Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Lærebøkene i historieundervisningen skal ikke bare formidle et innhold, men lære elevene å tenke kritisk. (Foto: iStockphoto)
Lærebøker har vært en vesentlig normgiver for det faglige innholdet i historieundervisningen både i den norske skole og internasjonalt.
– Den rådende tanken har vært at det er læreboken som definerer hva historieundervisning er og handler om i skolen, sier førsteamanuensis Christian Sæle ved Høgskolen i Bergen.
Det har vært vanlig å se på lærebøkene som et viktig politisk redskap for å oppnå endringer i historieundervisningen.
– Det er jo ikke bare selve innholdet man lærer som er av betydning, men også hvordan bøkene lærer elevene å vurdere og tenke kritisk ut fra det de har lært. Det er på tide at vi diskuterer hvordan læreboken brukes som et læremiddel.
– Hvordan brukes den i klasserommet, og hvordan oppfatter elevene og læreren den? spør Sæle, som har tatt doktorgraden ved Universitetet i Bergen om temaet lærebokkritikk som historiepolitisk redskap.
Politisk kamp om å definere historien
Mange perspektiver spiller inn i utformingen av lærebøker, men først og fremst handler det om å gjøre et utvalg. Hvilken historie vinner gjennom og hvem sin historie skal fortelles?
Sæle har analysert kritikken av lærebøker som har blitt brukt i historieundervisningen i Norge, men også internasjonalt.
– Lærebokkritikken er tydelig politisk ved at den tar utgangspunkt i aktuelle samfunnsproblemer i den pågående samfunnsdebatten når de skal vurdere hva som er vesentlig å fokusere på og hvilke perspektiver de skal legge til grunn, sier Sæle.
– I praksis betyr dette at når vi på 1970-tallet diskuterte Vietnam-krigen, ble lærebokkritikken opptatt av tilsvarende politiske emner. I dag er det innvandring og flerkulturelle grupper vi diskuterer, et fokus vi også finner i lærebokkritikken, forteller forskeren, og legger til:
– Dette er helt naturlig. Akkurat som skolen ikke er objektiv, kan heller ikke en fruktbar lærebokkritikk være verdinøytral. Problemet er at kritikken ofte utgir seg for å være faglig fundert og nøytral, uten å problematisere sin egen politiske posisjon.
Sæle hadde forventet at rent faglige debatter og perspektiver som ikke nødvendigvis var knyttet til den politiske samfunnsdebatten, skulle være mer synlig. I stedet fant han en stor avstand mellom lærebokkritikken og sentrale problemstillinger knyttet til undervisningsmetoden.
Historien er ikke hugget i stein
Når lærebokkritikken nesten utelukkende ser på bøkenes innhold, bidrar den ikke til å utvikle lærebøkene som undervisningshjelpemiddel, mener forskeren.
– Historieundervisningen skal ikke bare gi et bilde av historien ved å formidle en bestemt innholdsmasse. Den skal også hjelpe elevene til å se at fortellingen om fortiden ikke er hugget i stein, men derimot er i stadig utvikling, understreker Sæle.
Til tross for dette er spørsmålet om hvordan lærebøkene kan bidra til elevenes kritiske dannelse så og si fraværende i lærebokkritikken.
– Historiedidaktikken har lenge arbeidet for en undervisning som skal åpne for kritikk og diskusjon, men lærebokkritikken har i liten grad drøftet hvordan lærebøkene kan bidra til en slik målsetting, konstaterer han.
Behov for forskning
– Lærebokkritikken er opptatt av historielærebøkenes funksjon som politisk oppdrager, men hvorfor er vi ikke mer interessert i selve formidlingen av innholdet i historieundervisningen?
– Skolens lærebøker har nok lenge hatt en relativt lav status i historikermiljøene. Dette har dessverre blitt oppfattet som lærernes og pedagogenes felt, og noe man ikke ønsker å blande seg i, sier forskeren som selv underviser i historie.
Han kan likevel konstatere at dette er en utvikling som er på vei til å snu. Interessen for hvordan historie formidles har økt, noe antall mastergradsprosjekter om norsk lærebokkritikk er et tydelig tegn på.
– Det er fortsatt behov for å forske på hvordan læreboken brukes som et instrument for læring, men det er gledelig at det nå ser ut til å være en holdningsendring i akademia på dette området, avslutter Sæle.
Saken er produsert og finansiert av Høgskolen i Bergen - Les mer
