?

Dessuten måtte forskerne selv tenke seg fram til hvordan man banner på norrønt.

– De norrøne tekstene vi har, med svært få unntak, er høyverdige tekster som lover og høylitteratur som ble lest ved hoffet. Du finner ikke banneord her, påpeker Lykke.

Ikke kunne han oversette direkte fra moderne norsk, heller. Våre banneord er ofte religiøst betinget og blasfemiske. Men en norrøn person ville ikke ha hørt om eller brydd seg om kristendommen, så det ville rett og slett ikke gi mening at en norrøn person sier «satan» eller «helvete».

– Derfor har jeg funnet på en del saftige greier selv. For eksempel hvis du tar ordet for penis og knytter det til ordet for jotun, får du «jǫtnahreðr». Den er jeg fornøyd med, sier Lykke.

Samtidig er det aller viktigste at historien fungerer, påpeker Anne Bjørnstad:

– Man er nødt til å finne en balanse der hensynet til hva som er historisk korrekt ikke kommer i veien for det vi vil fortelle. Og så er det jo en tilleggsdimensjon her: Disse menneskene har oppholdt seg i vår tid en stund, mange i flere år, og da er det naturlig at de har tatt til seg måter å snakke og tenke på som er typiske for vår tid. Så i Beforeigners-universet er det på en måte riktigst når det er litt «feil».

Forskerne innrømmer at de har måttet svelge noen faglige kameler i prosessen:

– Det sier seg selv. Skal du formidle et fag du er ekspert i, må du jo kutte litt på kravene, men du kan jo ikke starte i forskningsfronten når du skal undervise bachelor-studenter heller, påpeker Lykke.

Les også:

Hva er det opprinnelige norske språket?

Slik ble engelsk til

En artikkel fra Universitetet i Oslo.

Brukte runer helt inn på 1900-tallet