Hvem
var hun som krysset isbreer, besteg bratte fjell og vandret langs kystene –
iført praktiske herreklær mens hun rapporterte om en natur i fare?
Hanna Resvoll-Holmsen (1873–1943) var Norges første kvinnelige polarforsker. Hun var botaniker, formidler og naturverner.
Hun ble født 11. september i 1873, og det er nå 150 år siden hun ble født. Det ble en stille markering. Folk flest kjenner ikke til henne. Det er høyst ufortjent, ifølge Anka Ryall. Hun er forfatter, litteraturviter og professor emerita i humanistisk kjønnsforskning.
Ryall skrev boken Polare kvinner, som ble utgitt i fjor. Dette ble også en artikkel på forskning.no som handlet mye om Hanna Resvoll-Holmsen: Hun banet vei for forskning og naturvern
I skyggen av polarheltene
Resvoll-Holmsen levde samtidig med de store polarheltene Fridtjof Nansen og Roald Amundsen.
Heltehistorier rundt Nansen og Amundsen sine bragder i strabasiøs polar natur
har imponert mange og er blitt gjenfortalt i generasjoner.
Resvoll-Holmsen jaktet verken etter nytt land, store dyr eller rekorder, men hun ble den
første som kartla vegetasjonen på Svalbard, hun bidro til vern av både dyr og
planter og til at Svalbard ble under norsk eie i 1920.
Å omtales som polarhelt
ser ut til å måles ut fra menns prestasjoner.
Til Ingenmannsland
Som
eneste kvinne i en forskningsgruppe på flere menn reiste Resvoll-Holmsen til Spitsbergen
somrene 1907 og 1908 for å gjøre feltarbeid til hovedoppgaven i botanikk ved
Universitetet i Christiania.
I
den gruslagte polarørkenen fant hun flekker av vegetasjon. Hun gransket
plantene, plukket nøysomt noen med seg, presset, noterte og fargefotograferte.
Resultatet ble verket Svalbards flora og mye mer.
Et mannssamfunn
På Resvoll-Holmsens tid var universitetene mannsbastioner. Hun var eneste kvinne i sitt
kull av realfagsstudenter, og den første kvinne i Norge som skrev hovedoppgave
i botanikk.
Da Resvoll-Holmsen steg om bord i skipet som skulle frakte henne nordover sommeren 1907, var hun atter en gang eneste kvinne. Svalbard var et mannssamfunn av
fangstfolk, ishavsskippere og kullgruvearbeidere.
Hun
hadde fått hyre med en ekspedisjon ledet av topograf Gunnar Isachsen. Ekspedisjonen ble organisert av fyrst Albert I av Monaco, som selv var havforsker. Sommeren
før hadde Isachsen og fyrsten utført en topografisk kartlegging av Svalbard. Det ble innledningen til den systematiske utforskningen av øygruppen.
Ekspedisjonen
i 1907 bestod av en liten forskningsgruppe, blant annet geologen Adolf Hoel,
som senere ble stifteren av Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelser,
forløperen til Norsk Polarinstitutt.
På denne tiden var Svalbard et terra
nullius – et ingenmannsland. Men gjennom
tilstedeværelse og forskning bidro Resvoll-Holmsen, sammen med disse forløperne, til at
Svalbard i fremtiden skulle bli norsk.
Alene
Vel
fremme på Svalbard ble Resvoll-Holmsen satt av båten med botanikerkasse, plantepresse,
gevær, fotoutstyr, telt og proviant. Hun ble overlatt helt til seg selv.
Landskapet
vakte begeistring. De små polarplantenes kamp for tilværelsen i det værharde
klimaet imponerte botanikeren.
Rødblomstret fjellsmelle, hvit snøarve, gul
myrsildre, grønn mose og oransje lav farget opp tundraen.
Resvoll-Holmsen arbeidet intenst i den korte polarsommeren. Hun dveler ikke mye med farene som
hun utsetter seg for, som møter med isbjørn. Kanskje mener hun det hører med
villmarka. Hun faller fra 800 meters høyde, men klarer å stoppe farten i fallet
og kaste seg i en ur.
Resvoll-Holmsen skiftet mellom å arbeide ulike steder på Svalbard. Etter noen dager ble hun
hentet med båt og satt i land på nye områder.
Ukontrollert jakt
I
1908 reiste Resvoll-Holmsen tilbake til Svalbard for å fullføre kartleggingen hun ikke
rakk året før. Hun organiserte turen helt alene og intensiverte
fotograferingen for å dokumentere plantene. Hun ble den første som tok fargefoto
på Svalbard.
Hun finansierte oppholdet ved å skrive reisebrev for Aftenposten. I
avisa forteller hun levende om det uforutsigbare været, om dyrelivet, fugler og
planter, om møter med fangstfolk, forskere og kullgruvearbeidere, og daglige
feltrutiner.
I
tillegg observerer hun resultatet av mange hundre år med ukontrollert jakt på
dyr. Hun skriver: «En gang vrimlet det av hval, sel, hvalross, isbjørn og rein
her. Men disse rigdommer er nu forbi med».
Hun
skriver også at det ikke bare er fangstfolk som tar seg til rette: «Vi
botanikere røver jo ogsaa.» Men hun skilte klart mellom naturforskerne og
andre fordi forskerne samlet kunnskap som var av «mer varig berikelse enn
penger».
En ny kvinnerolle
Kvinner
var i stort mindretall i polarforskningen gjennom hele 1900-tallet.
I boka Polare kvinner fra 2022 skriver Anka Ryall at hun blir slått av hvordan Resvoll-Holmsen iscenesetter seg som en uavhengig polarforsker, en enestående og radikal
ny kvinnerolle – gjennom formidling av en altoppslukende arbeidsglede.
Sommeren
1909 gifter Hanna Resvoll-Holmsen seg med geolog Gunnar Holmsen, som hun var på feltarbeid med
på Svalbard. Så går det slag i slag med akademiske meritter. I 1910 tar hun
embetseksamen i botanikk, følgelig om Svalbards planteliv. Senere arbeidet hun
som forsker i plantegeografi ved universitetet, og hun publiserte
vitenskapelige arbeider om plantesamfunnet både på Svalbard og på fastlandet.
Resvoll-Holmsen reiste aldri tilbake til Svalbard, men fra fastlandet arbeidet hun utrettelig
for fredning av dyr- og planteliv på øyriket i nord.
Fredet dyr og planter
Uttalelsene
til Hanna Resvoll-Holmsen og Adolf Hoel lå til grunn da myndighetene i 1925 innførte tiltak for
fredning av dyrearter, fortidslevninger og planter på Svalbard og Bjørnøya. Den
uregulerte jakta hadde blant annet nesten utryddet den robuste svalbardreinen.
Få år etter reguleringen kunne forskerne konstatere at tiltaket hadde gunstig
virkning på reinsdyrbestanden. I dag regnes svalbardreinen som en livskraftig
art, mye takket være de tidlige polarforskernes innsats.
Resvoll-Holmsen jobbet også for å få fredet et stort område nordvest på øya Spitsbergen, og i
1932 ble deler av Isfjorden vernet. Men først i 1973, tretti år etter Resvoll-Holmsens død, ble nasjonalparken på Spitsbergen etablert. I dag er dette området viktig
leveområder for både planter og dyr.
Mante om måtehold
Det
vokser om lag 180 karplantearter og mange hundre mose- og lavarter på Svalbard.
Disse har en livsviktig funksjon for økosystemet på tundraen. Uten dem ville
det verken være reinsdyr, ryper eller gås, permafrosten ville tine fortere og
erosjonen øke.
På Resvoll-Holmsens tid var uregulert jakt den største trusselen mot artsmangfoldet. I dag
er det en annen menneskeskapt trussel – klimaendringer – som utgjør den største
bekymringen.
Ikke noe annet sted i verden
stiger temperaturen raskere enn i Svalbard-regionen. De
siste femti årene har gjennomsnittstemperaturen økt 3–5 grader. Det er mye for
et sted der kulde og is har vært selve fundamentet for økosystemene.
Årets ekstremt varme sommer i
deler av Svalbard gjør ikke situasjonen noe bedre. Mildværet
som skyller over Arktis i et urovekkende høyt tempo rokker ved økosystemene. Regn
på snø blir til islagt beitemark, skader plantene og redusere evnen til å produsere
biomasse.
Hanna Resvoll-Holmsen var på sett og vis polarplantenes stemme, men også ei som så verdiene av
samspillet mellom artene på tundraen. Hun mante om måtehold i omgang med
naturen. Vi bør alle se til hennes polare bragder. Å si et hun var en helt for
naturen er ingen overdrivelse.
Referanser:
Anka Ryall: Polare kvinner. Norsk polarhistorie i kjønnsperspektiv. Bok utgitt på Orkana Akademisk forlag, 2022. Sammendrag på forlagets nettsider.
Bredo Berntsen: En grønnstrømpe og hennes samtid. Bok utgitt på Ossiania vitenskapsforlag, 2006.
Fikk du med deg disse artiklene fra Norsk Polarinsitutt?
forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER
