Mystiske merker i urskog oppklart

Et mysterium om merker i gamle furutrær i Øvre Dividalen nasjonalpark i Troms er nå løst. Merkene stammer fra en gammel matlagingsskikk.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Barken er fjernet på furutrær i nasjonalparken Øvre Dividalen, men det er ikke tatt mer enn at treet lever godt videre. (Foto: UiT)

Fakta:

Elvebakk og Kirchhefer har nå skrevet en artikkel i det norske botaniske tidsskriftet BLYTTIA der de presenterer sine funn fra Dividalen og gjør rede for den eldgamle og hos oss ukjente tradisjonen med samisk barkhøsting.

Studiet inngår i  NFR-prosjektet Dynamiske landskap (DYLAN), og hele artikkelen kan leses på prosjektets hjemmeside.

Under en kartlegging av den sjeldne urskogen i og utenfor Øvre Dividalen nasjonalpark legger forskerne merke til noen rare merker på trærne. Det er tallrike kutt i barken, og vanskelig å skjønne hensikten med dem.

Arve Elvebakk ved Universitetet i Tromsø ledet kartleggingen, og jobbet sammen med Andreas Kirchhefer, ekspert på å datere gamle trær, gjennom analyse av årringene. Han hadde allerede  kartlagt klimaforholdene tilbake rundt to tusen år i tid ved hjelp av både døde og levende furuer.

Kan kuttene i barken være spor etter dølene som slo seg ned som gårdbrukere i Dividalen i 1850? De dreiv aktiv hogst på furuskogen. Men merkene ser ut til å være eldre enn dølenes ankomst i nord.

Andre mente det kunne være samenes merking av trekkruter og beiterettigheter for reindrift – eller ganske enkelt merking av sti og far for gående.

Et tredje forslag er at kuttene er merker etter finske innvandrere som høstet bark til barkebrød. De kom fra Finland til Norge når det var uår og matmangel der hjemme.

- Så feil kunne vi ta, sier Arve Elvebakk til forskning.no.

For gåten fant sin løsning da sporene i barken ble datert til 1600- og 1700-tallet. Altså lenge før dølene kom. Og det var for mange av dem til å skulle være merker for stier og trekkruter.

- Det viste seg at dette var en eldgammel samisk tradisjon, med høsting av furubark til mat. Gjennom en møysommelig prosess ble barken til mjøl som ble tilsatt ved matlaging, forteller Elvebakk.

Dette er en tradisjon som hadde gått i glemmeboka her til lands. Men i Sverige har det vært forsket på temaet i tjue år og løsningen på den norske barkegåten kom fra studier gjort i vårt naboland.

Varsom høsting

Furubarken har vært brukt til mat i nødssituasjoner av alle folkegrupper i det barske nord. Landbruksbefolkningen  har hatt som vane å felle trærne for å ta all barken, eller skavet av store felt med bark.

Furuene med de merkelige arrene i Dividalen har ikke vært utsatt for slik brutal behandling. Skårene i barken er bare gjort på en side av treet slik  at trærne skulle overleve.

Samene, som ikke var jordbruksfolk med redskap for felling av store trær, var varsommere i sin høsting av bark.

- Høstingen foregikk om våren. Og man tror at dette var oppgave for kvinner og barn, forklarer Elvebakk.

Forskningen har påvist fem ulike redskaper av bein som er brukt i høstinga av barken. Det var den indre barken de var ute etter.

Gravd ned og ristet

Når barken var blitt skavet av trærne, ble den pakket inn i bjørkenever og gravd ned.

- På bakken, over den nedgravde barken, fyrte de opp et bål, som de lot de brenne i opptil fire dager, forteller Elvebakk.

Varmen rista flakene og strimlene av bark sakte, og dermed forsvant den beske smaken.

- Barkemjølet ble mildt og fint i smaken. Det var regnet som en lekkerbisken og blandet i annet mat, som for eksempel grøt med dyrefett, sier Elvebakk til forskning.no.

Arve Elvebakk ved siden av et av de merkede furutrærne i Dividalen. (Foto: UiT)

Respekt for treet

Forskerne tror også at det fine barkemelet også hadde positive helseeffekter.

- Sammenligner man utbredelsen av skjørbuk i den samiske og den norske befolkningen, var sykdommen langt mer vanlig i den norske, forteller Elvebakk. – Det kan tyde på at barkemelet fungerte som medisin.

I tillegg var barkemelet effektivt mot bendelorm.

Trærne led ikke under innhøstingen. De tidligste skavemerkene er bare gjort på nordsida treet, i respekt for solgudens effekt på sørsida. Men Elvebakk forteller at den skikken forsvant da kristendommen kom til den samiske befolkningen.

Ikke urskog allikevel

Samene og det norske skogbruket lå stadig i konflikt om skogen, ikke bare i Dividalen, men også ellers i Nord-Norge.

Et yngre skavemerke fotografert rundt 1912 i Dividalen (Holmgren 1912). (Foto: UiT)

Skavingen ble sett på som ødeleggelse av trærne til skogbruket, sier  Elvebakk. Derfor ble det satt inn stort press på samene for å få dem til å slutte å skade trærne. Dette kommer tydelig fram i artikler fra skogbrukshold på den tiden .

Rundt 1860 kommer det dessuten tilgang på annet mel og sukker. Derfor var det ikke lenger behov for egenprodusert barkemel.

Tradisjonen gikk i glemmeboka, og ingen visste lenger hva merkene betydde.

Helt til svenske forskere løste gåten og tradisjonen ble gjenoppdaget også her til lands.

- Nå som vi vet hva merkene betyr og kjenner historien bak, er det en berikelse for turgåerne i Dividalen.

- Men ikke minst forandrer det synet vårt på urskogsområdet, mener Elvebakk.

Definisjonen på urskog er at den er uberørt av mennesker, det skal ikke ha vært hogst eller skogsdrift der, og trær som detter ned blir liggende og råtne.

- Men denne urskogen var likevel ikke uberørt, og det vi trodde var urskog av furu er egentlig et eldgammelt samisk kulturlandskap, avslutter Elvebakk.

Merkene dukker nå opp mange steder i Nord-Norge. Er du ute og går i skog i sommer og ser slike skavemerker, send gjerne et bilde til Arve Elvebakk, på epost arve.elvebakk@uit.no

Powered by Labrador CMS