Hva slags folk kom til Longyearbyen for å krype på sine knær på leting etter kull i perioden 1916 til 1975? Og hvordan var det å leve i dette kontrollerte eksperimentet av en by?
"Longyearbyen var som et sosialt laboratorium hvor Store Norske nøyaktig kontrollerte hvilke mennesker som skulle få til lov bo der."
Utviklet Longyearbyen seg som andre gruvesamfunn i Arktis, eller som norske fastlandssamfunn? Dette er spørsmål som historieforsker Bjørg Evjen ved Universitetet i Tromsø stiller i sin bok Kull, karer og kvinnfolk.
Forholdet mellom funksjonærer og arbeidere, menn og kvinner, russere og nordmenn er ellers gjennomgående temaer i denne boka.
Evjen ser på livet i Longyearbyen fra Store Norske Spitsbergen Grubekompani (Store Norske) overtar kullgruvedrifta i 1916 til flyplassen åpner i 1975.
- Den lange vinteren bidro til at Longyearbyen ble et isolert samfunn fra oktober til juni hvert år helt frem til 1975 da flyplassen kom. Dette var én av de spesielle tingene ved dette samfunnet som førte til at de sosiale forholdene i Longyearbyen ikke endret seg i takt med samfunnet på fastlandet, forteller Evjen.
Store Norske med full kontroll
Den dag i dag er det ingen som har levd et helt liv på Svalbard. Nylig ble det for første gang på femten år født et barn i Longyearbyen.
"Forsker Bjørg Evjen konkluderer med å si at Longyearbyen aldri ble et etablert industrisamfunn."
I perioden Evjen forsket på er det tydelige klasseforskjeller når det gjelder fødsler.
Funksjonærfruene kunne føde på Svalbard, men ikke arbeiderkvinnene.
- Man hadde alltid leger på Svalbard, for det kunne skje alvorlige ulykker i gruvene. Likeså ble jo kvinner gravide da som nå. Likevel var det slik at arbeiderkvinner måtte reise til fastlandet for å føde, sier Evjen.
Uka før den siste båten for året skulle gå, måtte de stille opp hos legen og fortelle om siste gangen de hadde menstruasjon. Hvis det var mistanke om graviditet ble de sendt til fastlandet, fortsetter hun.
Longyearbyen - et laboratorieforsøk
Denne praksisen ble gjennomført helt frem til 60-tallet. Eksempelet viser hvor nøye befolkningen i Longyearbyen ble kontrollert av Store Norske, og byen fremstår for Evjen som et sosialt laboratorium.
- Arbeiderne gjennomgikk omstendelige fysiske kontroller i Harstad. Blant annet skulle man sjekke om de hadde gode knær, for de måtte krype i gruvene. Man valgte bort visse uønskede individer, sykelige menn og bråkmakere.
Kontroll gjennom sesongkort
Den omfattende kontrollen Store Norske utøvde overfor sine arbeidere påvirket fagforeningens arbeid også.
"I sin bok har Bjørg Evjen samlet et stort bildemateriale fra Svalbard. Dette er et bilde av en gruveulykke, hvor en mann ligger fastklemt under en steinblokk."
Gruvearbeiderne var ansatt per sesong og fikk alle utdelt såkalte sesongkort.
- På disse sesongkortene kunne det bli anført om en arbeider var en tyv, eller skapte uroligheter. Sosialister fikk sin politiske overbevisning anført på kortet og ble ikke ansatt for en ny sesong. Dette var en av grunnene til at fagforeningene ikke hadde like stor påvirkningsmakt i Longyearbyen som ellers i Norge.
En annen grunn var det store gjennomtrekket av folk der. En fagforeningsleder satt sjelden lengre enn to år, sier Evjen.
Annonse
Matmesser - en viktig fagforeningssak
I et lukket og isolert samfunn som på det meste hadde 1300 mennesker i arbeid, var det viktig å unngå stridigheter. Lønningene var mye større enn på fastlandet, så dette ble aldri et stridsspørsmål for fagforeningene.
"Kvinner utførte tradisjonelle kvinneoppgaver og var ikke tillatt ned i gruvene før begynelsen av 70 -tallet. "
Evjen kaller i sin bok Longyearbyen for “Et klassesamfunn uten klassekamp”. Likevel oppstod det streiker, og de handlet om kvaliteten på maten.
- Menn bodde på brakker og spiste i spisemesser. Lenge var det unge gutter som serverte maten i disse messene, med dårlig resultat. Arbeiderne krevde kvinnelige oppvartere og fikk gjennomslag for dette.
I juli 1929 kom de første kvinnelige arbeidere til Longyearbyen.
Tradisjonelle kvinneoppgaver
Kaia i Longyearbyen var svart av menn den dagen båten med kvinnene ankom. Slik som de fleste andre arbeiderne der var også disse kvinnene fra Nord-Norge. Evjen stilte spørsmål om hvordan det var å være kvinnfolk blant alle disse menn.
- De kvinnene jeg intervjuet sa entydig at de opplevde å bli satt stor pris på av mennene der. Svalbard ble også for mange et godt ekteskapsmarked. Kvinnene utførte de tradisjonelle kvinnelige arbeidsoppgavene, og gikk aldri i gruvene.
Det var strenge reguleringer fra 1860-tallet som forbød kvinner å jobbe i gruvene. På Svalbard var det først på slutten av 1970-tallet at kvinnene fikk delta i denne typen arbeid.
"Evjen kaller i sin bok Longyearbyen for "
- Longyearbyen avspeilet ikke utviklingen av velferden på fastlandet. Der det blant annet var en forventning til at byen skulle avvikles når kullforekomstene forsvant.
Ble aldri et etablert industrisamfunn
Dermed ble Longyearbyen aldri betraktet som et etablert industrisamfunn, men heller som en arktisk arbeidsplass.
Annonse
Dette førte til at det ble investert lite i arbeidernes familieliv og at velferdssamfunnet ikke hadde samme plass på Svalbard som i Fastlands-Norge.
- Store Norske unngikk hele tiden store økonomiske investeringer, som å bygge familieboliger, fordi Longyearbyen skulle være et kortvarig samfunn. Nå ble det jo ikke slik, men byen ble heller aldri et industrisamfunn slik vi ser det på fastlandet.
Evjens konklusjon er at selv om samfunnet på Svalbard endret seg en del i årene mellom 1916 til 1975, har det ikke endret seg i samme fart som gruvesamfunn på fastlandet.
- Undersøkelsen har vist at det var endringer, men at kontinuiteten var vel så iøynefallende, skriver hun i boka Kull, karer og kvinnfolk
Kull, karer og kvinnfolk er basert på Bjørg Evjens doktorgradsavhandling ved Institutt for historie ved Universitetet i Tromsø. Hun er for tiden forsker ved Senter for samiske studier, UiTø.
