Svært lite, mener forskerne som deltar i prosjektet “Plast i det moderne Norge”. Dette er et samarbeidsprosjekt mellom seks museer som ønsker å analysere hvordan ulike former for plast har blitt introdusert i ulike deler av det norske samfunnet. Prosjektet er et nybrottsarbeid fordi det er gjort så lite forskning på emnet i Norge. Det finansieres gjennom Området for kultur og samfunn i Forskningsrådet.

- Plasten følger oss overalt, samtidig som vi har en tendens til å overse dens tilstedeværelse, sier prosjektkoordinator Liv Ramskjær ved Norsk Teknisk Museum. Hun og de andre forskerne i prosjektet ønsker å øke vår kunnskap om dette materialet, som er blitt viktigere enn metall, tre, glass og andre materialer i et utall produkter og prosesser.

Prosjektet konsentrerer seg om fem delområder: Plast i primærnæringene jordbruk og fiske, møbelindustrien, den plastproduserende industrien og tekstilindustrien. Forskerne er interesserte i hvordan plaststoffet er blitt tatt i bruk på de forskjellige områdene, hvilket formål de hadde, hvilke materialer de erstattet og hvilke endringer dette førte med seg.

“Plastrevolusjonen”

I tiåret etter 2. verdenskrig fikk plaststoffene sitt virkelig store gjennombrudd. Flere plastmaterialer ble utviklet i mellomkrigstiden og brukt som erstatningsmaterialer under krigen.

? Mange norske gründere hadde vært i England eller USA under krigen og lært om stoffet. Råstoffene ble først kjøpt inn fra utlandet. Mange måtte lage sine egne bearbeidingsmaskiner fordi det var vanskelig å få importlisens. På slutten av 40-tallet ble det etablert en rekke småbedrifter som produserte tannbørster, grammofonplater, medisinsk utstyr, emballasje og andre produkter av plast. Norsk Hydro startet sin PVC-produksjon i 1951, og leverte etter hvert PVC til en rekke norske plastfabrikker, forteller Ramskjær.

Antall produsenter av plastartikler økte fra 15 i 1949 til 57 i 1958, samtidig som produksjonsverdien økte fra 8,6 til 76,7 millioner kroner. Med petroleumsfunnene i Nordsjøen på slutten av 70-tallet ble grunnlaget for utviklingen av en ny, norsk petrokjemisk industri lagt.

- Fremtidsoptimismen på plastens vegne var enorm. Man trodde at plasten skulle erstatte naturmaterialer i enda større grad enn den faktisk har gjort. Selv om store deler av våre hus i dag består av plast, hadde man den gang tro på at vi kom til å bo i rene plasthus, forteller Ramskjær.

Massekonsumets tid

Plasten påvirket både arbeids- og produksjonslivet. Stoffet hadde nye egenskaper, var lett å forme og hadde lav vekt. Ikke minst ble vårt konsummønster påvirket av det nye stoffet. Bedriften Panco i Fredrikstad produserte plastbøtter fra 1953, som raskt ble tatt i bruk i norske husholdninger. Da prisen på polyeten gikk ned på 60-tallet, ble grunnlaget for massekonsum og bruk-og-kast-mentaliteten lagt.

- Men en del produsenter klarte å bygge opp et eksklusivt image rundt sine plastprodukter. Alessi og Tupperware er eksempler på det. Økt bruk av kjøleskap i husholdningen i 1950-årene fremmet bruken av tette plastbokser som var lette å stable. Panco hentet inspirasjon fra Tupperware da de utviklet sine plastbokser, forteller Ramskjær.

Plastens bestandighet er kanskje den fremste fordelen for forbrukeren, men samtidig en stor ulempe for miljøet. Forskerne kan se at bransjen var opptatt av miljøspørsmål allerede i 50-årene. I dag sliter de med kravet om resirkulering. Noe av plasten blir gjenvunnet; bruskorker blir blant annet brukt til sete og rygg i en av Hågs nye kontorstoler.

Selskapet Plastretur har avtaler med en del butikkjeder som sender tilbake det som blir kastet av bæreposer og krympeplast. Men de som driver gjenvinning, har ikke kapasitet til å ta imot all plasten. Det meste går derfor fortsatt i søpla, men noe går til varmegjenvinning. Plast har høy brenselsevne og gir mer energi enn andre stoffer. Mange mener derfor at det er bedre å brenne enn å resirkulere stoffet.

En mangfoldig bransje

Norsk plastindustri er fortsatt i stor grad preget av mange små bedrifter. Mange av dem har eksistert siden 1947?48 og kan feire 50-årsjubileum. Noen er kjøpt opp og videreført innen større firmaer, som for eksempel Dyno. Bransjen har alltid vært konkurranseutsatt, med små lønnsomhetsmarginer. Det har vært lett å stjele ideer fra andre til eget bruk.

Forskerne sliter med å få konkrete tall på hvor stor industrien egentlig er. Mange plastbearbeidere oppfatter seg ikke som plastbedrifter, men for eksempel som båtprodusenter. Gjennom offisiell statistikk er det derfor vanskelig å få grei oversikt over bransjen.

? Mange av arkivene og mye av informasjonen som kunne dokumentert den historiske utviklingen, er dessverre enten makulert eller vanskelig å få tilgang til. Dette gjør forskningen vår spesielt utfordrende, innrømmer Ramskjær.