– At andre enn foreldrene i høvdingklassen fostret opp barna var vanlig på Island før år 1000, sier høgskolelektor Anne Lind ved Høgskolen i Oslo og Akershus.  

Barna kunne oppdras av fostermødre eller fosterfedre. Noen fikk en fostermor til å fostre barna i sitt eget hjem mens andre sendte barna til andre familier så de skulle få en god opplæring.

Fostring av andre var svært utbredt på Island og beskrevet i lovverket. Gjennom fostring inngikk man allianser. Samtidig var dette en type læring, og det var et klart oppdrageransvar hos fostermødrene.

Jenter kunne bli sendt til en dyktig husholderske i oppfostring mens gutter kunne være hos en annen høvding fra de var tre til de var 16 år. Bønder kunne også tilby seg å fostre en høvdings sønn. Dermed kunne de regne med høvdingens støtte og en avtalt fosterlønn.

Fra Irland, Skottland og Hebridene

Genforskningen viser at blant de 20 000 første islendingene, var 60 prosent av kvinnene og 20 prosent av mennene fra Irland, Skottland eller Hebridene. De var gæliske. Resten av landnåmsbefolkningen var norrøne kvinner og menn. Landnåmstida vil si den tida da nordmenn tok land og bosatte seg på Island.

I islendingesagaene har Lind funnet fostermødre med gæliske tilnavn. Tilnavnene har de i tillegg til det norrøne fornavnet, og tilnavnet karakteriserer ofte fostermødrene. Det kan være «en som er glad i å prate» eller tilnavnet kunne bety kjøpt eller solgt. Slik fortalte tilnavnet en historie om datidens menneskehandel.

Lind har studert hvordan relasjonen mellom fostermødre og fosterbarn er beskrevet i islendingesagaene.

– Dette forholdet er positivt, og fostermødrene er entydig lojale mot barna. Skildringen er også sett i forhold til fosterbarna. Det står ingenting i sagaene om fostermødrenes eventuelle egne barn.

– Noen av fostermødrene kan ha begynt som ammer, og det var ofte kvinner av lav sosial rang. Vi kan kanskje sammenlikne dem med dagens «nannyer». I alderdommen flytter gjerne fostermødrene sammen med jentenes familie.

Jo høyere i rang, jo flere fosterforeldre

Det irske lovverket rundt år 1000 inneholdt en rekke bestemmelser om fostring. Her var 24 sider med paragrafer. Jo høyere i rang barna var, jo flere fosterforeldre skulle de ha.

– Når det gjaldt kongssønner, var loven veldig detaljert på hvordan de skulle oppdras, sier Lind.

De skulle ha klær både til hverdag og fest, honning på grøten hver dag, lære seg ferdigheter som riding, svømming og fekting og utstyres med hest. Dersom loven ikke ble overholdt, vanket det bøter og straffer.

Å fostre barn i Irland ble sett på som en svært viktig oppgave, og i dette ser man et helt utdanningssystem. Fostringen avsluttes med en seremoni, og barnet har spesielle klær og får gaver når det tilbakeføres til familien.

– Denne irske tradisjonen kan de gæliske fostermødrene ha tatt med seg til Island. De visste hva fostring innebar og fremstilles som spesielt dyktige i sagaen, sier Lind.

– Fosterkvinnene var en slags lærere og de gæliske innvandrere til Island kom fra et samfunn der fortellerkunsten var høyt utviklet. Samtidig hadde de vært kristne siden 400-tallet. De prediket forsoning og tilgivelse der de norrøne var mer opptatt av kriger og makt i en hevnkultur, sier forskeren.

Snorre hadde fostermor

Den islandske skalden Egil Skallagrimsson ble oppdratt av fostermor som kan oppfattes som gælisk ut fra sagaens beskrivelse. Egil framførte skaldekvad i treårsalderen og vi kan jo spørre oss hvor inspirasjonen kom fra.

– De to sto hverandre veldig nær. Hans fostermor reddet også livet hans, før hun selv døde. Egil oppkalte sin første datter etter fostermoren og ikke sin mor. Mange ganger i løpet av livet reddet han seg på grunn av sine talegaver og evne til å dikte, forteller Lind.

Ifølge Lind hadde også Snorre Sturlason fostermor, og kanskje var det derfor han skrev så positivt om disse. 

Lind bruker funnene fra doktorgraden i sitt arbeid med muntlig fortellinger på lærerutdanningen.

– I dag klarer vi knapt å fortelle noe i to minutter mens man i islendingesagaene kunne holde det gående i tre dager. De hadde utviklet strukturer og avanserte teknikker for å huske og fortelle en historie, sier hun.

– De muntlige fortellingene er strukturert etter et visst mønster, og vi kan også bruke analyseskjema for eventyr når vi analyserer dem, sier Lind.

Referanse:

Anne Lind: Det norrøne blikket. Fostermødre som litterært motiv i islendingesagaene, doktorgradsarbeid, Universitetet i Oslo, 28. april 2016. Sammendrag.