Kjært barn har gjerne mange navn. I 1930 ble Nidaros det nye, offisielle navnet på byen som da var kjent som Trondhjem. I dag er navnet Trondheim, etter at Stortinget vedtok å gi byen tilbake sitt opprinnelige navn.

Men spørsmålene rundt navnet på trønderhovedstaden har vært mange. Nylig disputerte Roger Lockertsen for dr. philos-graden med avhandlingen «Namnet på byen Trondheim. Ei språkhistorisk og faghistorisk tilnærming».

Lockertsens forskning tar utgangspunkt i at gamle oppfatninger må revurderes og problematiseres, samt at originalkilder må leses på nytt. Han begynte dermed å granske en filologisk strid mellom fagfolk og en politisk strid på Stortinget som var vevd sammen.

Etter et grundig arbeid avviser forskeren etablerte teorier om at navnet Trondheim er eldre enn Nidaros. Lockertsens klare teori er at Nidaros er byens eldste navn.

Strid om pavebrev

- Jeg begynte med å gå gjennom 350 dobbeltspaltede sider stortingsreferater om hva byen skulle hete. Navnestriden gjorde at språkhistorie i en periode ble et tema på Stortinget. Representantene satte seg veldig godt inn i saken, forklarer Lockertsen, som er førsteamanuensis ved Institutt for kultur- og språkvitenskap ved Universitetet i Stavanger (UiS).

Didrik Arup Seip, en respektert professor i språkvitenskap, mente å kunne bevise for Stortinget at Trondhjem var det eldste navnet. Den 6. mars 1931 fikk byen derfor tilbake navnet i fornorsket form, Trondheim. Seips viktigste argument var at navnet Nidaros først ble gitt av paven i 1172.

I en avskrift av et pavebrev, som nå finnes i Kassel i Tyskland, ble Nidaros brukt som bynavn for første gang i de eldste kildene. Lockertsens ankepunkt er imidlertid at det i Kassel-brevet ikke står Nidrosiensis, men vidrosiensis. Seip mente dette var feilskriving. Lockertsen mener imidlertid at brevet ikke var adressert til Nidaros, men til en annen norsk by.

Dokumenterer ingenting

Lockertsen har selv, som første norske forsker, sett foto av originaldokumentet i Gesamthochschul-Bibliothek i den tyske byen Kassel. Han mener det er usannsynlig at en liten «v» har blitt til en stor «N» ved en feiltakelse. Kassel-brevet dokumenterer derfor ingenting, hevder Lockertsen.

- Jeg stiller meg kritisk til den faglige debatten som foregikk i 1920-årene. Problemet med kilder fra 1100-tallet er selvfølgelig at mye av materialet er gått tapt, men de som har hatt teorier i denne saken før, har ikke hatt gode nok data å bygge på, sier Lockertsen.

Ingen av dem som engasjerte seg i debatten hadde sett originalkildene de henviste til, bare trykte kilder eller avfotograferinger i svart-hvitt.

En allmenn oppfatning frem til nå har vært at dokumentet fra 1172 var det eldste. Lockertsen synes det er bemerkelsesverdig at Seips navneteori er blitt stående helt frem til i dag. Teorien ble presentert som fakta så sent som under byens tusenårsjubileum i 1997.

Seip valgte også å se bort fra at byen ble omtalt som Nithirosa allerede i den såkalte Firenze-listen i 1120, pavens oversikt over hvilke bispedømmer han kunne kreve peterspenger av, med begrunnelse i at dette var skrevet inn på et senere tidspunkt.

Uoppdaget materiale

Men få var klar over at det fantes et ekstra eksemplar av Firenze-listen.

- I universitets-biblioteket i den nederlandske byen Leiden fant jeg den andre og avgjørende kilden, en avskrift av Firenze-listen. Det viktigste for meg var å se fargene i blekket med egne øyne, og på denne måten finne ut om Nidaros kunne ha blitt skrevet inn senere. Det kunne det ikke, sier Lockertsen.

I jakten på kilder som beviser byens opprinnelige navn, har Roger Lockertsen også hatt flere turer til Vatikanarkivet i Roma og til Medici-familiens bibliotek i Firenze.

- Jeg reiste først til Vatikanet og tok med meg materiale hjem for å granske det. Siden måtte jeg tilbake for å sjekke opplysningene jeg fant opp mot nye kilder, forklarer Lockertsen og forteller om mange utfordringer underveis i forskningen.

- Jeg måtte for eksempel lære latin for å se etter norrøne navn på norske byer. I Vatikanet kommer du ingen vei med engelsk. Det er nytteløst, påpeker han.

Lovløse tilstander

Også trønderne var sterkt engasjert i navnesaken i 1920-årene.

- Forkjemperne for de to bynavnene sto beinhardt mot hverandre. Etter vedtaket om endringen til Nidaros i 1929 var temperaturen i de to frontene så høy at det kom til fysiske konfrontasjoner, ruteknusing, steinkasting og forfølgelse, sier Lockertsen.

Det enorme engasjementet i befolkningen påvirket også den faglige prosessen.

- Seip fikk penger fra Trondhjemsforeningen og drev oppdragsforskning for å vise at Trondheim-navnet var det eldste. Men også hans bitreste motstander, professor Gustav Indrebø, lot seg påvirke, selv om han stilte høyere faglige krav. Indrebøs akademiske metoder fremstår derfor som mye mer holdbare, forklarer Lockertsen.

Et områdenavn

I likhet med Lockertsen hevdet Indrebø at Nidaros er det eldste bynavnet, mens Trondheim er et områdenavn. Lockertsen skriver at Trondheim opprinnelig var navnet på de åtte trønderske fylkene. Når dette navnet ble brukt som bynavn i latinske former på 1000- og 1100-tallet, skyldtes det først og fremst kunnskapsmangel og feiltolkninger.

Byen har dermed hatt tre navn gjennom historien: Trondheim, Trondhjem og Nidaros. Nidaros-navnet forsvant av flere grunner, men først og fremst fordi erkebispesetet forsvant.

- Det er en vanlig oppfatning at Nidaros var ute av bruk som bynavn etter 1500-tallet. Men Nidaros ble brukt helt frem til 1600-1700-tallet, noe som er lenger enn tidligere antatt. Det ble for eksempel brukt i forretningssammenheng av danske prester som drev med handel, forklarer Lockertsen.

Navnestriden er fortsatt et tema som engasjerer trønderne. Lockertsen har selv vært i Trondheim og fulgt debatten på nært hold. Han mener Nidaros er i ferd med å bli revitalisert. Den nyere historien om det omstridte bynavnet vil foreligge i hans neste bokprosjekt.