Sigurd I Magnusson rir sammen med kong Balduin I av Jerusalem i rundt 1110. (Bilde: Snorre Sturlaśon - Heimskringla, J.M. Stenersen & Co, 1899)
Sigurd I Magnusson rir sammen med kong Balduin I av Jerusalem i rundt 1110. (Bilde: Snorre Sturlaśon - Heimskringla, J.M. Stenersen & Co, 1899)

Hvem var de første norske korsfarerne?

Flere tusen nordmenn la ut på den farefulle ferden til Jerusalem.

Publisert

I 1101 satte den første nordmannen ut på den lange reisen til Midtøsten, kanskje for å delta i noen av de første korstogene. Han het Skofte Ogmundsson og skal ha lagt ut med fem skip fra Vestlandet.

Men hvem var disse første, norske korsfarerne og hva vet vi om dem?

Det som skulle bli kjent som korstogene hadde begynt noen år tidligere i Europa. Pave Urban II var neppe klar over hva han satte i gang i 1095.

Da ba han de kristne i Vest-Europa om å hjelpe det bysantinske riket i Øst- Europa. Riket ble presset av Seldsjuk-tyrkerne, som kontrollerte et stort imperie i Midtøsten og Sørvest-Asia.

Oppfordringen til Urban II ble lagt fram på en kirkesamling i Clermont i Frankrike, og budskapet spredte seg som ild i tørt gress.

Men det var ikke bare snakk om å redde det bysantinske riket. Jerusalem, den helligste byen i verden, ble også målet for denne radikale, nye formen for pilegrimsferd - det første korstoget.

Kirkekonsilet i Clermont i 1095, hvor pave Urban II satte i gang korstogene. (Foto: (Bilde: Bibliothèque Nationale))
Kirkekonsilet i Clermont i 1095, hvor pave Urban II satte i gang korstogene. (Foto: (Bilde: Bibliothèque Nationale))

Korstogene begynner

I årene etter møtet i Clermont satte tusenvis av mennesker fra alle samfunnslag – stormenn, riddere, prester, munker, fattige, syke og gamle - kursen mot Jerusalem. Utrolig nok endte det første korstoget i suksess, da Jerusalem ble erobret i 1099.

Dette ble begynnelsen på et latinsk kongedømme i Midtøsten som bestod helt frem til 1291.

Men Norge, det lille forblåste landet på kanten av Europa, var også involvert i det som utviklet seg til å bli et digert europeisk fellesprosjekt. Hva vet vi egentlig om de norske korsfarerne, og hvorfor dro de ut?

Pål Berg Svenungsen er doktorgradsstipendiat i historie ved Universitetet i Bergen, og han har prøvd å samle så mye kunnskap som mulig om Norge og korstogene i perioden mellom 1050 og 1350.

– Selv om korstogsforskning er ekstremt populært i Europa, har det blitt gjort veldig lite i Norge, sier han til forskning.no.

Kaltes ikke korstog

– I begynnelsen hadde ikke korstogene noe eget navn, sier Svenungsen.

Korstogene ble opprinnelig sett på som pilegrimsferder. I århundrene før korstogene var det en religiøs oppblomstring i Europa. Pilegrimsreiser ble en viktig del av det religiøse livet.

I begynnelsen var reisene korte og lokale, men i løpet av 1000-tallet ble de omfattende og lange. Et hovedmål ble Den hellige gravs kirke i Jerusalem.

Den hellige gravs kirke i Jerusalem. Kirken ble innvidd i 335 e.Kr., men den har blitt bygget på og om mange ganger siden den tid. (Foto: Jlascar/CC BY SA 2.0)
Den hellige gravs kirke i Jerusalem. Kirken ble innvidd i 335 e.Kr., men den har blitt bygget på og om mange ganger siden den tid. (Foto: Jlascar/CC BY SA 2.0)

Store flokker av pilegrimmer strømmet til Midtøsten. For eksempel reiste en stor gruppe tyske pilegrimer til Jerusalem i 1060-årene.

I Skandinavia var det også mange som tok beina fatt for å vise sin hengivenhet til Gud. De mest populære reisemålene i Europa var Santiago de Compostela i Spania, hvor graven til apostelen Jakob skulle befinne seg. Roma var også et sentralt mål, men Jerusalem ble viktigere utover på 1000-tallet.

Det finnes veldig få kilder som kan si noe om antallet skandinaviske pilegrimer og hvor de skulle, men det har blitt funnet rundt 750 skandinaviske navn i registeret i et tysk kloster fra 1000- og 1100-tallet som noterte pilegrimer på gjennomreise.

– Den norske deltakelsen i korstogene må ses på som en fortsettelse av pilegrimstradisjonen, mener Svenungsen.

Forskjellen var at pilegrimmene også kom med våpen.

Korstog-begrepet er moderne, og ble ikke tatt i bruk før på 1700-tallet, lenge etter at korstogene var over. For de første korsfarerne fantes det ikke et entydig begrep, men rundt 1200 ble korsfarere gjerne omtalt som cruce signatus, som betyr «korsmerket». Det viste til tøymeket korsfareren bar som et tegn på sine korstogsløfter, ifølge avhandlingen til Svenungsen.

Men hvem var de første nordmennene som dro?

Sagaene kan ikke alltid stoles på

Det er ikke akkurat et enormt utvalg av kilder å gå etter, forteller Svenungsen.

– Jeg har lest alt jeg har kommet over.

Det er de norske kongesagaene som beskriver hvem som dro hvor og når det eventuelt skjedde. Noen ganger finnes det bare en kilde, men andre ganger kan opplysningene bekreftes av andre, uavhengige kilder.

Den mest berømte norske korsfareren er kong Sigurd I Magnusson. Han fikk også tilnavnet Jorsalfare, nettopp fordi han hadde reist til Jerusalem.

Men han var ikke den første fra Norge som dro ut mot Jerusalem i etterkant av Clermont-talen, så vidt vi vet.  

Ogmundssons ferd og død

Skofte Ogmundsson var en rik stormann fra Giske på Sunnmøre som skal ha dratt mot Jerusalem i 1101. Dette var to år etter at Jerusalem hadde blitt erobret av de første korsfarerne.

Akkurat hvorfor Skofte bestemte seg for å ta turen er uklart, og den eneste kilden er Heimskringla av Snorre Sturlasson, forklarer Svenungsen.

Det kan være at Skofte ble sendt i eksil av på grunn av en krangel om en arv eller nedgravd skatt med kong Magnus Berrføtt, men det er ikke sikkert vi kan stole på Snorre.  Et annet stort problem med Snorres verker er at de ble skrevet rundt 1230, mer enn 100 år etter hendelsene vi snakker om her, og vi kan ikke vite hvor mye Snorre visste.

– Denne historien har mange kjennetegn som kan bety at det er litterære konstruksjoner.

– Det kan også være at han var en av de første som hørte om seieren i Jerusalem, men det blir bare spekulasjoner.

Det er heller ikke godt å vite hvor mange som dro sammen med Skofte. Han skal ha tatt med seg fem skip, noe som kanskje betyr at han hadde med seg en del folk.

Men Skofte kom aldri til Jerusalem. Han skal ha seilt til Middelhavet, men døde av sykdom underveis. De tre sønnene hans skal også ha dødd på veien.

Men noen i følget må kommet seg tilbake, og brakte med seg nyheten om Jerusalem hjem til Norge.

Ekspedisjonen til Skofte kan derfor ha vært viktig for den mye mer berømte reisen til Sigurd, som satte ut mot Jerusalem i 1108. 

Sigurd drar ut

Sigurd delte kongetronen med to halvbrødre på denne tiden.

– Noe av det som er så interessant med Sigurd er at vi har flere, samtidige kilder om reisen hans til Jerusalem.

De som kom tilbake fra ekspedisjonen til Skofte skal ha hatt med seg nyheter fra middelhavsområdet. Det kan være at Sigurd ikke visste om erobringen av Jerusalem, og at det var opprettet et kristent kongedømme der.

Det kan være en av årsakene til at Sigurd satte i gang en mye større ekspedisjon enn Skofte.

Hele 60 skip seilte fra Norge i 1108, men hvor mange som var med er ganske usikkert. Forskjellige historikere har anslått at alt fra 2000 til 10 000 menn deltok på reisen, forklarer Svenungsen.

Det gikk bedre med Sigurd enn med Skofte. Sigurd seilte også gjennom Middelhavet, og følget var fremme i 1110.

Dette blir blant annet bekreftet av den arabiske historikeren Al-Qalanisi, som forteller at han har hørt om en «frankisk konge» som kommer sjøveien med 60 skip. Han skriver dette i 1160-åra , noe som gjør at han var nærmere i tid enn mange av de eldste sagaene, ifølge Svenungsen. Flere andre samtidige europeiske historikere nevner denne store flåten.

Balduin av Boulogne kommer til Edessa i dagens Tyrkia på vei til Jerusalem. Dette skal ha skjedd i 1098, to år før Balduin ble konge i Jerusalem. Maleriet er fra 1840, og viser et typisk romantisert bilde av korsfarerne. (Bilde: J.Robert-Fleury, "Les Croisades, origines et consequences")
Balduin av Boulogne kommer til Edessa i dagens Tyrkia på vei til Jerusalem. Dette skal ha skjedd i 1098, to år før Balduin ble konge i Jerusalem. Maleriet er fra 1840, og viser et typisk romantisert bilde av korsfarerne. (Bilde: J.Robert-Fleury, "Les Croisades, origines et consequences")

Sigurd hjelper til

Sigurd hjelper Balduin I, kongen av Jerusalem, med å befeste posisjonen sin i Midtøsten, og han deltar i beleiringen av Sidon i 1110. Sidon ligger i dagens Libanon, og byen ble beleiret av Sigurd på sjøsiden, og av Balduin fra land. 

Balduin ville erobre kystbyer for å sikre tilgang til havet, slik at det fantes en livlinje tilbake til Europa.

Men dette var også en pilegrimsferd, og Sigurd besøkte alle helligdommene mens han var der. Han reiste tilbake i 1111. Sigurd donerte alle skipene sine keiser Alexeios I i Konstantinopel, nåtidens Istanbul, og reiste deretter langs landeveiene gjennom Europa for å komme hjem.

Sigurd blir tillagt forskjellige motiver for å ta denne reisen. Svenungsen skriver at Snorre framstiller det mer som om Sigurd gjorde det for penger og politikk, men det omtales fortsatt som en pilegrimsreise.

I kongesagaen Morkinskinna blir det lagt mer vekt på Sigurds personlige grunner for å reise til Jerusalem. Han vil oppnå guds nåde, men det vil også gagne alle som blir med han, siden de også får denne religiøse «bonusen».

De neste ekspedisjonene fra Skandinavia som vi vet om skjer senere. Jarlen av Orknøyene Ragnvald Kale Kollsson la ut på tur i 1153. Stormannen Erling Skakke reiste dit mellom 1153 og 1155.

Et kystfort i Sidon som ble satt opp av korsfarererne. Fortet ble bygget lenge etter Sigurd var der, i 1228. (Foto: Heretiq)
Et kystfort i Sidon som ble satt opp av korsfarererne. Fortet ble bygget lenge etter Sigurd var der, i 1228. (Foto: Heretiq)

Hvorfor dro de ut?

– De tidlige norske korsfarerne har nesten blitt sett på som en forlengelse av vikingtiden, forteller Svenungsen.

Før ble utsiktene  til seg å sikre seg store mengder rikdom ansett som en av hovedgrunnene til at folk dro på korstog, men dette er delvis tilbakevist i moderne forskning, forteller Svenungsen. 

– Flere av de som dro fra både Norge og Europa var ikke fattige, de var blant Europas mektigste og rikeste stormenn. De hadde mye mer å tape enn å vinne. 

Han skriver også at det sannsynligvis var store tapsprosjekter. For eksempel mistet Sigurd nesten alle skipene sine, og kanskje de fleste av mennene sine også i samme slengen.

– Du må også se på det større bildet som utvikler seg i Europa på denne tiden.

Det var en rekke religiøse strømninger over hele Europa, og aristokratiet over ville tjene gud. 

– For eksempel ble de første klostrene i Norge opprettet rundt år 1100.

– Etter hvert blir korstog et slags alternativ til å gå i kloster, og riddere kunne dermed tjene gud på annen måte.

–  Vi er ikke helt sikre på hva korsfarerne ble lovet av paven i 1095 for å dra til det hellige land. Kildene er uklare på akkurat hva som ble sagt, men det var en eller annen form for syndsforlatelse involvert.

– Det var også en frivillig reise, og jeg vil argumentere for at det ble sett på som et religiøst kall, mener Svenungsen.

Det religiøse kallet var sterkt nok til å legge ut på den farlige og lange reisen hele veien til Jerusalem, også helt fra Norge.

Referanse:

Svenungsen: Norge og korstogene: En studie av forbindelsene mellom det norske riket og den europeiske korstogsbevegelsen, ca. 1050 - 1380. Doktoravhandling ved UiB.