Vi vet at jul har blitt feiret i Norden i uminnelige tider. Lenge før kirken innførte den kristne julen slik vi kjenner den, feiret folk jul midtvinters. Jól, som det het.

Derimot vet vi lite om den førkristne julens form, innhold og mening – annet enn at den ble feiret med god mat og mye øl i lag med familie og venner.

Sol, sol, sol

Opprinnelsen til julehøytiden her i Norden kan være å finne i en førhistorisk solkult hvor vintersolverv og solens tilbakekomst ble feiret.

Fra bronsealderen (1800–550 f.Kr.) finnes det rikelig med bevis for solens betydning. Solsymboler går igjen i en rekke sammenhenger. Det gjør også hester.

I Edda-diktene, som ble nedskrevet på 1200-tallet, forteller Odin om hestene Skinnfakse og Rimfakse som trekker dagen og natten over himmelen.

Fortellingen kan være overlevering fra den gamle solkulten og passer godt sammen med bronsealderens mange fremstillinger av hester sammen med solen.

Nye guder, gamle skikker

Den norrøne religionen kan ha overtatt den opprinnelige solvervsfesten og videreført den med bloting til nye guder som ikke bar solens navn.

Det samme skjedde på nytt ved innføring av kristendommen: Gamle skikker ble overtatt og fikk kristne merkelapper.

Juleølet ble for eksempel i førkristen tid drukket til Odins eller Tors minne. Men med kristendommen ble det ”signet Kristus og Hellig Maria”, som det het i Frostatingsloven.

Øl, øl, øl

Finnes det noen fysiske eller konkrete spor etter den førkristne julen? Kan arkeologer ”finne” julen?

Nei, det er ingen funn eller spor som kan knyttes direkte til julefeiringen i førkristen tid. Men det finnes mange gjenstander og arkeologiske funn som indirekte kan knyttes til de gamle juletradisjonene – som øldrikking, brødsteking og festligheter i den mørkeste tiden.

I sagaene finnes rikelig med henvisninger til jul og julefeiring. Fellestrekket er at julen ble ”drukket” sammen med familie og venner. Høvdinger og storbønder holdt store julegilder med mye mat og juleøl, i grunnen ikke så ulikt våre julefester.

Det finnes også noen få hentydninger til andre skikker og overtro vi kan finne igjen i dagens jul, som for eksempel julegaver og julenisser.

Drikkehorn på primstaven

Den gruppen gjenstander som sterkest kan knyttes til og symbolisere den gamle julefeiringen, er drikkehornene.

På primstaven er tegnet for juledagen 25. desember et drikkehorn, og på tjuende dag jul, den 13. januar, er tegnet et omvendt drikkehorn. Da skulle juleølet være drukket opp.

Primstaven vitner altså om juleølets betydning i norsk julefeiring i århundrer.

Drikkehorn er avbildet allerede i jernalderen på for eksempel billedsteiner i Sverige og på de såkalte ”gullgubbene” som er funnet i hele Skandinavia.

Skriftlige kilder om drikkehorn finnes også, helt tilbake til Cæsars skildringer av gallerkrigen 58– 52 f.Kr. hvor han forteller at germanerne tok uroksenes veldige horn, utstyrte dem med sølvbeslag ved munningen og brukte dem som drikkekar ved overdådige fester.

Her i Norden var det nok helst horn av vanlige kyr og okser som ble brukt til drikkehorn. Men det finnes eksempler fra middelalderen på importerte bisonoksehorn og uroksehorn. Også værhorn kunne brukes.

Mange horn i kvinnegraver

I NTNU Vitenskapsmuseets samlinger finnes det bevart hele eller deler av minst tjue drikkehorn. De eldste stammer fra gravfunn fra eldre og yngre jernalder, og de yngste har gått i arv i generasjoner siden senmiddelalderen.

Det finnes til og med rester etter et drikkehorn som sannsynligvis er blitt ofret i myr.

Av de eldste drikkehornene som er funnet i graver, er som regel bare beslagene igjen. Tynne bronsebeslag ble slått rundt munningen av hornet og på enden ble det slått et endebeslag av forskjellig form. De kunne være enkle og spisse, koniske med kule på enden, eller rette med dyrehode på enden.

Av de drikkehornene som er funnet i jord, kommer påfallende mange fra rikt utstyrte kvinnegraver.

Odin, Tor – og de hellige tre konger

Drikkehornene fra middelalderen er som regel godt bevarte ettersom de ikke har ligget i jorden, men gått i arv. Flere av dem er rene kunststykker med rike dekorasjoner.

Rundt munningen er det som regel et bredt messingbeslag, gjerne med inskripsjon i latinske, små bokstaver – som oftest med navnene på de hellige tre konger: Caspar, Melchior og Balthasar.

Hornene fra middelalderen ble kalt minneshorn og ble brukt til minnedrikking på samme måte som i jernalderen. Forskjellen var at det nå ble drukket til kristne skikkelsers minne i stedet for til Odin og Tor.

Horn med runer

Ett av hornene i Vitenskapsmuseets magasin skiller seg ut. Det ser ut som et enkelt salthorn, lukket med treplate i munningen og med en tapp i enden. Men ved nærmere ettersyn er det tydelig at det en gang har sittet beslag både på munningen og i enden av hornet.

Hornet kom i museets besittelse i 1923, det hadde vært oppbevart på en seter i Rennebu i Sør-Trøndelag. Der ble det benyttet som saltbeholder etter at en større del av munningsenden var blitt skåret av på grunn av en sprekk.

På hornet er det risset delvis lesbare runer. Det har åpenbart vært en større inskripsjon, men deler av den forsvant med den enden som ble skåret av. I tillegg til runene kan det skimtes noen utydelige latinske bokstaver.

De runene som lar seg tyde, har blitt oversatt til ….s Asmundar son á mik (Åsmunds sønn eier meg) eller ….s Asmundar kona á mik. (Åsmunds kone eier meg). Det manglende ordet som ender med s, er sannsynligvis et personnavn, navnet på eieren av hornet.

Runene så vel som språkformen tyder på høy alder. Hornet kan i hvert fall ikke være yngre enn tidlig middelalder, og det er fristende å tro at det kan være fra yngre jernalder (550–1050 e.Kr.).

Det er i hvert fall sikkert at hornet har opprinnelig vært et drikkehorn som kona eller sønnen til Åsmund har brukt til å drikke jul.