Det finnes rundt regnet 50 000 katolikker i Norge. For denne gruppen er Hellig Olav noe mer enn bare en historisk skikkelse. Den norske statskirken har som kjent ikke noe forhold til “Norges evige konge”. I den allmenne bevissthet knyttes derfor Olav den hellige mest av alt til en ukjent grav i Nidarosdomen, Olsok og det årlige spillet på Stiklestad.

Nytolkning av gamle kilder

Religionshistorikeren Gunnhild Røthe har i doktoravhandlingen “Helt, konge og helgen” nylest tekstene om Olav den hellige. Vanligvis skrelles de mytiske og legendariske elementene i olavssagaene vekk for å finne frem til den historiske Olav.

Det er imidlertid ikke historikernes kong Olav Haraldsson som belyses i denne avhandlingen. Røthe har gått en helt annen vei. Hun har villet synliggjøre mangfoldet av religiøse forestillinger om Olav som gjenspeiles i sagafortellingene.

Hun oppfatter ikke mytene og de uhistoriske elementene som litterære dekorasjoner. De er snarere spor av fortolkningsmodeller som forfatterne av sagaene tok i bruk for å fremstille Hellig Olavs liv og død.

Mytene og de legendariske beretningenes verdi

I sagaene om Olav den hellige møtes den norrøne kongesagatradisjonen og den kristne martyrlegenden. Røthe har vektlagt å synliggjøre helgenkongens liv. Gjennom å lese sagaene om Olav primært som helgenbiografier har hun tydeliggjort bildet av Olav som en hellig konge.

De mytiske og legendariske trekkene ved hellig Olav er langt mer fremtredende i Flateyjarbók og Den legendariske saga enn i Snorre Sturlasons Norges kongesagaer (Heimskringla). For Røthe innebærer ikke dette noe direkte motsetningsforhold.

- De forskjellige sagaene bringer hver for seg frem ulike sider ved olavsskikkelsen. Sagaene om Olav den hellige har alle trekk hentet fra den klassiske helgenbiografien. Det kan derfor rettferdiggjøres å nylese dem nettopp ut fra et slikt perspektiv, mener Røthe.

Olavs trefoldighet

Avhandlingen fokuserer på Olavs rolle som religiøs overgangsskikkelse. I fortellingene om Olavs mirakuløse fødsel og dåp tematiseres kontinuiteten mellom hedendom og kristendom.

Røthe fremhever Olavs politiske hellighet. Den er knyttet til forestillingen om at Norge var Hårfagreættens odel. Enhver person som ønsket å bli norsk konge, måtte stamme fra denne slekten, slik Olav etter tradisjon gjorde. Olavs martyrium innebar slik sett en fullføring av rikssamlingen og kristningen av landet.

Et tredje perspektiv Røthe bringer frem, er Olavs kristusliknende martyrdød. Sagaenes skildringer av Olavs kamp og død på Stiklestad i 1030 sees på som en parallell til Kristi offerdød på korset på Golgata. Både Den legendariske saga og Flateyjarbóks olavssaga understreker Olavs kristuslikhet i den grad at han nesten fremstår som en norrøn kristusfigur.

Hellig Olav - hedensk krigerhelt, korsfarer og norrøn helgen

Gunnhild Røthe har villet vise hvordan samspillet mellom myte og historie, hedendom og kristendom, har formet sagaenes bilde av Olav. Dette kommer ikke minst frem i den endetidsstemningen som preger fortellingen om slaget på Stiklestad.

Kongens død oppfattes som en kosmisk katastrofe. Historien peker dels bakover mot førkristne tanker omkring verdens undergang, og dels mot kristne apokalyptiske forestillinger.

Helgenbiografien om Olav skiller seg fra den tradisjonelle kirkelige legenden ved at den fremhever religionshistoriske og kongeideologiske aspekter ved Olavs hellighet.

Martyrfortellingen om Olavs død i hans helgenbiografi har doble referanserammer. Sagaens bilde av Olav som kriger kan sees både i lys av det førkristne norrøne krigerideal og middelalderens korsfarerideal.

Den legendariske saga

Den legendariske saga er bevart i et håndskrift skrevet omkring 1250. Håndskriftet, som har trønderske måltrekk, er det eneste fullstendig bevarte manuskriptet av denne sagaen.

Enkelte har ment at sagaen kan ha vært forfattet i Norge. Det er i dag imidlertid allmenn enighet om at Den legendariske saga har sin opprinnelse på Island.

Boken er interessant fordi den får frem et annet bilde av Olav enn hva Snorre Sturlason gjør. Her har det mytiske og legendariske materialet en helt annen plass i fremstillingen.

Norges kongesagaer

Norges kongesagaer, også kalt Heimskringla, inneholder den mest kjente olavssagaen. Sagaen om Olav den hellige er verkets hovedfortelling. Islendingen Snorre Sturlason forfattet Norges kongesagaer i tidsrommet 1220-1230.

Ikke noen annen bok har hatt så vidtrekkende innflytelse på ettertidens litterære og politiske liv som Heimskringla. Den har blitt sett på som Norges mest betydningsfulle bok.

Enhver vekst i den norske nasjonalfølelsen og selvhevdelsestrangen har vært knyttet til nylesning av Norges kongesagaer.

Flateyjarbók

Flateyjarbók er ikke så kjent. Det er det største av alle de bevarte islandske samlehåndskriftene. Flateyjarbók er tilkommet i perioden 1387-1394.

Flateyjarbók er et stort praktverk med fargede illustrasjoner og dekorerte initialer. Innholdet er vesentlig kongesagaer, blant andre sagaen om Olav Tryggvason og sagaen Olav den hellige. Bare mindre partier av verket er oversatt til norsk. Blant dem er “Geisli”, et hyllingsdikt til Olav den hellige.

Tidligere så man på olavssagaen i Flateyjarbók som et avvik fra den riktige olavssagaen forfattet av Snorre Sturlason. Det er et forlatt standpunkt.

Olavssagaen og innskuddene i sagaen ble tidligere ikke sett på som en helhet. Også på dette området har man endret oppfatning. De betraktes som en sammenhengende tekst. Skriftet får dermed en egenverdi som kilde til kunnskap om middelalderens oppfatning av Hellig Olav.

Les mer…

Røthe, Gunnhild (2.000) “Fortellingen om Olav den helliges fødsel og dåp i sagalitteraturen.” i “Olavslegenden og den latinske historieskriving i 1100-tallets Norge”, red. Inger Ekrem, Lars Boye Mortensen og Karen Skovgaard-Petersen, Museum Tusculanum Forlag, København, 170-185.

Røthe, Gunnhild (1999) “Odinskriger, kristuskriger, hellig konge og helgen. Religionshistoriske perspektiv på Olav Haraldssons død og helgenkåring.” i “Kongemøtet på Stiklestad. Rapport fra seminar om kongedømmet i vikingtid og tidlig middelalder”, red. Olav Skevik, Verdal: Stiklestad Nasjonale Kultursenter, 49-78.

Røthe, Gunnhild (1997) “Fra Olav Geirstadalv til Olav den hellige.” i “Gokstadhøvdingen og hans tid”, red. Tore Frost, Sandefjord, 25-42.

Lidén, Anne (1999) “Olav den helige i medeltida bildkonst. Legendmotiv och attribut”, Stockholm: Kungl. Vitterhets Historie och Antikvitets Akademien.