– Fra slutten av 1800-tallet og fram til 1950-tallet skjedde det store endringer i hvordan malingen ble produsert og hvilke farger den hadde. Både industrialiseringen og de to verdenskrigene virket inn på dette.

Det forteller konservator Barbro Wedvik i Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU).

Linoljens lange dominans går mot en slutt 

På begynnelsen av 1900-tallet var malinger basert på naturmaterialer fremdeles dominerende. Linolje var standard. Det er maling med olje utvunnet fra linfrø.

Til tynning eller som løsemiddel brukte man vegetabilsk terpentin. Linoljen kunne være blandet med naturlig harpiks fra nåletrær. Fossil harpiks eller rav var den beste. Fersk harpiks var billigere. På vegg- og takflater ble det også brukt limfarge. Det er maling laget enten av animalsk lim eller plantebasert lim for eksempel fra rug og islandsk mose. 

– Malinger med bindemidler basert på naturlige ingredienser hentet fra plante- eller dyreriket var det som ble brukt. Ingrediensene i malingen ble blandet av malerne selv, forteller Wedvik. 

Ferdigblandet maling fra USA

I andre halvdel av 1800-tallet skjedde det en revolusjon i utviklingen av maling i USA. Denne beveget seg også videre til Norge. 

– Ferdigblandet maling ble introdusert. Den teknologiske utviklingen som skjedde ellers i samfunnet, omfattet også produksjonen av maling. 

Wedvik forteller at særlig emaljemaling ble populært. Denne var blank og ble brukt på for eksempel gulv og på metaller. 

Man kunne også kjøpe halvfabrikata, som emulsjon til veggmaling. Dette var blandinger av vannbasert lim og olje hvor man blandet inn fargene selv.

Første verdenskrig: rasjonering på linolje

I årene før første verdenskrig ble industrielt produsert ferdigmaling for interiører introdusert i Norge. En av de største aktørene på det norske markedet var malingsprodusenten Alf Bjercke. 

Hos dem ble det benyttet kinesisk treolje som bestanddel i lakk og maling. Det gav rask tørke og en slitesterk overflate. 

Men egenblandet linoljemaling skulle forbli den dominerende malingstypen en god stund til. Linoljen var viktig både i fabrikkprodusert maling og som ingrediens i tradisjonell egenblandet maling. 

Men krigen gjorde den vanskelig å få importert. Dermed ble linoljen en rasjoneringsvare.

Hvalolje som erstatningsprodukt 

– I fagbladet Maleren kan vi i 1917 lese at det daværende Industriforsyningsdepartementet gir tydelig beskjed til malere om å benytte kun vannbasert maling på vegger og tak, forteller Wedvik.

Videre skulle de bruke opp restlagre av fabrikkprodusert maling på overflater som måtte kunne vaskes fordi tilgangen på linolje var knapp. Sykehus skulle prioriteres foran bolighus. 

Importvanskene fører til at malerbransjen tyr til erstatningsprodukter. Tradisjonelle oppskrifter basert på bindemidler som dyrelim, tran, harpiks og mel ble viktigere igjen. I 1918 ble hvaloljen fristilt til bruk i maling. Den hadde inntil da vært regulert til mat, brensel og såpe.

Men tilgangen til de nye maleproduktene er også bedre enn tilgangen til den tradisjonelle linoljen. 

– Ferdiglaget emaljemaling var tilgjengelig under hele første verdenskrig. Kanskje ble flere malere og huseiere tidligere kjent med denne typen maling enn de ellers ville blitt. Denne malingen var blank og oljebasert, sier Wedvik.

Etter at krigen var over, var det fortsatt ustabil tilførsel av linolje.

Mellomkrigstiden: syntetiske bindemidler utvikles videre

Men utarbeidingen av syntetiske bindemidler, som hadde begynt tidlig på århundret, fortsatte. Biprodukter fra militær produksjon finner også veien inn til malingen. 

– Etter første verdenskrig fantes det store fabrikklagre av såkalt skytebomull. Det er en bestanddel i dynamitt. Biprodukter fra denne produksjonen ble brukt til nitrocellulosebasert lakk og maling.

Utover i mellomkrigstiden kom det flere nye ferdigmalinger laget med ulike typer kunstharpiks. Det var typer som fenolharpiks og alkyd. Dette brukes fremdeles i maling. 

Dette var fernisser til fabrikkproduksjon av maling. En ferniss er et lakkaktig stoff som smøres over ferdigtørket maling. Man kunne ikke blande maling selv med dem. 

Den nyutviklede metylcellulosen fra treindustrien derimot, kunne brukes til «hjemmelaget» å blande maling. Disse halv- og helsyntetiske materialene var lette å masseprodusere og å reprodusere. 

De nye produktene var eksklusive i begynnelsen, men ble etter hvert populære.

Rene glatte flater ble idealet 

I mellomkrigstiden skjedde det store endringer i boligbyggingen. Det påvirket også behovet for maling. 

– Boligene skulle være praktiske og lettstelte. En storstilt bygging av leiligheter for å avhjelpe bolignøden i byene endret hvordan man så på maling. Gjennom for eksempel Østkantutstillingene i Oslo ble det anbefalt at man malte i lyse, «glade» farger, sier Wedvik videre.

– Dekormaling med ornamenter forsvant. Det moteriktige ble heller å ha rene, glatte flater. Selve malejobben måtte ikke nødvendigvis utføres av yrkesmalere lenger. Mange av bygårdene bestod av aksjeleiligheter der beboerne selv vedlikeholdt sine leiligheter. Det skulle være enkelt, raskt og billig å male, forteller Wedvik.

Nye typer maling på markedet

Å skaffe velfungerende maling ble derfor viktig. Alf Bjercke var en pionér på reklame og var sterkt inspirert av amerikansk markedsføring. Bjercke solgte inn slagordet «Mal selv» med reklamefiguren Maler’n i spissen. 

Kvinner ble oppfordret til å male og ble en ny målgruppe for salg av maling. 

– Maling laget spesielt for flater som skulle være vaskbare, var gjerne blankere og ofte tilsatt nye typer lakker. Ferdigmalingen Oxanoljemaling med kinesisk treolje ble lansert i 1929. Snart kom brosjyrer for hvordan male et Blomsterkjøkken med denne malingen fra Alf Bjercke. 

Malingsprodukter basert på nitrocellulose, som Golac, og på alkyd, som Bengalac, kom på markedet.

Flere farger tilgjengelig

Fargeutvalget endret seg også i takt med bruk av nye bindemidler og tilsetningsstoffer.

– Syntetiske pigmenter og nye bindemidler gjorde at fargemangfoldet blir større og fargene sterkere. I tillegg ble malingen i større grad solgt til privatpersoner.  

Forseggjorte brosjyrer viste eksempler på hvordan rommene i huset kunne fargesettes etter gjeldende mote.

– Kvaliteten på nye materialer og ny maling ble også sett på som et statlig anliggende. Fra 1939 til 1940 tok Statens teknologiske institutt ansvar for å teste malinger som ble produsert på det norske markedet, forteller forskeren. 

Andre verdenskrig: strenge forskrifter 

Behovet for vedlikehold forsvant ikke selv om det nok en gang brøt ut krig. Etter krigsutbruddet, men før okkupasjonen av Norge, ble det gjort en innsats for import av viktige råvarer til malingsindustrien fra USA. 

Under andre verdenskrig blir bolighus imidlertid i liten grad prioritert å male. Wedvik forteller at okkupasjonsmakten tok det meste av tilgjengelig linolje til bruk på sine anlegg. 

En forskrift fra august 1940 sa at all privat bruk av linolje nå var forbudt. Unntak var maling av treverk som gulv, dører, vinduer og gerikter. Til utvendig, høvlet treverk kunne maling og beis med kun 15 prosent linolje benyttes. I praksis betød det at det ble brukt diverse emulsjonsmalinger utendørs. 

– I 1941 kom nye og enda strengere forskrifter, sier Wedvik. 

Linolje og treolje var fortsatt viktige råvarer for malingsproduksjon.

– Når de viktigste malingsoljene igjen ble rasjoneringsvarer, måtte malingsprodusentene ta i bruk lokale ressurser som tran og andre marine oljer. 

Nye, mer raffinerte biprodukter fra celluloseindustrien ble tatt i bruk. Det var for eksempel tallolje i ferdigmaling fra Jotun. Det ble også laget en rekke nye blandingsprodukter, hvor noen fungerte godt og mange ganske dårlig.

Prøving og feiling

En stor forskjell fra under første verdenskrig var at malingsprodusentene og malerne nå måtte forholde seg til alle de nye materialene som hadde dukket opp i mellomkrigstiden. 

Under første verdenskrig kunne man fortsatt bruke de naturbaserte erstatningsproduktene som var kjente og forutsigbare.

Tilkomsten av de mange nye malingsproduktene i mellomkrigstiden gjorde at man i mye større grad måtte prøve og feile for å komme fram til fungerende erstatningsløsninger. 

Resultatet var at mye av det som faktisk ble malt under denne krigen, ble malt med suboptimale løsninger. Det kunne kanskje vært bedre om det forble umalt. 

En endret verden

Industrialisering, petroleumskjemiens utvikling, to verdenskriger, sosial boligutbygging samt reklamens inntog, gjorde at malingens kvaliteter og maleryrket var et helt annet på 1950-tallet enn på begynnelsen av århundret. 

Denne kunnskapen kommer godt med i praktisk konserveringsarbeid.

– Å studere utviklingen av maling i denne perioden gir også mye informasjon om den generelle samfunnsutviklingen. Det er viktig for oss som jobber med malingshistorikk å gjøre seg kjent med utviklingen av selve malingsproduktene. Men også hvilken kontekst endringene skjer i, forteller Wedvik.

Viktig kunnskap ved konservering

Hun forteller at de som konservatorer ofte blir kontaktet av eiere av eldre bygninger. De mistenker at problemer med vedheft og avskalling kan skyldes tidligere tiders krisemaling. 

– Noen ganger ser dette ut til å være tilfellet, men det trengs mer kunnskap for å kunne gjenkjenne disse materialene når vi møter på dem, sier Wedvik.

Problemene kan også skyldes fukt, dårlig grunnarbeid og uegnet lagoppbygging. 

– Dette er viktig å finne ut av, slik at de store verdiene som ligger i våre eldre bygninger, kan bevares best mulig. 

Krav om mer miljøvennlig maling

I årene etter andre verdenskrig skjøt utviklingen i produksjonen av maling på ny fart. Nå med alkydmaling i «full blomst» og stor produksjon av emulsjonsmaling basert på syntetiske harpikser, ofte kalt lateksmaling.

De endringene som skjedde i første halvdel av 1900-tallet, preger i stor grad dagens malingssituasjon. De syntetiske, petroleumsbaserte bindemidlene er fremdeles dominerende, og maling gjøres i stor grad av privatpersoner.

– Med økende samfunnsinteresse for materialbruk og bærekraft ser man at det også er blitt en økende interesse for å forstå forskjellen på naturbasert og syntetisk maling. Det kreves at vi minsker bruken av miljøskadelige, petroleumsbaserte malingsprodukter og løsemidler, forteller Wedvik. 

Hun understreker at det da kan være nyttig å se bakover. 

– Samtidig har det de siste årene igjen vært dyrtid. Tiden vil vise hvordan malingsproduksjonen påvirkes denne gang, sier hun. 

Referanse:

Barbro Wedvik: Erstatningsprodukter for maling i Norge under verdenskrigene (PDF). Meddelelser om konservering, 2021.

Artikkelen er produsert og finansiert av NIKU

Norsk institutt for kulturminneforskning er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff. Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra NIKU?

• 

  Nå vet forskerne både når og hvem som bygget middelalderkirken Fløan kapell

• 

  Ifølge Sverres saga ble en mann i år 1197 kastet i en brønn for å forgifte vannet. Forskerne kan nå avsløre mer om hvem han var

• 

  Slik fant arkeologene «den forsvunne» Hamarkaupangen

• 

  Her kan du se hva arkeologene har funnet med georadar i ditt nabolag

• 

  Arkeologer fant dyrefigur fra vikingtid på Island

• 

  Snart kan du gå i Oslos paradegate fra middelalderen – på et annet sted enn der man først trodde

Les flere saker fra NIKU her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER