Sverige, 1770: 20 år gamle Johan Gabriel Oxenstierna skal ut på en lengre reise. På tunet til foreldrenes gård står tjenestefolk, storfamilie, foreldre og tenåringsbrødre for å ta farvel. Tårene renner hos dem alle, bortsett fra hos Johan Gabriel selv.

Skammelig nok kommer ikke tårene, og han skriver bekymret om dette i dagboken sin. Men et par kvelder senere, da han overnatter på et vertshus, kommer endelig tårene som viser at også han kan føle sterkt.

Unge Oxenstierna ble etter hvert en av Sveriges mektigste menn, og dagbøkene hans er bevart for ettertiden. De inneholder mange tårer.

– Han beskriver for eksempel hvordan bøker får ham til å gråte – men også til å le. Han var ingen deprimert person, å gråte var helt vanlig for menn på denne tiden, forteller idéhistoriker og psykoterapeut Claes Ekenstam.

Han deltok nylig på seminaret «Kjønn i biologi og medisin: Om kroppsvæsker III – Tårer», som ble arrangert av Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo. Det er del av en seminarrekke som tar for seg hvordan det biologiske fenomenet kroppsvæsker tolkes kulturelt. Tidligere temaer har vært blod og melk.

Moderne menn gråter ikke

– Å gråte er universelt menneskelig. Men alle følelsesuttrykk er også foranderlige, de er kulturelt påvirket. Ulike former for gråt betyr ulike ting, man kan gråte av sorg og smerte, men også av sinne, sier Ekenstam.

Å gråte blir gjerne sett som et autentisk følelsesuttrykk, og noe som er bra for helsa – selv om det også kan bli tolket som et verktøy for manipulasjon.

– Vår store nasjonsbyggende konge i Sverige Gustav Vasa var kjent for å kunne manipulere med sine tårer. Når han ikke fikk med seg Riksdagen i sine beslutninger gikk han inn og storgråt, og alle ga ham vissnok hva han ville, smiler forskeren.

Hvordan man gråter har endret seg mye. I tidligere tider var det vanlig både for kvinner og menn å gråte mye, også i offentlige sammenhenger. Som terapeut har Ekenstam sett hvor vanskelig det kan være for moderne mennesker å gråte, og da særlig for menn.

Brystet ut, magen inn

– Gjennom historien har det vokst fram en idé om at selvkontroll er forbundet med mannlighet, og menn som gråter ses som sveklinger, eller det forbindes med depresjon. Jeg ble interessert i å se på dette fenomenet i en idéhistorisk sammenheng, sier forskeren.

Ideer om impulskontroll og sjelens herredømme over kroppen har eksistert lenge, blant annet i kristendommen. Men Ekenstam mener at det blir særlig sterkt etter industrialiseringens inntog.

– Brystet ut, magen inn, står det i alle bøker om etikette. Hva gjør man da? Jo, man undertrykker gråt, og man undertrykker også glede, sier han.

Antikkens gråtende menn

I historiske tekster møter man en helt annen holdning til gråt og selvkontroll enn vi har i dag.

– I Homers Iliaden og Odysseen flyter tårene. Den store helten Achilles lever for eksempel hemningsløst ut sin sorg når han får beskjed om at en nær venn har falt i strid: Han kaster seg på marken, river seg i håret og hyler som et barn.

– Dette framstilles ikke som umandig, og det er sjelden at det utrykkes noen skam over tårene i antikke tekster, sier Ekenstam.

Det fantes riktignok dem som hadde en annen oppfatning

– Platon mente at mannen skulle være rolig i sin sorg. Mannen står nærmere fornuften og må beherske sine følelser. Kvinner kan gråte, han mente at fra dem er det ikke annet å forvente, forteller forskeren. Men dette fikk Platon lite gjennomslag for.

Nådegave

– Når vi går over i kristen tid, er holdningene noe ambivalente, men kirkefedrene snakker også positivt om gråt. Gråten skal ikke bli for overdreven, men det er en nåde å kunne gi seg hen til sorgen. Spesielt skulle man gråte over sine synder, det renset sjelen, sier Ekenstam.

Teologen Thomas Aquinas (1225-1274) mente at vi får det bedre av å gråte, men at gråten må komme av sann ydmykhet. Og man må ikke gråte for mye, for det kan være tegn på at man ikke tror på oppstandelsen og det evige liv.

I tekster fra middelalderen gråtes det likevel mye.

– Vi kan anta at beskrivelsene er overdrevne, men det sier noe om hvordan man mente at det burde være. Kvinner gråt, menn gråt, også mektige menn som konger og adelsmenn la vissnok igjen dammer av gråt ved skriftestolen.

– I svenske kirker ble det grått mye helt inn på 1800-tallet, og en prest som fikk menigheten til å gråte ble ansett som en virkelig bra prest.

Større krav til beherskelse

I renessansen på 1400- og 1500-tallet blir gråt i større grad problematisert og diskutert.

– Det kommer økte krav om beherskelse, særlig innenfor protestantismen. Luther for eksempel mente at sorg var kvinneaktig, og uverdig for skikkelige mannfolk, forteller Ekenstam.

Forskeren mener likevel at det ser ut til at folk fortsatte å gråte mye i denne perioden.

– Ved å lese dagbøker ser vi at man gråt over kjærlighetssorg, dårlig økonomi, når man skulle ut og reise, eller fordi kongen var syk. Man gikk også på teater for å oppleve sterke følelser, sier Ekenstam, og viser til en anmeldelse av Hamlet fra 1819.

Stykket var bra, skrev anmelderen, men han syntes den inneholdt litt for få følelser. Det var første gang han har sett en tragedie uten at han hadde fått gråte.

– Man mente også at det å gråte sammen med andre hadde en moralsk verdi, og gjorde en til et bedre menneske. En mann som hadde tørre øyne midt i en gråtende forsamling var suspekt.

Tårene feminiseres

– I overgangen til 1800-tallet kom det en mentalitetsforandring.

– Med urbanisering og et voksende borgerskap får man et klarere skille mellom offentlig og privat, og en polarisering av mannlig og kvinnelig, hvor mannen er ute i det offentlige, sier Ekenstam.

Dette er begynnelsen på at gråten feminiseres, mener forskeren.

– Det kommer et sterkt krav om følelseskontroll og beherskelse for mannen. Og dette skal forankres og internaliseres, det skal ikke være en maske man tar på seg. Dette kravet rammer nok også kvinner, men der kvinner pålegges sterkere seksuell kontroll, er følelseskontrollen viktigere for menn, sier Ekenstam.

– Når man kommer til slutten av 1800-tallet, er det klart at menn ikke skal gråte, unntatt til nød i begravelser. Det finnes til og med eksempler på at menn som gråter i situasjoner hvor de er i kontakt med sosiale myndigheter blir sett på som gale. Menns gråt har ved inngangen til 1900-tallet blitt patologisert, sier Ekenstam.

Sigmund Freud og andre psykoanalytikere har utfordret denne oppfatningen av gråt noe: Psykoanalysen fikk stor betydning for den vestlige kultur, og brukes fortsatt som en metode for bevisstgjøring av egne følelser.

Men det er fortsatt vanskelig for mange menn – og kvinner – å gråte, selv i en terapitime. Allikevel ser Claes Ekenstam lyspunkter i våre dager.

– I dag kan vi for eksempel ofte se menn gråte på film. Det gjorde man sjelden for bare 10 år siden, mener han.