- Populisme kan oppfattes som et sunnhetstrekk, sier professor i statsvitenskap ved Norges teknisk-naturvitenskapelig universitet (NTNU), Anders Todal Jensen.

Fremskrittspartiet (Frp) er den fremste eksponenten for retningen her i Norge, og fungerer som en sikkerhetsventil. Frp sørger for å få viktige sider av folkemeningen inn til eliten på Stortinget.

- Uten denne sikkerhetsventilen, ville kanskje Frp-sympatisørene vært mer aggressive. Da kunne de fort ha blitt offer for politiske bevegelser som er langt skumlere enn Frp, mener Todal Jensen.

Derfor bør ikke eliten være redd populistene, men heller se på Frps oppslutning som et viktig utløp for meninger som faktisk finnes der ute, slår professoren fast.

Frp tar opp i seg strømninger

- Frp er i dag Norges eneste populistiske parti, sier Todal Jensen.

Mange av de andre partiene prøver å herme etter, men de klarer det ikke fordi de har en for sterk elitistisk grunnholdning. I de tradisjonelle partiene er de innvalgte politikernes egne holdninger og partiprogrammeneoverordnet folkemeningen. På grunn av dette blir det vanskelig for de andre partiene å virkelig “høre på folket”. Det blir helst til at en “lytter til folk” når folk er enige med partiet. I tillegg er de andre partiene bundet opp av partiprogram og fellesskapsbeslutninger. Dermed kan de ikke like raskt snu kappa etter folkemeningen.

Men det kan Frp. Og i spissen for et av Norges største parti på meningsmålingene, står superpopulisten Carl I. Hagen. Han har en finstilt evne til å føle på folkemeningen og forme politikken etter det. I tillegg er Carl I. Hagen i en suveren posisjon blant norske partiledere. Ingen kan som ham fatte egne kortsiktige beslutninger om hva “partiet” skal mene. Dette, i tillegg til hans medfødte evne til elegant håndtering av mediene, gir ham en stor fordel i dagens mediesamfunn.

Frp er også enestående i forhold til søsterpartier i andre land. Carl I. Hagen har regjert Frp suverent i 25 år med stigende oppslutning, mens høyrepopulistiske partier i andre land ofte går i oppløsning på grunn av indre stridigheter. Frp har imidlertid løst dette problemet ved hjelp av utrenskninger, noe som har vært mulig på grunn av Hagens sterke posisjon.

Har Hagen egne meninger?

Hvis kjernegruppa av Frp-velgere plutselig begynte å mene at det er fornuftig å heve bensinprisen til 15 kroner literen, så ville sannsynligvis Frp ha ment det samme.

- Det er ikke godt å vite om populisten Carl I. Hagen har noen egne meninger i det hele tatt, sier Todal Jensen.

Han tror imidlertid at “egne standpunkter” og “taktiske standpunkter” sannsynligvis flyter sammen i Carl I. Hagens hode. For ham ville det være svært vanskelig å fronte saker som er upopulære blant hans egne velgere. Men det sitter like mye i ryggmargen som i et kalkulerende hode.

Hvem er egentlig Frp-velgeren? Dette er et spørsmål som fascinerer professoren.

- På den ene siden viser forskningen at de er svært autoritetstro. De er tilhengere av hierarkiske maktsystemer både i familien og i samfunnet. De har også tro på sterke ledere. Samtidig er de frihetselskende på egne vegne. Ingen skal komme og fortelle dem hva de skal gjøre. Dette er forøvrig noe av årsaken til at høyrepopulistiske partier har en tendens til å rakne på grunn av indre stridigheter. Det er mange sterke personligheter blant høyrepopulistene, sier Todal Jensen.

Partiene mangler folk, ikke penger

I dag er det mange partier som prøver å gi et styrket inntrykk av at de “hører på velgerne”. Sosialistisk Venstreparti (SV) har for eksempel bedt folk om å sende SMS-meldinger for å komme med innspill til partiet. Det arbeides også med å gjøre det lettere å være EU-tilhenger i det tidligere så bastante nei-partiet.

- Dette er ikke populisme, det er hersketeknikk, sier Todal Jensen.

Han tolker også ønsket om å “høre på velgerne” som et utslag av partienes medlemskrise. Han tror ikke egentlig partiene har noen vilje til å endre programfestede standpunkt på grunn av slike innspill. Og da er de fortsatt elitister - ikke populister. Et annet trekk som tyder på dette, er at partienes stortingsgrupper (eliten) er i ferd med å overskygge partiorganisasjonene (massen). Stortinget har blant annet nylig vedtatt at støtten til stortingsgruppene skal økes, mens partiorganisasjonene får mindre.

- Det betyr likevel ikke at partiene er i noen pengekrise, sier Todal Jensen.

Medlemskrisa skyldes mangel på folk. Et typisk tegn på dette er at ildsjelene på gata med løpesedler blir avløst av dyre avisannonser.

Venstrepopulismen døde med Hanna Kvanmo

Todal Jensen trekker et skille mellom høyre- og venstrepopulisme i Norge.

Venstrepopulismen var først og fremst representert ved Sosialistisk Folkeparti og senere SV, fram til slutten av 1970-tallet. Partiet hadde på den tiden mange regler for å hindre at det bygde seg opp eliter. Det var blant annet ikke lov til å sitte som partileder, eller på Stortinget, mer enn et visst antall år. Alt dette forsvant imidlertid da Hanna Kvanmo tok over som frontfigur i SV ved inngangen til 1980-tallet. En slik dyktig velgermagnet kunne man ikke gi fra seg, var omkvedet.

Erik Solheim er ikke populist

Todal Jensen kvier seg for å kalle SVs Erik Solheim, som gjorde et godt valg som leder av partiet i 1989 og 1991, en populist. Dette til tross for at han i høyeste grad ble beskyldt for å være det. Solheim kopierte bare en del av Carl I. Hagens medieteknikker, hevder Todal Jensen. I sitt hjerte var Solheim også en elitist. Han hadde bare flaks og fikk sin hjertesak (miljø) som hovedsak ved Stortingsvalget i 1989. Han red på en grønn bølge. Da bølgen ga seg, gikk det også nedover med SV.

Frp og Høyre - svært forskjellige

Todal Jensen lurer på hvordan et eventuelt regjeringssamarbeid mellom Frp og Høyre vil arte seg.

- Mens Frp er det mest populistiske partiet vi har, er Høyre kanskje det mest elitistiske. Det er en voldsom kulturforskjell mellom de to partiene både når det gjelder populisme/elitisme, og den sosiale tilhørigheten til kjernevelgerne. Frp-velgeren har gjennomsnittlig relativt lav utdannelse, lav inntekt og lav sosial status, mens Høyre-velgeren er på den motsatte enden av skalaen i alle tre tilfeller.