Fritenkeren og romanforfatteren Denis Diderot (1713-1784) og matematikeren Jean le Rond d’Alembert (1717-1783) var redaktører for det store, franske oppslagsverket som tok form i Paris midt på 1700-tallet.

De hadde et ubeskjedent mål med arbeidet sitt: å samle verden og all verdens kunnskap i ett eneste stort leksikon. Dersom sivilisasjonen gikk under, skulle det være mulig å gjenskape den på bakgrunn av artiklene og plansjene i Encyclopédie, ou Dictionnaire raissoné des sciences, des arts et des métiers, par une société de gens de lettres.

Et labyrintisk verk

Litteraturviter Anne Beate Maurseth har gjort leksikonet til sitt forskningsfelt. Hun har den på CD-rom, men har ikke lest alle de 72 000 artiklene eller finstudert samtlige av de 2 569 forklarende plansjene.

- Jeg har plukket litt her og litt der. Det er et enormt verk, og det er lett å forville seg i det. På noen måter er det også et mislykket verk. Det er mange blindgater fordi det flere steder refereres til artikler som ikke finnes. Noen artikler bærer også preg av at man startet med en voldsom ambisjon om å få med alle enkeltheter. Så gikk forfatterne kanskje lei, eller de innså at de hadde begitt seg ut på en umulig oppgave, og derfor kuttet ned på detaljnivået, sier hun.

Maskinen som modell

Encyclopédie
		Encyclopédie ble utgitt over en tjueårsperiode, fra 1751 til 1772. Prosjektet begynte nokså beskjedent som en oversettelse av et engelsk, tobinds oppslagsverk fra 1728, men så tok det rett og slett av. De to redaktørene skrev mange av artiklene selv, men knyttet også til seg filosofer, abbeder, ingeniører, kjemikere, grammatikere og andre bidragsytere, deriblant kjente navn som Voltaire, Rousseau og Montesquieu. Hele encyklopedi-prosjektet var et stort eksperiment. Eksperimentet i seg selv hadde høy status på 1700-tallet fordi det vitnet om en vilje til å utforske og til å utfordre kunnskapens grenser. Her i Norge er Anne Beate Maurseth den første som skriver avhandling om Diderot og det ambisiøse oppslagsverket hans. Maurseths forskning inngår i to tverrfaglige forskningsprosjekter ved Det historisk-filosofiske fakultet ved NTNU: “Frihetens århundre” og “Fabrikken”.

I sin doktoravhandling i litteraturvitenskap studerer Maurseth analogiens funksjon i Denis Diderots forfatterskap. Det omfatter flere hundre artikler i hans livsverk, oppslagsverket - i tillegg til romaner, komedier, dialoger og filosofiske skrifter.

- Diderot brukte analogien både som retorisk figur og som vitenskapelig metode. Han mente at kunnskap ikke kunne begrenses til en enkelt forklaringsmodell. Analogier - hvor en modell fra én vitenskap blir brukt til å forklare et fenomen i en annen vitenskap - kan åpne for nye innfallsvinkler og dermed for ny kunnskap, forklarer Maurseth. En hyppig brukt analogi hos Diderot er maskinen.

- Hele leksikonet er en analogi på verden for Diderot. Siden all verdens viten skulle samles i ett verk, kan det betraktes som et mikrokosmos i forhold til den virkelige verden. Men både verden og oppslagsverket kan forklares som en maskin, siden maskinen kan settes sammen på uendelig mange måter. Den er et nettverk av kunnskap. Slik betraktet encyklopedistene også mennesket, fortsetter hun.

Spinett-mennesket

Mens medredaktør d’Alembert var en anerkjent vitenskapsmann og en rasjonell matematiker, var Diderot et ubeskrevet akademisk blad med en mye mer flyktig og energisk personlighet. Han hadde ingen problemer med å se et instrument som en analogi på mennesket. I Le Rêve de d’Alembert, altså D’Alemberts drøm, får Diderot sin tidligere medredaktør til å akseptere sammenligningen mellom mennesket og et instrument - nærmere bestemt et spinett.

- I D’Alemberts drøm bruker Diderot analogien for å sammenligne to forskjellige fenomener. Men etter hvert flyter sammenligningen mellom de to fenomenene sammen til ett litterært bilde, et “spinett-menneske” som både kan ta til seg næring og formere seg. Selv om et slikt bilde er hinsides all fornuftig logikk, så gjøres det likevel såpass anskuelig at vi kan forestille oss det, sier Maurseth.

Teknologien får et språk

I en av de mest kjente Encyclopédie-artiklene gjør Diderot strømpestrikkemaskinen så å si levende, blant annet ved å gjøre mennesket til en viktig integrert del av den. Strømpemaskinen ble betraktet som en av de mest perfekte og kompliserte maskiner i Frankrike midt på 1700-tallet. Diderot ønsket å beskrive maskinen og dens tekniske virkemåte på en uttømmende måte.

- Han starter med å forklare maskinen som strikker strømper, på linje med en manual til en kjøkkenmaskin. Men han ender med en beskrivelse hvor mennesket innlemmes og hvor maskinen får liv. Uten mennesket er maskinen uvirksom. Sammen kan de betraktes som en stor maskinorganisme, forklarer Anne Beate Maurseth.

Diderot karakteriserer også strømpemaskinen som en intellektuell virksomhet: “Man kan betrakte den som ett eneste stort resonnement hvor produktet er konklusjonen,” skriver han.

- Strømpestrikkemaskinen er et eksempel på at teknologien får et språk og en litteratur på 1700-tallet. Med Encyclopédie blir beskrivelse av teknologi for første gang tatt alvorlig og innlemmet i kunnskapens sirkler. Med folkeopplysning som mål forsøkte forfatterne å unngå et for teknisk vokabular som bare innvidde kunne forstå. Dette er alltid et viktig moment i utviklingen av de teknologiske vitenskapene, understreker Maurseth.

Foregriper IT-teknologien

Encyclopédie ble en historisk milepæl på flere måter. Det er ett av de første oppslagsverkene som er organisert med alfabetet som det bærende prinsipp. Tidligere hadde oppslagsverk gjerne blitt systematisert etter tema.

- Man kan si at encyklopedien foregriper IT-teknologien fordi hvert oppslagsord har pekere til andre ord og artikler. Man leste dette verket på samme måte som man i dag tilegner seg kunnskap på Internett; ved å klikke seg fram og kombinere tekstelementer i nye og kanskje uventede sammenhenger, sier Maurseth.

Utgivelsen førte også til endringer i trykkekunsten. Allerede før første bind kom ut, hadde over 2 000 tegnet seg som abonnenter. Og førsteopplaget var på 4 200 eksemplarer. Aldri hadde den franske boktrykkerkunsten stått overfor en så stor bestillingsordre, noe som førte til utviklingen av nye trykkemaskiner.

Mot sensuren

Hele tida arbeidet redaktørene mot sensuren fordi Encyclopédie i form og innhold utfordret både kongemakt og kirke. Arbeidet baserte seg på en tanke om at kunnskap er makt, og at kunnskapsmonopoler som eksisterte i laug og lukkede kretser, skulle oppheves. Kunnskapen burde være tilgjengelig for alle og tilhøre folket, mente redaktørene bak oppslagsverket. Og det falt ikke bare i god jord hos styresmaktene.

- Også klare anti-religiøse tendenser kommer til uttrykk i dette leksikonet, noe som blant annet kommer fram i artiklenes referansesystem. For eksempel står artikkelen “Nattverd” med en referanse til ordet “Kannibalisme”, forteller Maurseth.

Myndighetene svarte med å forby oppslagsverket etter bokstaven G. Men resten av den 17 binds encyklopedien ble fullført i hemmelighet - med Diderot som eneste redaktør. D’Alembert trakk seg ut av prosjektet da diskusjonen omkring det ble for opphetet.

Den store franske encyklopedien var også politisk viktig. Den hadde innflytelse på de filosofiske og politiske strømningene som førte fram mot den franske revolusjonen.