Å reise til månen har lenge vært en drøm blant mennesker. Erik Tandberg beskriver hvordan drømmen én dag ble til virkelighet. (Foto: Gregory H. Revera)
Å reise til månen har lenge vært en drøm blant mennesker. Erik Tandberg beskriver hvordan drømmen én dag ble til virkelighet. (Foto: Gregory H. Revera)

50 år siden månelandingen:
Drømmen om månereisen

BAKGRUNN: Månen har stått sentralt i menneskenes kulturer, religioner og vitenskap i lang tid.

Publisert

Eldgamle religioner hadde egne måneguder. Fullmåner og måneformørkinger har skapt frykt og vært opphavet til overtro og myter. Varulver som tema i populærkulturen har kanskje aldri vært mer populært enn nå.

Og blir vi litt galere når månen står og lyser, rund og feit og kvit, som Odd Norstoga synger i «Kveldssong for deg og meg»?

En som hardbarket vil tilbakevise dette, og alt som smaker av kvasivitenskap, er Erik Tandberg, sivilingeniøren som i en mannsalder har vært nasjonens levende romfartsleksikon.

Tandberg er snart 87 år, og er den av oss som kan mest om hva som skjedde før, under og etter månelandingen 20. juli 1969. Han preget NRKs dekning av romfart fra 1960-tallet og til langt ut på 2000-tallet.

Erik Tandberg var også ekspertkommentator under NRKs klassiske direktesending fra selve månelandingen, en sending som etter sigende gikk tapt da NRK en dag spilte over teiprullene til fordel for noen episoder med Norge rundt.

Tandberg er derimot ikke fremmed for at månen har påvirket oss på forskjellig vis.

Artikkelserie om månen

I en serie artikler ser Norsk Romsenter tilbake på månelandingen i 1969, et av de største største øyeblikkene i vitenskapshistorien.

I dag er romfarten på nytt aktuelt. NASA vil fly astronauter rundt månen i 2023 som forberedelse til en bemannet ekspedisjon til Mars i 2033. Dette er første del av tre artikler.

Månen f.kr.

– Månen har lenge fanget vår oppmerksomhet. Allerede de første hundreårene før Kristus, begynte folk å tenke på at det kanskje kunne være liv der. De hadde ikke teleskoper, men utviklet teorier om at det kunne finnes vesener og vegetasjon der oppe, sier han.

Vi vet ikke når de første tankene om å dra til månen oppsto. Den første nedtegnede fortellingen om en som prøvde, har vi fra Kina, og historien stammer trolig fra 1500-tallet. Adelsmannen Wan Hu fikk bærestolen han satt i bestykket med 47 fyrverkeriraketter som ble tent på samtidig. Istedenfor å løfte Wan Hu til månen, eksploderte hele kreasjonen.

Legenden om Wan Hu illustrert slik Wan Hu håpet det skulle gå. (Illustrasjon: NASA)
Legenden om Wan Hu illustrert slik Wan Hu håpet det skulle gå. (Illustrasjon: NASA)

Om Wan Hus skjebne er fleip eller fakta, får vi trolig aldri vite. Men drømmene om å reise til månen har eksistert i lang tid. Tandberg tror vi har en naturlig utforskertrang.

– Det viser seg at når mennesker får muligheten til å dra et sted de ikke har vært, prøver de å dra dit.

– Jeg pleier å si at det ligger i genene våre. Jeg tror vi ønsket oss dit. Drømte oss dit. Men det var først når rakettmotoren kom at vi kunne reise. Ikke med de første rakettene, men rakettdrift var gjennombruddet. Eventyrtrang og jakten på prestisje var drivkraften.

Erik Tandberg. (Foto: Trude Eng)
Erik Tandberg. (Foto: Trude Eng)

Mannen i månen

I 1609 fant den italienske vitenskapsmannen Galileo Galilei opp et primitivt teleskop. Det rettet han mot den lysende skiven på nattehimmelen. Han så fjellformasjoner, flate sletter og krater. Månen var altså solid. Det var mulig å gå der.

Med renessansen fikk vi mange vitenskapelige gjennombrudd som ikke nødvendigvis førte til mer realistiske tanker om hvordan månereiser kunne gjennomføres.

– Etter hvert fikk man ganske klare formeninger om at det ikke var lett å komme seg dit. Noen trodde derimot at det var atmosfære mellom jorda og månen, altså at atmosfæren strakte seg helt til månen. Det ville da si at vi kunne bruke atmosfæren i et fremdriftssystem som ville bringe oss dit.

Denne teorien ble støttet av den engelske biskopen Francis Godwin. Han var mer enn gjennomsnittlig interessert i astronomi og sterkt påvirket av de kjente astronomene Johannes Kepler og Copernicus. I 1638, etter hans død, ble verket hans, The Man in the Moone, gitt ut. Hovedpersonen i fortellingen er spanjolen Domingo Gonsales, som ble utvist fra Spania etter å ha drept en mann i en duell.

I landflyktighet kom han over en flokk svaner som han temmet. Han benyttet svanene til å fly rundt i en stol, holdt oppe i luften av reip. Etter mange hendelser og mye frem og tilbake, startet svanene på et noe uvanlig trekk. De satt kursen mot månen. Tolv dager senere landet de og Gonsales møtte et kristent folkeslag som levde i det Godwin beskriver som et utopisk paradis.

Andre utgave av Man in the Moone fra 1657 var illustrert, og her kan vi se hvordan Gonsales ble fraktet til månen. (Foto: Houghton Library)
Andre utgave av Man in the Moone fra 1657 var illustrert, og her kan vi se hvordan Gonsales ble fraktet til månen. (Foto: Houghton Library)

Helt kanon

Johannes Kepler, som den realisten har var, antok at det ikke var atmosfære mellom jorden og månen. I sin egen fabel Somnium, er det demoner som frakter folk til og fra månen. Ferden i verdensrommet er kald, men demonenes krefter sørger for at menneskene overlever.

I 1687 beregnet Isaac Newton at hvis han skjøt ut en kanonkule med en fart på 7300 meter i sekundet, ville kula ende opp i bane rundt jorda.

Hvis den fikk enda større fart, ville den forlate jorda helt, og ende opp i verdensrommet. På den tiden fantes det ikke teknologi som kunne gjennomføre et slikt forsøk, men trolig pirret teorien fantasien til den franske forfatteren Jules Verne nesten 200 år senere.

I boken «Fra jorden til månen» er det nettopp en kanon som brukes for å skyte et prosjektil til månen. Inne i prosjektilet satt astronautene.

– Kanonen het Columbiaden og skulle skyte tre mann, tre hunder og noen fjærkre til månen i et aluminiumprosjektil med en diameter på fire meter og en vekt på ti tonn gjennom et 260 meter langt kanonløp, støpt med glideforskaling i bakken, sier Tandberg og smiler.

Han legger til at romfarerne var arbeidsløse artillerister fra borgerkrigen i USA, og at kanonen var plassert i Tampa i Florida, med hav på begge sider slik at de kunne lande i havet på hjemreisen.

Illustrasjon fra Jules Vernes bok tegnet av Henri de Montaut.
Illustrasjon fra Jules Vernes bok tegnet av Henri de Montaut.

– Jules Verne var godt oppdatert på det som var gjeldende vitenskap på den tiden, men det var to ting han ikke hadde tenkt på: Det ene var at han skulle bruke en hel masse krutt. Selv om prosjektilet hadde dobbel bunn med vann som støtdemper, ville de ikke ha hatt sjans til å overleve. Noen har regnet på det, og passasjerene ville ha vært utsatt for rundt 30 000 G. Det andre var at han ikke tenkte på å bruke jordrotasjonen for å øke hastigheten, så han hadde mangler i kunnskapen. Boken er likevel en klassiker.

Ned på jorda igjen

På begynnelsen av 1900-tallet var teknologien kommet så langt at romfart begynte å bli realistisk, forteller Tandberg. Russiske Konstantin Tsiolkovskij utviklet det matematiske grunnlaget for raketters og romfartøyers akselerasjon i 1903.

Første gang vi fikk se en realistisk romrakett på film var i «Frau im mond” fra 1929. Filmskaperen Fritz Lang hadde fått hjelp av rakettforskeren Hermann Oberth og raketten var utstyrt med flere trinn og flytende drivstoff. Lang og Oberths rakettdesign var så realistisk at Gestapo konfiskerte tegningene.

Versailles-traktaten forbød Tyskland å utvikle langtrekkende artilleri og flyvåpen. Etter hvert skulle nazistene bry seg fint lite om dette, men forbudet var en spire til å finne nye typer våpen som omgikk forbudene. Raketter med flytende drivstoff var ikke nevnt i Versailles-traktaten, og Nazi-tyskland satt i gang med å utvikle rakettmotorer som kunne brukes til å frakte stridshoder over lengre avstander.

Sentralt i dette arbeidet var et ungt geni som het Werner von Braun. Han tok sin doktorgrad som 22-åring i 1934 og ble oppdaget av den tyske hæren som satt ham til å jobbe med rakettmotorer i Peenemünde.

En ung Werner von Braun i dress på plass i Peenemünde. (Foto: Bundesarchiv)
En ung Werner von Braun i dress på plass i Peenemünde. (Foto: Bundesarchiv)

– Han arbeidet med en motor som brukte en blanding av etylalkohol, vann og flytende oksygen – aksellerasjonsmiddel – som drivstoff. Teknologien var veldig avansert for sin tid. Motoren ble prøvd ut i 1942, sier Tandberg.

De allierte ante hva som foregikk og bombet fabrikkanlegget i Peenemünde. Tyskerne flyttet da hele produksjonen til Mittelwerk i Midt-Tyskland. Her ble det etter hvert produsert over 6000 V2-raketter ved hjelp av slavearbeid. De første rakettene ble sendt mot London i 1944, men under hele krigen ble det drept flere slavearbeidere under produksjon av rakettene enn det døde av rakettangrepene.

En V2-rakett utstilt ved Peenemünde museum. (Foto: Aelfwine)
En V2-rakett utstilt ved Peenemünde museum. (Foto: Aelfwine)

Gjenbruk

Etter krigen overga von Braun og over 100 av hans beste forskere seg til USA. Om de var nazister og krigsforbrytere eller ikke, ble ignorert i det gryende rom- og våpenkappløpet med Sovjetunionen. USA trengte dem, forklarer Tandberg. Hele gruppen ble satt til å arbeide i amerikanernes rakettprogrammer og ble instrumentelle i utviklingen av både Mercury-, Gemini- og Apollo-programmene.

– Ser man tilbake i historien hadde ikke amerikanerne klart å sende mennesker til månen i 1969 hvis ikke de hadde hatt von Braun og hans gruppe, forteller Tandberg.

I 1950 foregikk den første oppskytingen fra Cape Caneveral med en påbygget V2-rakett kalt Bumper V2. (Foto: NASA/U.S. Army)
I 1950 foregikk den første oppskytingen fra Cape Caneveral med en påbygget V2-rakett kalt Bumper V2. (Foto: NASA/U.S. Army)

Kontrastene er store fra å drømme om å bli fraktet til månen av tamme svaner til den diffuse forskjellen på opphavet til rom- og atomraketter. 1950-tallet var preget av et parallelt atomkappløp og romkappløp. Utviklingen i begge kappløpene komplimenterte hverandre i jakten på nasjonsbygging og ideologisk dominans.

På et vis kulminerte det i det Erik Tandberg kaller «en av de viktigste begivenhetene i menneskets historie,» nemlig månelandingen.

I løpet av et tiår ble det gjennomført et teknologisk tigersprang som fikk enorme følger for hvordan vi bruker verdensrommet.

Ut av de politiske skyggene har vi fått den internasjonale romstasjonen, klima- og kommunikasjonssatellitter, navigasjonssatellitter og forskningsfartøy som lærer oss stadig mer om jorda, oss selv, hvor vi kommer fra og hvor vi skal. Det ligger i genene våre.