Om 100 år er du død og begravet, i likhet med foreldrene, søsknene, vennene og mest sannsynlig barna dine.

Det vil være helt andre folk som bor i huset ditt, klipper plenen din, og noen andre vil eie alt som er igjen av det du noensinne har kjøpt.

I 2125 vil etterkommerne dine sannsynligvis verken huske eller vite hvem du var.

Hvorfor er dette så rart å tenke på?

Vi betyr fryktelig lite

– Jeg tror det er så enkelt som at vi ønsker å bli lagt merke til når vi lever, sier Espen Gamlund.

Han er professor i filosofi ved Universitetet i Bergen og har skrevet boka «Hva er døden?» sammen med kollega Carl Tollef Solberg.

– Tanken om at vi blir glemt, sier noe om vår tid på denne jorden og at det bare er snakk om et lite mikrosekund. Jordkloden og verden klarer seg fint uten oss.

Bare for å sette det litt i perspektiv: Jordkloden er 4,5 milliarder år gammel, og mennesker som oss, har levd på den i omtrent 300.000 år.

Våre snaue 100 år betyr med andre ord fryktelig lite i det store og hele.

– Hvis vi tenker den tanken langt nok, kan man jo bli litt deprimert over hvor ubetydelige vi er, sier Gamlund.

For det er tross alt sånn for de aller fleste av oss: Vår bortgang vil gå ubemerket hen, foruten blant våre nærmeste familiemedlemmer, venner og kollegaer.

Folk vi husker

Det finnes folk som faktisk vil bli husket i generasjoner etterpå. Donald Trump er trolig en av dem. Men det blir jo også de fleste amerikanske presidenter før han.

I Norge er det få politikere fra 1920-tallet som har satt seg fast i folkeminnet. Visste du for eksempel at Norges statsminister i 1925 var Johan Ludwig Mowinckel fra partiet Venstre?

På den andre siden vet vi hvem polfarerne Nansen og Amundsen var og kunstneren Edvard Munch. Kanskje vi til og med husker noen sentrale skikkelser fra kvinnebevegelsen, som Katti Anker Møller.

– Det å bli husket og skrevet om, har på en måte vært en begrunnelse for historieskriving og liv. I hvert fall hvis vi går tilbake til antikken, sier historiker Einar Lie.

Det finnes spor av dette både i dagbøker, memoarer og skrevne tekster som har kommet fra store skikkelser i historien. 

Da er det å gå inn i historien, er et viktig mål med livet.

– Men jeg tror ikke det er så vanlig å tenke sånn lenger, sier Lie.

Setter livene våre i perspektiv

Filosof Espen Gamlund tror vi heller bør konsentrere oss om hvem vi betyr noe for mens vi lever og hvem som faktisk vil huske oss.

– For de aller fleste er dette vår nærmeste familie og venner. De vil fortelle historier om oss, se på bilder av oss og tenke på oss i et ubestemt antall år etter at vi er døde.

Gamlund mener spørsmålet om hvor lenge vi blir husket, kan sette ting i perspektiv for oss.

– Hvis du i det hele tatt skal bry deg om verden etter at du er død, bør du kanskje bry deg om hvilken forskjell du kan utgjøre for dem du er glad i.

– Dette betyr mer enn at du forandret verden, noe veldig få av oss får til uansett.

Einar Lie er enig:

– Hvis man kan gi støtte, mening og bidra der man er – og særlig overfor de personene man omgås og møter på sin vei – da tenker jeg man har gjort det bra, sier han.

For hvem er vi egentlig?

Lie er norsk historiker. Han har skrevet flere bøker, holdt foredrag og deltatt i debatter på radio, TV og i aviser.

Drømmer du ikke om å bli husket for prestasjonene dine om 100 år?

– Nei, det gjør jeg ikke. Jeg tror ikke det å tenke at man skal sette spor så langt ut over sin tid, er en vei til en balansert og lykkelig tilværelse, svarer han.

Slik ble forfedre husket før

Lie forteller at sporene etter forfedrene våre er tydelige, også de som levde for 100 år siden.

– Rykker vi et godt stykke tilbake i tid til de gamle gårdssamfunnene, var hukommelsen på sett og vis lengre. Da bodde familier på samme sted, overtok jord og bygninger og satte sporene sine på den måten, sier han.

Folk visste ofte mye om dem som hadde bodd på gården i generasjonene før og hva de hadde drevet med.

– Folk satte rett og slett mer fysiske spor enn vi gjør i dag, sier Lie.

Han peker på TV-serien «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu» og dem som bor på gamle forlatte steder i Norge, ofte gårdsbruk.

Der vet de veldig godt hvem som har reist huset, uthuset, bygd trappene og hvem som i sin tid anla den store hagen bak huset.

Amatørfotograf bidro til at Helvig blir husket

Helene Rian Heggtveit vet godt hvordan oldemoren så ut, at hun bodde i Lårdal og at hun hadde fem søsken.

Det vet hun fordi en slektning av henne har laget slektstre på MyHeritage.com og fordi Helvig hadde to relativt kjente brødre – Hans og Einar Tveito.

Hans var amatørfotograf og tok flere bilder av familien sin.

– Kanskje var det nettopp derfor han tok bilder, for å bli husket? undrer Heggtveit.

Den andre broren var skuespilleren Einar Tveito. Han jobbet ved Det Norske Teatret og har sin egen Wikipedia-side, noe broren hans også har.

Dermed kan de som er interesserte, gå inn og lese om at søskenflokken bestod av ytterligere en bror og tre søstre, at moren het Azora og faren Olaf og at de drev landhandelen i Lårdal i flere generasjoner.

Nye, elektroniske spor

Både på grunn av Wikipedia, MyHeritage.com og alle de andre de digitale plattformene, tror Einar Lie minnene om oss vil endre seg.

Vi setter flere digitale avtrykk.

– Et vanlig menneske i dag kan ikke gå gjennom en vanlig dag uten å etterlate seg elektroniske spor, sier Lie.

– Disse sporene kan bli værende i lang tid, så lenge vi velger å ha og opprettholde det store internettet, sier han.

Det gjelder alt fra offentlig registre og banksystemer til Facebook og TikTok.

Mer informasjon om oss nå

Etter 100 år kan personvernhensynet være borte og mye informasjon om helse, økonomi, liv og død bli tilgjengelig, tror Lie.

– De sosiale mediene lever av og lager informasjon om oss, og til dels selger den til økonomiske formål. Dette blir i stor grad liggende.

Lie mener vi får en ny situasjon om 100 år, der det ligger enormt mye informasjon om hver enkelt av oss på nett.

– Så potensielt er det veldig, veldig mye mer tilgjengelig informasjon om oss om 100 år enn det er fra dem som levde for 100 år tilbake.

Det digitale etterlivet

Espen Gamlund tror også det blir lettere å huske i fremtiden. Han kaller det «det digitale etterlivet».

– Vi vil få et mye større og rikere digitalt etterliv enn det våre forfedre for 100 år siden har fått, sier han.

Vi har ennå ikke helt oversikt over hvordan vi vil leve videre på nettet – gjennom bilder og tekster.

– Så etterkommerne våre kan jo sette seg ned og kose seg med å lese om oss og alt vi gjorde.

Vil vi egentlig bare leve evig?

Gamlund tror ønsket om å bli husket henger sammen med ønsket om å leve lenger.

– Det er jo noen som tenker at jo lenger vi lever, desto bedre er det, sier Gamlund.

Hvis vi bare kan kurere alle sykdommer som tar livet av oss og utsette aldring, kan vi strekke livene våre lenger.

Noen skulle også kanskje ønske at de kunne leve evig.

– Tanken om at man skal leve evig, virker på meg som en veldig, veldig fjern idé, sier Gamlund.

– Jeg synes ikke det vil være så interessant eller verdifullt å leve fryktelig mye lenger enn det vi gjør i dag.

Bildekreditering:

Bildene av Helvig Heggtveit: Hans Tveito / Vest-Telemark museum

Bildene av Helene Rian Heggtveit: privat

----

Rettinger: I første versjon av artikkelen ble navnet til Helvig skrevet med k. Det er nå rettet. 

LES OGSÅ

Vil du starte med slekts-forskning? Her er tipsene

Hvor mange slektninger har folk flest?

Opptatt av arkeologi og historie?

Se inn i fortiden og få samtidig siste nytt fra forskning.no om historie, språk, kunst, musikk og religion.

Meld meg på nyhetsbrev