Fram til for drøyt tusen år siden – i vikingtiden – dyrket folk i Norge og Norden de hedenske, norrøne gudene.

Nordmennene var noen av de aller siste i Europa som sa farvel til en mer tolerant religion enn kristendommen.

Det gjør Norge til landet hvor vi best kan forstå hedningenes tanker om verden mer enn tusen år tilbake, mener professor i filologi Mikael Males.

Unike tekster skrevet av hedninger

Den norrøne troen var åpen for andre guder og religioner. 

Denne toleransen kan til og med ha banet veien for Jesus og kristendommen i Norge, mener Males.

I en ny bok forteller den svenske professoren ved Universitetet i Oslo at det utenfor Romerriket og det gamle Hellas bare er i Norden at vi finner omfattende tekster med hedningenes egne ord.

Mest finnes det fra Norge.

– Norge og Norden har en hedensk arv å være litt stolte over. 

– En arv få har kjent til, sier Males.

Verdenssynet før kristendommen overtok

Vi snakker ikke om Snorre Sturlason.

Selv om han er den som har gjort folk flest kjent med vikingtiden og tiden før vikingene – og førkristne norske tekster. 

Snorre så nemlig på de hedenske nordmennene gjennom et filter. Han hadde på seg de kristne brillene han fikk på den katolske latinskolen.

I stedet finnes det omfattende tekster fra Norge som – helt på egen hånd – forteller oss noe om hedningers syn på livet og verden. 

Tekster fra før kristendommen tok over.

Vi snakker om unike verk som Håvamål («Den høyes tale») og Voluspå («Volvens spådom»).

– Denne norrøne poesien har vi tilgang til i en mer uforandret form enn mye annen poesi fra langt tilbake i tid, forteller professor Males.

Mener mye har gått tapt

– Verken i keltiske, slaviske eller andre germanske områder i Europa finner vi noe tilsvarende.

– Dette gir oss en unik mulighet til å nærme oss kulturene som blomstret her nord i Europa, før kristendommens endelige seier, sier Males.

Han er professor i norrøn filologi. Filologi definerer Males selv som «studiet av tekster på døde språk».

Filologiens gullalder var på 1800-tallet og fram til rundt 1930.

I dag er den svenske professoren i Oslo nokså alene som akademiker på et fagfelt hvor han mener at mye har gått tapt de siste hundre årene. 

Først til å skrive på et annet språk enn latin

Drøyt tusen år tilbake kom knapt noen nord i Europa på tanken om at de kunne skrive på et annet språk enn latin.

Aller først ute med å tenke annerledes og prøve å lage tekster på et språk folk selv snakket, var sannsynligvis en eller annen i Irland på 500- eller 600-tallet, ifølge Store norske leksikon.

Så fulgte noen i England etter. Deretter nådde den nye oppfinnelsen Norge og Island.

Selv om runealfabetet eksisterte i Norge og Norden, ble det nesten bare brukt til korte innskrifter på steiner, treverk og metall. 

Den hedenske litteraturen var djervere

Den hedenske litteraturen i Norge var langt djervere enn den litteraturen som senere skulle bli underordnet kristendommen, forteller Males i den nye boken sin.

• Fra 850-tallet har vi poesien til dikteren Brage. Han sto antakelig også bak en helt ny oppfinnelse: skaldekvadet.
• Fra første halvdel av 900-tallet, eller enda tidligere, har vi Håvamål («Den høyes tale»). Det er en omfattende samling fortellinger, råd og visdomsord. Diktene formidler også kunnskap om magi.
• Fra siste del av 900-tallet har vi Voluspå («Volvens spådom») som viser oss hvordan de norrøne hedningene så på seg selv og verden rundt seg. Den forteller hvordan gudene skapte verden av kaos og hvordan Ragnarok på nytt vil ødelegge verden med kaos.

Særlig skaldekvadene ble en sentral del av den norrøne hedenske kulturtradisjonen.

Dette var kunstferdige og kompliserte dikt. De ble høyt verdsatt av datidens nordmenn, ifølge Males.

Helt spesielle poetiske teknikker i kvadene krevde at dikterne måtte være svært dyktige.

Lytterne eller leserne måtte dessuten kjenne til flere utfordrende uttrykk. Dette kalles kenninger.  De måtte selv kunne tolke teksten og vite at uttrykket «Sjøens hest» = skip, «Sverdenes regn» = kamp, «Odins drikke» = poesi.

Sier mye er blitt funnet på

Petter Jensen har nylig tatt en mastergrad ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier på Universitetet i Oslo (UiO). Han er opptatt av mye av det samme som professor Males:

– Vi har veldig få kilder til folks praktisering av hedenske religioner i Europa utenfor Romerriket og antikkens Hellas.

– Bare den tidlige norrøne litteraturen som Håvamål og Voluspå kan gi oss et direkte innblikk i hedensk norrøn religion, sier Jensen til forskning.no.

Mange er blitt fascinert av kelternes hedenske religionsdyrking i Irland, England og på kontinentet. Både filmer og bøker kan gi oss inntrykk av at vi vet mye om hva som foregikk. Men det gjør vi bare i begrenset grad. Vi har nemlig ikke kelternes egne ord om dette. Mye av det vi tror at vi vet om kelternes religionsdyrking, er blitt nedskrevet av senere kristne forfattere. 

Mikael Males er også opptatt av noe annet: At arkeologiske funn så ofte blir brukt til å tolke den tidlige nordiske gudedyrkingen. 

I mediene dukker dette stadig opp.

– Som filolog og litteraturforsker vil jeg ikke legge skjul på at jeg synes det er frustrerende at forskningen på hedendom i Norden nesten helt er blitt overlatt til arkeologene.

Nazistene misbrukte norrøn religion

Norrøn hedensk mytologi fikk det ikke lettere etter at nazistene og vår egen Vidkun Quisling fant det for godt å misbruke den.

• Les også: Norges mest kjente helleristning kan ha blitt berget av naziforsker på jakt etter germanernes opphav

– Dette bidro til at forskere lenge er blitt litt stresset av å jobbe med norrøn mytologi, mener Mikael Males.

Males har selv aldri opplevd at vanlige folk tenker på norrøn gudetro som noe «brunt».

– Det er faktisk bare blant akademikere at jeg har støtt på tanker som dette. 

Nå synes han det er på høy tid at det blir stuerent i akademia å forske på den norrøne hedenskapen.

Snorre Sturlason (1178-1241) må også ta sin del av ansvaret for at ting ble feil i ettertiden, påpeker Males.

– Samtidig er det vanskelig å vite om Snorre tar feil eller om han helt bevisst framstiller ting på en viss måte, gjennom brillene han fikk satt på seg da han gikk på den katolske latinskolen.

Voluspå er diktet i Trondheim

Males mener at verket Voluspå med stor sannsynlighet er blitt diktet av noen i kretsen rundt Håkon Jarl på Lade i Nidaros.

Ladejarlen i Trondheim var Norges siste hedenske hersker.

Håkon Jarl styrte i årene fra 970 til 995 og tilhørte en stormannsslekt fra Nord-Norge. 

Hos Snorre og i de andre sagaene er Håkon gjerne nokså negativt framstilt. Det kan ha mye å gjøre med Olav Tryggvason, kristningskongen som fulgte etter ham.

Males ser hvordan Voluspå er skrevet i en religiøs brytningstid. Noen steder finner han store likheter med kristen diktning. Andre steder finner han noe helt annet.

Hedningers tenkemåte: Jo mer, jo bedre

Mye i hedningenes tankegang kan ha handlet om «jo mer, jo bedre».

De kunne gjerne ha mange guder.

– Dukket det opp en ny gud som de mente at det var bra å ha med på laget, så tok de den nye guden med seg. 

– Slik var det nok mange hedninger i Norge som tenkte da Jesus dukket opp.

I den aller første tiden med kristendom i Norge, så kom ikke Jesus-troen ovenfra og ned.

Det var først under de to Olav-kongene – Olav Tryggvason og Olav Haraldsson (Olav den hellige) at en intolerant religion går av med seieren. Folk i Norge får ikke lenger fritt velge sin tro.

– Dette er et mønster vi gjerne ser igjen i hedenske kulturer. De har vært mer orientert mot åpenhet, og dermed religiøs toleranse, enn de monoteistiske religionene som kristendommen.

Selvsikre hedninger i Nidaros

Det foregikk mye norrøn diktning i miljøet rundt de hedenske jarlene på Lade i Nidaros.

Verket Vellekla av dikteren Einar Skålaglam gir oss flere konkrete opplysninger.

– Her hylles Håkon Jarl for at han beskytter den hedenske troen. Han er en som «får graset på jorda til å gro igjen», forteller Petter Jensen.

– Hos disse dikterne rundt Håkon Jarl ser vi en sterk selvsikkerhet på vegne av den hedenske troen.

Folk ser ikke på den hedenske norrøne troen sin som noe mindreverdig i møtet med den nye kristne religionen. De tenkte antakelig at «dette fikser vi bra», mener Jensen.

Hos Snorre var hedenskap fy-fy

I mastergraden sin beskriver Jensen hvordan Håkon Jarl hylles som hersker av dikterne, fordi det var han som visste hvordan de hedenske offerritualene skulle utføres på riktig vis.

– Da Snorre brakte videre disse historiene, så syntes han nok at det ble vel mye hedenskap. Husk at da Snorre levde, så hadde hedenskapen vært fy-fy i to hundre år.

Derfor tømte antakelig Snorre historiene fra det hedenske Norge for mye av sitt religiøse innhold, mener Jensen.

Mikael Males skyter inn at Snorre åpenbart også har misforstått en del. Flere ting Snorre skrev om norrøn mytologi i Norge, viser at han ikke forsto det gamle språket og kulturen godt nok.

De var stolte over å være hedninger

Stoltheten til de norske hedningene kommer til uttrykk i Voluspå.

Sammen med hyllesten av Håkon Jarl, lovprisingen av blotingen hans og motstanden mot Kristus, finner vi de norske hedningenes fortelling om hvordan alt er blitt til i verden. 

Og hvordan alt skal gå under i Ragnarok. 

Voluspå framstår sånn som en alternativ fortelling til de kristnes 1. Mosebok om skapelsen på seks dager og Johannes åpenbaring om verdens undergang.

De selvsikre hedenske nordmennene i Nidaros ville vise at de ikke sto tilbake for de kristne, mener Males.

Disse menneskene i vikingtidens Norge på tampen av 900-tallet, tenkte åpenbart ikke på seg selv som noen av de de aller siste hedningene i Europa. 

Mener religionshistorikere tar feil

Filologi-professoren ved Universitetet i Oslo har også en høne å plukke med forskere på et annet fagområde: religionshistorikerne.

– De har gjerne fortalt oss at religion er noe vi må gå på jakt etter langt bakover i tid for å forstå.

Males peker i stedet på at en hedensk religion som den norrøne gudetroen, antakelig tok til seg nye ting hele tiden. 

Denne troen var jo så åpen.   

– Ta for eksempel den populære myten om sjømonsteret Midgardsormen. Ormen som ligger rundt kanten av hele det store verdenshavet. 

– Den myten var antakelig de norrøne folkene på Irland og hentet.

– Folk i Norden ble jo etter hvert helt gale etter denne myten om Midgardsormen som opphav til verdens kaos og destruktive krefter.

Referanser:

Mikael Males: «Den äldsta förnnordiska litteraturen», bok på Dialogos forlag, 2024.

Petter Johan Oskar Jensen: «Herskerideologien på Lade og den tidlige norrøne diktningen», masteroppgave ved UiO i 2024.

LES OGSÅ

Hvor gammel er norrøn mytologi?

Var det kristendommen som avskaffet slaveriet i Norge?

Opptatt av arkeologi og historie?

Se inn i fortiden og få samtidig siste nytt fra forskning.no om historie, språk, kunst, musikk og religion.

Meld meg på nyhetsbrev