Kan moderne treskjærere klare det håndverkerne fikk til da de skar ut den unike Urnes-portalen for snart 1000 år siden?

Nå får vi svaret når portalen avdukes – etter årevis med arbeid for å lage en kopi til det planlagte verdensarvsenteret for Urnes stavkirke. Kirken har stått på Unescos verdensarvliste siden 1979.

Oppgaven har ikke vært enkel, for den nye portalen skulle ikke bare være en moderne kopi.

– Da kunne man for den saks skyld ha 3D-printet noe, sier Linn Willetts Borgen, kunsthistoriker og stavkirkeforsker i Fortidsminneforeningen, som eier stavkirken.

De samlet noen av de beste treskjærerne fra hele landet for å lage en rekonstruksjon med middelalderens verktøy og metoder.

Skyggene var vanskelige

Urnes stavkirke er bygget tidlig på 1130-tallet. Men portalen er eldre. Den er gjenbrukt fra en revet kirke som stod på samme sted, datert til rundt 1070. Det er grunn til å tro at ualminnelig godt håndverk var grunnen til at den fikk bli med videre.

Hele portalen har linjer som krysser over og under hverandre annenhver gang. Innfløkt, ikke minst når man skal lage det selv. Det krever stor planlegging, sier Borgen.

Og arbeidet skulle skje for hånd.

Dybden på utskjæringene gjør det vanskelig å komme til med verktøy i smale partier. Det som ser ut som skygge, er noe av det mest tidkrevende å få til, forteller Borgen.

Det vet treskjærer Kai Rune Johansen alt om. 

Blyanten fantes ikke, så hva skulle de tegne med?

Mønsteret i portalen har en høyde på 3,5 meter. 

– Hvordan har de komponert så stort? sier Johansen. 

Blyanten fantes ikke, så løsningen ble kullstykke og riss. Ved hjelp av et rutenett tegnet han i mindre skala. Tre verksteder har samarbeidet om portalen, og de andre tegnet opp mer direkte på treemnet, uten bruk av rutenett.

I det hele tatt har håndverkerne hatt forskjellige hypoteser og gjort ting på ulike måter på veien til ferdig portal. 

Ornamentikk med en dybde på ti centimeter krever spesielle verktøy og spesiell sliping. 

Hvilke verktøy skulle de bruke? Johansen gikk til arkeologien. 

– Jeg fikk tidlig en oversikt over hvilke redskapsmodeller av jern som var vanlig. Det har ikke vært noen særlig utvikling i modellene før 1820 og den industrielle revolusjon. 

Studerte gamle avbildninger av håndverkere

En viktig kilde var de heibergske samlinger, som har et stort utvalg gamle redskaper fra området. Håndverkerne fikk også hjelp fra gamle relieffer og illustrasjoner, der håndverkere er avbildet med verktøy i hånda.  

Et av verktøyene de fant frem til, er et jern med samme form som et økseblad. Men eggen er svakt buet, i motsetning til de som vanligvis brukes i dag med 90 graders vinkel, forklarer Johansen. 

Litt uvant å bruke – men det erstatter samtidig flere andre moderne jern, forteller han.

– Jammen er det effektivt med øks og pjål, konstaterer han også. 

Pjål er en vikingtidshøvel. Et annet verktøy noen av håndverkerne brukte, var bunnjernet. Det er effektivt for å lage en flat bunn i ornamentikken. Men det er ingen sikre bevis for at det ble brukt av de opprinnelige håndverkerne, skriver Jon Anders Fløistad i Treskjærerverkstedet i et blogginnlegg.

Mye tyder på at treskjærere i middelalderen hadde langt færre, men mer allsidige verktøy i skrinet.

Ny teknologi har også hjulpet håndverkerne. Kulturhistorisk museum har 3D-skannet hele portalen. Slik kunne de studere sporene etter verktøy, for å finne frem til hvilke de skulle bruke.

De opprinnelige håndverkerne lagde jernet til verktøyene sine selv. Vår tids håndverkere kunne ikke være dårligere.

Ut i skogen etter jern

Dermed hentet de myr i fjellet, brant den og fikk røstet malm, som de brant i en ovn. Slik fikk de jern som de brukte til å smi ti av verktøyene de brukte.

Skaftene festet de med bek eller kvae.

Vikingtid-verktøyene gir ofte en jevnere overflate enn verktøy med ledning, fant Johansen ut.

Også treverket måtte de skaffe selv. Det kunne ikke komme fra et moderne byggevaresenter.

Jaktet på den rette furua

Johansen var med på å finne det rette treet. Stavkirkene er laget av furu. Det er også portalen på Urnes. Og ikke hvilken som helst furu.

De trengte fire meter med furu som var én meter bred hele veien.

– Vi la ut følere og fikk mange svar. «Alle» hadde en stor furu, men alle la målebåndet rundt rota, sier Johansen. 

Dessuten skulle den være lokal, etter Fortidsminneforeningens ønske.

Letingen tok tid. I Vik i Sogn dukket den til slutt opp, en majestetisk furu som stod for seg selv. Den var nesten som den skulle. Kvistfri til 12 meters høyde, men manglet litt i bredden. Det ble løst ved å lime sammen to emner. 

Brosjer i samme stil 

– Mye tyder på at urnesstilen ikke oppstod i tre. Formspråket egner seg mye bedre i andre materialer enn tre, men den som skar Urnesportalen, har vært fantastisk flink, sier Kjartan Hauglid. 

Han er forsker og kunsthistoriker i Norsk Institutt for kulturminneforskning og sier at det ikke finnes noe som ligner på denne portalen. 

Men det finnes brosjer og spenner fra hele Skandinavia som er i samme stil og som er langt eldre, forteller Hauglid.

I sin tid tilhørte kirken en storgård på Urnes. Den var opprinnelig et privat gårdskapell.  

– Gården tilhørte en av de rikeste slektene vi kjenner til på Vestlandet. De ville hatt råd til å bygge i stein. Likevel bygget de flere trekirker etter hverandre på samme sted. 

Det ligger en symbolikk i dette og i gjenbruket av portalen, mener Hauglid. Portalen ble nemlig montert på den nye kirken som ble bygget rundt år 1130.

– De kunne vise at de var rike tilbake i tid også. Det var andre ting som var viktigere enn å flashe at de var nyrike. 

Kirkekunsten ble mer klassisk

Den som ledet arbeidet med portalen, må ha hatt en veldig sterk stilforståelse og designforståelse, mener Linn W. Borgen.

Hauglid er enig.

– Den som har skåret Urnesportalen, har hatt en enorm formforståelse, skjønt stilen og fulgt alle reglene. 

Urnesportalen er den siste kjente representanten for germansk dyreornamentikk – og den mest monumentale, forteller Hauglid. Stilen opphørte på 1100-tallet. 

– Det var en enorm endring fra vikingtidens treskjærerkunst til den europeiske kirkekunsten som kom inn på 1100-tallet, sier han. 

Da ble elementer som planter og bladverk, kjent fra klassisk kunst, hentet inn igjen. Man fjernet seg fullstendig fra dyreornamentikken på vikingskipene, forteller forskeren. 

Ikke den samme kunnskapen i dag

Kunnskapen om hvordan treskjærerne på denne tiden jobbet og portalen ble laget, har blitt borte. Alt må finnes opp på nytt, sier Hauglid. Han syns de har lykkes godt med det i dette prosjektet.

– Vi har ikke kunnskap i dag til å bygge noe som skal stå i 900 år, sier han. 

– Verdien av å ta vare på det som har overlevd en stund, er enorm. Dette prosjektet har stor overføringsverdi til andre deler av samfunnet, mener Hauglid og sikter til det grønne skiftet. 

Dagens byggverk står gjerne i noen ganske få tiår. Kanskje kan vi lære av kvaliteten på stavkirkene.

Søndag 22. september avdukes den nye portalen. Men prosjektet er ikke ferdig. De ulike verktøyene og metodene skal evalueres nærmere av alle håndverkerne og publiseres i en rapport senere.

Bildet av portalen øverst i saken er tatt av Kjartan Hauglid/NIKU. Bilde nummer to viser Kai Rune Johansen og er tatt av Even Hansen.

Endringslogg: 26.9.24 kl. 15.47 ble det presisert at andre verksteder tegnet opp mer direkte på treet, uten bruk av rutenett. Det ble tydeliggjort at ti av et større antall verktøy var laget av egen-utvinnet jern og at bare noen av håndverkerne testet bunnjernet. Det ble lagt til at prosjektet ikke er ferdig og skal resultere i en rapport. 

Opptatt av arkeologi og historie?

Se inn i fortiden og få samtidig siste nytt fra forskning.no om historie, språk, kunst, musikk og religion.

Meld meg på nyhetsbrev

LES OGSÅ

Urnes-spennen ble trendy
på slutten av vikingtiden

og middelalderen

Forskere har funnet
store mengder mynter,
nåler og perler under
gulvet i gamle kirker