I 1814 bodde ni av ti nordmenn på bygda. De aller fleste var bønder og fattigfolk.

Vi vet at embedsmenn dominerte det som hendte på Eidsvoll og at verken kvinner eller småkårsfolkene fikk delta. Men dette var langt fra spesielt for 200 år siden. Slik var det også i andre land.

Det helt spesielle våren 1814 – i forhold til hvordan verden så ut bare kort tid tidligere – var at så mange bønder og lavere embedsmenn fikk delta i styret av et land.

Før revolusjonene i Amerika (1776) og Frankrike (1789) var det kongen og hans nærmeste som hadde bestemt suverent. Deres vilje og forgodtbefinnende var lov. Nå fikk folket – og bøndene – være med på å bestemme. 

På Eidsvoll i april og mai 1814 bestemte de Norges framtid.

Lokalt blikk på 1814

Flere steder i Norge har forskere de siste årene rettet et lokalt blikk på 1814 og Grunnloven.

Forskere ser nå at bøndene under Riksforsamlingen på Eidsvoll og på det nye Stortinget som møttes i Christiania første gang i oktober 1814, var mer energiske etter å ta i bruk den nye makten de fikk, enn vi tidligere har forstått.

På Høgskolen i Telemark sitter førsteamanuensis Jens Johan Hyvik. Han har ledet et samarbeidsprosjekt med høgskolene i Sogndal og Volda.

– Utgangspunktet vårt var å prøve å trenge dypere inn i lokalsamfunnet anno 1814, forteller Hyvik.

Hva var egentlig folks tanker og holdninger den gangen?

Har funnet mye

Å finne nytt om disse menneskene 200 år etterpå, er selvfølgelig ikke bare enkelt. Kildematerialet er en stor utfordring.

Men Hyvik rapporterer at lokalforskerne har funnet en hel del.

Slik har de dannet seg et tydeligere bilde av hva som hendte både i Telemark og på Vestlandet.

Da Riksforsamlingen på Eidsvoll skulle pekes ut, skjedde det gjennom valget av to valgmenn fra hvert prestegjeld. De skulle igjen velge representanter til Riksforsamlingen. Mange av dem som møtte fra prestegjeldene, var bønder.

– Men det var ikke den vanlige bonden som ble valgt. Vi ser tydelig at valgmennene tilhørte en bondeelite.

– De fleste var relativt velstående, og mange hadde lokale verv eller stillinger som lensmenn, lærere og klokkere. Noen drev gjestgiveri eller sagbruk.

Haugianeren Ole Svanøe

Flere etablerte historikere er blitt trukket inn i et prosjekt som dette.

Men det er også plass til andre. I Askvoll kommune ytterst i Sogn og Fjordane sitter frilanshistorikeren og forfatteren Gaute Losnegård.

Han har sett nærmere på hvem valgmennene fra bygda Sunnfjord var.

Da trer en skikkelse fram som spesielt interessant, nemlig haugianeren Ole Svanøe. Han dro ikke selv til Eidsvoll i april 1814, men møtte i oktober til det aller første storting.

Svanøe var en av lekpredikanten Hans Nielsen Hauges nærmeste venner.

– Svanøe var også del av et haugianernettverk som kjøpte opp attraktive landbrukseiendommer langs kysten. Sin egen gård kjøpte han i 1806 og utviklet den til et senter for haugianismen i distriktet her.

– Haugianerne engasjerte seg i alt mulig, så det var ikke merkelig at de også engasjerte seg i grunnlovsarbeidet på Eidsvoll, forteller Losnegård.

Haugianerne var tidlig ute med mange nye tanker i tiden. Pragmatikeren Ole Svanøe så mulighetene både da folkestyret ble innført i Norge, og da næringslivet ble liberalisert.

Også sønnen Christoffer Svanøe satt på Stortinget i flere perioder. Gården deres, Svanøy, ble et mønsterbruk på det karrige Vestlandet.

Bønder mot embedsmenn

Kulturmøtet mellom bønder og embedsmenn på Eidsvoll i 1814 har interessert mange historikere. Haugianer-bøndene sto midt oppi dette, og de var ikke tilbakeholdne i konfrontasjonene som oppsto med embedsmennene.

– De var heller frampå, mener Losnegård.

Haugianerne ville røske opp i gamle stands- og klasseskiller.

På Universitetet i Oslo har Marthe Hommerstad skrevet en doktorgrad om nettopp bøndene i norsk politikk på begynnelsen av 1800-tallet.

– Bøndene i 1814 var modigere i politikken enn historikere tidligere har forstått, fastslår Hommerstad.

Ikke mislykkede

Da Norge 17. mai 1814 fikk Europas mest radikale grunnlov, var det på ingen måte selvsagt hvordan bondebefolkningen skulle ta imot rettighetene de fikk.

Historikere før Hommerstad har ofte lagt vekt på hvor mislykkede bøndene var i politikken de første tiårene etter Riksforsamlingen på Eidsvoll.

Først da bondepolitikeren Ole Gabriel Ueland ble valgt til Stortinget i bondevalgskredet i 1833, ble det en endring – har det lenge hett seg.

– Dette er feil.

– Bondepolitikken oppsto ikke i 1833. Bøndene ønsket å påvirke fra første dag de møtte på Eidsvoll, forteller Hommerstad.

– Men bøndene møtte mye motstand. Husk at Riksforsamlingen og Stortinget var embedsmennenes hjemmebane. Det hadde de en klar fordel av.

Likevel er det viktigste dette:

I danskekongens eneveldestat før 1814 hadde de 90 prosent av Norges befolkning som bodde på bygda hatt helt minimal innflytelse.

Våren 1814 ble bøndene i Norge gjort til politiske borgere med demokratiske rettigheter.

Denne artikkelen er også trykket i Bladet Forskning, som utgis av Norges forskningsråd.