At det mektige Tyskland om sommeren ble styrt fra et hotell i Sognefjorden, var noe nordmenn likte å minne hverandre om.

Keiser Wilhelm II var datidens internasjonale superkjendis. Han gikk for å være både klok og intelligent. I tillegg likte han å kle seg i vanlige klær og anonymt gå rundt på byen og snakke med folk i Bergen.

Nordmenn for 100 år siden var opptatt av keiseren som i en årrekke hadde tilbrakt somrene i Norge.

Overraskende krigsutbrudd

Tross alle advarsler om at skuddene i Sarajevo 28. juni 1914 kunne få alvorlige følger for freden i Europa, kom krigsutbruddet i august overraskende på de aller fleste i Norge. 

Nasjonen vår var fortsatt i festrus etter den fantastiske feiringen av 100-årsjubileet for 1814.

Det vi i dag kaller Frognerparken i Oslo, var et digert festområde.

En og en halv million mennesker var innom Jubileumsutstillingen på Frogner. Norges befolkning var på 2,5 millioner.

Også var været så flott sommeren 1914.

Panikk i Oslo

Den 1. august 1914 kunngjorde alle norske banker at det ikke kunne tas ut mer enn 100 kroner fra en bankbok per dag.

Folk var helt uforberedt på dette.

Samme dag erklærte regjeringen Norges ”fullkomne nøytralitet” i konflikten som hadde brutt ut på Kontinentet. All dampskipstrafikk til utlandet ble innstilt.

Den 3. august 1914 var det ”run” på bankene i Kristiania. Alle som hadde penger å kjøpe for hamstret mat. I butikkene ble prisen på både mel, brød og kull satt kraftig opp.

Den 8. august ble Drøbaksundet minelagt.

Carl Joachim Hambro, Norges kanskje fremste parlamentariker i første halvdel av 1900-tallet, forteller i sin memoarbok om 1. verdenskrig at folk i hovedstaden begynte å lage egne sølvmynter og kobbermynter, og at 5 kroner i papir ble solgt på gaten i Kristiania for 2 kroner i sølv.

Morgenbladet, der Hambro selv var redaktør, skjelte ut publikum på det kraftigste. Både hans egen og andre aviser forsøkte å preke sunn fornuft.

I Stortinget klarte representantene å beholde roen. Etter de første oppspilte augustdagene ble også folk på gaten roligere.

En sommer i solskinn

Bak seg hadde Norge og nordmennene denne fantastisk sommeren.

1914 var jo selveste jubileumsåret! Og feiringen som foregikk våren og sommeren hadde innfridd alles forventninger. Jubileumsutstillingen på Frogner og alt som ble vist fram der – inklusive Kongolandsbyen – var det folk snakket om.

”Aldri så man en slik sommer”, het det folk imellom. Det hadde vært en rad med fester både i Kristiania og resten av landet. Hele 2500 hjemvendte norsk-amerikanere bidro til å satte farge på hovedstaden.

Ikke mange så skyene som bygget seg opp over Europa.

Fra Stockholm kom den 5. juli 1914 en delegasjon svenske riksdagsmenn på besøk til Oslo for å se Jubileumsutstillingen. Besøket var det første i sitt slag siden Unionsoppløsningen i 1905. Det var en begivenhet i seg selv. Hjalmar Branting, senere Sveriges statsminister, holdt til stor begeistring en tale på jubileumsområdet på Frogner.

Han henvendte seg til den norske regjering og oppfordret om forbrødring mellom folkene i Norden.

Norges statsminister, Venstre-mannen Gunnar Knudsen, kunne ikke dy seg. Han besvarte med en tale der han sa at svenskene nok kunne være flinke industrifolk, men at de for øvrig lå langt etter Norge ”både i sosialt og politisk henseende”. Om svenskene bare fulgte etter Norge og det norske partiet Venstre, kunne de ha håp om å komme på høyde med oss nordmenn.

”En mycket tråkig affär”, minnes Høyre-mannen Carl Joachim Hambro å huske at en av de svenske delegasjonsmedlemmene kommenterte Venstre-statsministerens tale.

”Gunnar Knudsens vesentligste fortjeneste har vært å si bevingede dumheter,” konstaterte Hambro selv på redaktørplass i Morgenbladet.

Men bortsett fra noen intermessoer som dette, var sommeren 1914 en tid for å feire både oss selv og det gode forholdet til våre naboer.

Kanskje var det denne gode stemningen som gjorde at krigen kom så overraskende på Kristiania-boerne og resten av landet.

Norge var pro-England

Folk i Norge i 1914 var ikke vant til å følge med på verdenspolitikken.

Norge hadde bare i ni år vært et uavhengig land. Morgenbladet var inntil utbruddet av 1. verdenskrig den eneste norske avisen som holdt seg med en egen utenriksmedarbeider.

Blant de nordmennene som fulgte med på konflikten mellom stormaktene i Europa, var frykten stor for at Sverige skulle havne på tysk side i konflikten, og at det mer pro-britiske Norge skulle havne på Englands side. Det kunne bringe Norge og Sverige ut i den krigen vi unngikk i 1905. Gammel bitterhet lå fortsatt på lur.

Men Sverige viste seg som en pådriver for den nordiske nøytraliteten til konflikten i Europa. Denne nøytraliteten sluttet både Norge og Danmark seg til.

Handelsflåten ble halvert

Det gikk ikke lenge før nordmenn fikk merke virkningene av krigen.

Den 9. august 1914 ble det første norske skipet minesprengt. Tidlig i 1915 begynte tyskerne ubåtkrig både mot nøytrale og krigførende land.

To år senere erklærte Tyskland ”uinnskrenket ubåtkrig” i farvannene rundt Storbritannia og Frankrike. Alle skip skulle senkes, uansett nasjonalitet.

Bare i april 1917 ble 68 norske skip senket. Totalt gikk 900 norske skip ned i 1. verdenskrig.

Over 2000 norske sjøfolk ble drept i løpet av fire krigsår.

Sommeren 1914 var Norges handelsflåte verdens fjerde største. Fire år senere var halvparten av disse skipene borte.

Krigen ga oss høykonjunktur

Akkurat som i dag, hadde Norge for 100 år siden en svært åpen økonomi.

Få land i verden var så avhengig av å bytte varer med utlandet som Norge. Store deler av fiskeeksporten vår gikk til Tyskland. Mye av kornet fikk vi fra Russland og Mellom-Europa. Den norske handelsflåte seilte på alle hav, men var avgjort mest orientert mot England og USA.

Økonomisk var vi sånn knyttet til alle parter i 1. verdenskrig.

1. verdenskrig førte til den sterkeste høykonjunkturen Norge noen gang hadde opplevd. Mange i Norge tjente på krigen, noen ble rike.

Forklaringen på det var at nesten alle andre land ville ha eksportvarene våre. Og skipene våre. Samtidig ble importen sterkt redusert på grunn av krigen. Slik fikk norske næringsdrivende hjemmemarkedet for seg selv og norske industribedrifter kunne gå for fullt.

Det ble mangel på arbeidskraft. Under 1. verdenskrig gikk mange hjemmeværende kvinner i Norge ut i lønnet arbeid.

England tvang norske handelsmenn til å bryte alt samarbeide med Tyskland, om de ville kjøpe varer vestfra. Fiskeeksporten vår til Tyskland ble forbudt av britene. Slik ble norske næringsinteresser tvunget stadig mer over på britisk og fransk side i krigen.

Da USA gikk inn i 1. verdenskrig i 1917, ble Norge enda mer avhengig av de allierte.

Om de fleste nordmenn hadde vært britiskvennlige før 1. verdenskrig brøt ut, ble de det ikke mindre i løpet av krigsårene. Særlig ubåtkrigen tyskerne førte fikk mange nordmenn til å vende seg mot Tyskland.

Mange nordmenn var misfornøyde med at Norge hold fast på nøytraliteten. Men i realiteten kunne vi neppe ha gitt de allierte mer hjelp enn hva vi faktisk gjorde, ved hjelp av den norske handelsflåten.

Resultater av 1. verdenskrig for Norge

1. verdenskrig ble på ingen måte den samme katastrofen for nordmenn, som den ble for så mange andre folk i Europa.

Årene fra uavhengigheten fra Sverige i 1905 fram til krigsutbruddet i august 1914 hadde vært preget av en sterk vekst i norsk næringsliv. For mange nordmenn fortsette de gode årene også under krigen.

En god del nordmenn kunne altså se på hele tiden fra unionsoppløsningen fra Sverige i 1905 og fram til freden i 1918 som en sammenhengende oppgangstid. Lønninger steg, arbeidstida ble kortere og det var ikke alvorlig arbeidsledighet i Norge.

Samtidig gjorde arbeiderbevegelsen seg stadig mer gjeldende. Den pekte på de ulike mulighetene nordmenn hadde, forskjellen på rik eller fattig. Klassemotsetningene ble skjerpet.

Mange i Norge ble også rammet av problemene med å importere mat og av at mange varer ble dyrere.

Staten ble stor

Ett viktig resultat av 1. verdenskrig for Norges del, var at staten fikk langt sterkere kontroll over norsk næringsliv.

Før krigen hadde næringslivet kunnet kjøpe og selge som de ville. Under krigen tok staten kontroll over mye av utenrikshandelen, den dikterte maksimalpriser og innførte rasjonering av matvarer. Staten begynte også kornimport, mølledrift og hvalfangst.

Mye av dette ble avviklet etter 1. verdenskrig, men både kornmonopolet og deler av prisreguleringen og kontrollen med utenrikshandelen fortsatte etter krigen.

På sikt var kanskje det aller viktigste resultatet av 1. verdenskrig for Norges del, nettopp krigens bidrag til at statsmakten i Norge ble så mye større. Staten tok hånd om vesentlig mer da krigen var slutt.

Dette fortsatte staten med etterpå.

Rundt år 1900 brukte den norske staten om lag 6 prosent av Norges nasjonalprodukt (BNP).

I dag tar staten hånd om en nesten ti ganger så stor andel av Norges BNP.

Kilder:

C.J. Hambro: “Under den første verdenskrig” (Oslo 1958)

Edvard Bull: “Nordmenn før oss” (Oslo 1985)