I Norge er det flere hundre tusen tonn dumpet ammunisjon. Det aller meste av dette stammer fra krigens dager. Titt og ofte kan vi lese i media at gammel ammunisjon har dukket opp og blitt funnet av tilfeldige sivile.

– Hvert år rapporteres det om lag 350 slike sivile funn. Da kommer Forsvaret og rydder opp. Men problemet er at vi gjør ikke noe proaktivt. Vi har lagt oss på en minimumsstrategi hvor vi bare bedriver brannslukking, mener Øyvind Voie, forskningsleder ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI).

Hør hele intervjuet med Øyvind Voie i podcasten Ugradert: 

Dumping var fast rutine

Fra Andre verdenskrig tok slutt og helt frem til 1980-tallet ble dumping til havs ansett som den beste måten å kvitte seg med ammunisjon på. I en avisartikkel fra etterkrigstiden sto det: «Farlig ammunisjon skal droppes på angitt sted, hvor dybden er 300 meter. Sjøvannet vil tære og uskadeliggjøre granatene».

Problemet er at denne prosessen går meget sent. I mange tilfeller er tæringen av ammunisjonen kommet så langt at tennmekanismen er ødelagt slik at ammunisjonen ikke er funksjonell selv om eksplosivene i den er funksjonelle. I andre tilfeller har tæringen foregått så langsomt at ammunisjonen er akkurat like sensitiv i dag som for 70 år siden.

Dumpet ammunisjon utgjør en samfunnsrisiko på flere måter. Sivile som finner den kan skade seg. Ammunisjon som dukker opp under utgravingsarbeider, kan gjøre skade på personer og utstyr, og også føre til store ekstrakostnader.

Stoffene i ammunisjonen kan også lekke ut og spres i miljøet og utgjøre et forurensningsproblem. Vi kan for eksempel ikke utelukke at slike miljøgifter tas opp i oppdrettsfisk og annen matfisk. Og sist, men ikke minst så kan ammunisjonen havne i gale hender og i verste fall bli brukt av terrorister.

Hvem har ansvaret?

Per i dag er det ingen som har ansvaret for å gjøre noe proaktivt med den dumpede ammunisjonen. Politiet sikrer og Forsvaret rydder, men dette skjer bare etter at sivile tilfeldigvis har gjort funn.

– Vi mener det er på tide å gjøre noe med denne samfunnsrisikoen og har denne våren kontaktet flere departementer og underliggende etater i håp om å starte et samarbeid, forteller Voie.

Han mener det første som må gjøres, er å få kartlagt hvor det finnes ammunisjon og hvor mye det er snakk om.

– Deretter må vi vurdere risikoen. I noen tilfeller er det kanskje best å la ammunisjonen ligge, i andre tilfeller er det veldig viktig å få fjernet og destruert den. Jeg mener det må settes av penger til dette slik at Forsvaret kan rydde etter en prioritert liste og ikke bare bli tilkalt når alvoret først er ute.