Det er for mange prosjekter innen helseteknologien, mener professor Aksel Tjora ved NTNU. (Foto: Rolf Øhman, NTB scanpix)
Det er for mange prosjekter innen helseteknologien, mener professor Aksel Tjora ved NTNU. (Foto: Rolf Øhman, NTB scanpix)

– Helsevesenet er smittet av prosjektpest

Den teknologiske utviklingen i helsevesenet går tregt. Årsak: Det settes i gang for mange prosjekter som ikke blir tatt i bruk, ifølge professor.  

Publisert

Om prosjektet

Nasjonalt senter for samhandling og telemedisin i Tromsø var ansvarlig for forskningsprosjektet The diffusion of telemedicine and ehealth in Norway: a comparative case study analysis of the successes and failures of applications.

Prosjektlederen Aksel Tjora har tidligere vært professor II ved Nasjonalt senter for samhandling og telemedisin i Tromsø og ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo. Han har også arbeidet med systemutvikling i Teledirektoratet og som forsker ved Sintef Unimed.

Prosjektet var støttet av programmet Helse- og omsorgstjenester i Norges forskningsråd. Programmet løp fra 2011 til 2015, og blir nå etterfulgt av programmet Gode og effektive helse-, omsorgs- og velferdstjenester.

Professor Aksel Tjora har ledet et forskningsprosjekt som skulle undersøke spredningen av telemedisin og e-Helse i Norge. Der fant han og kollegene litt av hvert å sette fingeren på.

– Vi har påvist at mange av teknologiprosjektene på dette området ender kun som prosjekter, uten at resultatene blir tatt i bruk. Det henger sammen med at finansieringen stort sett er knyttet til utvikling i prosjektene. Så tar finansieringen slutt når prosjektene tar slutt. Hvis det for eksempel er snakk om uttesting av nytt teknisk utstyr, så finnes det ikke penger igjen til å følge opp at utstyret fortsatt brukes over tid, sier Tjora, som jobber ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU.

To forskjellige ting

Tjora har interessert seg for helsevesenets bruk av teknologi i en årrekke og påpeker blant annet at telemedisin og e-Helse er to litt forskjellige ting.

Telemedisin har vært et tema i snart 30 år og handler mest om teknologi som skal gi tilgang på ekspertise og pasientinformasjon uavhengig av hvor pasienten og kompetansen er geografisk plassert. Da kan en spesialistlege for eksempel sitte i Bergen og stille diagnose på en pasient i Odda.

Begrepet e-Helse er derimot litt videre og ikke stort mer enn 10 til 15 år gammelt. Det er en samlebetegnelse for både privatpersoners og profesjonelles bruk av IKT-tjenester i helsesammenheng.

– Begge områdene har hittil vært for mye preget av prosjekter som blir avsluttet før løsninger er godt utviklet, evaluert og eventuelt tatt i utstrakt bruk, sier Tjora.

Utstyr ble stående ubrukt

Tjora og hans forskerkolleger har blant annet beskrevet et prosjekt hvor 90 primærleger fikk utplassert telemedisinsk diagnostisk utstyr innenfor dermatologi (hud).

Ivrige teknologer og nysgjerrige primærleger var, i tillegg til prosjektfinansieringen, en forutsetning for å få det i gang. Men etter at prosjektfinansieringen var over, forsvant teknisk support. Entusiasmen ebbet sakte, men sikkert ut, og utstyret blir stående ubrukt.

– Primærlegene kunne saktens ha nytte av utstyret, men det kunne være utstyr som ikke skulle brukes veldig ofte. Da ble det for krevende å opprettholde den kunnskapen som trengtes å bruke det. Legene vi intervjuet hadde problemer med å huske når utstyret sist var blitt brukt, forteller Tjora.

Forskerne har sett flere liknende eksempler på at ny teknologi bare blir stående.

– Men hvorfor er det slik at teknologisk utvikling organiseres i prosjekter som til slutt lider en stille død, uten at noen bryr seg?

– Slik vi ser det, blir prosjektorganisering en sexy løsning. Prosjektene gir initiativtakere og politikere anledning til å vise at de satser på innovasjon og ny teknologi. Samtidig er prosjektene lite risikable siden de kommer i tillegg til rutinepraksis. Finansieringen tar jo slutt når prosjektet er slutt, så man risikerer ikke noen store økonomiske overskridelser i de vanlige budsjettene, sier professoren.

– Å teste ut nye usikre løsninger ved prosjekter gir god mening. Vi kan da snakke om at vi delegerer kreativitet og risiko til noe som kommer i tillegg til vanlig drift. Man skal heller ikke glemme at prosjektene genererer mye entusiasme og bidrar til kunnskap om hvordan vi organiserer tjenestene, og om hvordan vi kunne ha gjort tingene annerledes, utdyper han.

Prosjektpesten

En annen viktig forklaring på prosjektdøden er at prosjektene som regel blir etablert på utsiden av hovedorganisasjonen, med konsulenter og annet personell som dekkes av et annet budsjett. Prosjektene belaster dermed ikke den daglige driften, men klarer likevel å skape inntrykk av at organisasjonen er fremtidsrettet og satser på ny teknologi.

Tjora mener at bildet ikke er helsvart. Norge er tross alt en avansert teknologinasjon, også innen helsevesenet. Men med bedre organisering kunne vi vært enda lenger framme. Det norske helsevesenet er for øvrig ikke alene om å ha havnet i prosjektfella.

I Storbritannia snakker man om «The Plague of Pilots» i forbindelse med eHelse.

– I Norge snakker vi mer om prosjekter enn om piloter, så derfor kan vi si at prosjektpesten har fått for stor smittespredning i det norske helsevesenet, sier Tjora.

Prosjektpesten kan oppfattes som at det kastes penger ut av vinduet, men Tjora anslår at de viktigste tapene ligger et annet sted.

– Utgiftene til alle disse prosjektene er forholdsvis små sammenlignet med hva helsevesenet som helhet koster samfunnet. De største kostnadene er nok derfor såkalte alternativkostnader, altså at vi går glipp av potensiell effektivisering, mindre reiser og et bedre tilbud til pasientene, som vi kunne ha hentet ut fra de beste eHelseprosjektene, mener Tjora.

Følge prosjektene gjennom og ut døra

Så hva er løsningen?

– En del av løsningen bør være at prosjektene får en slags driftsfinansiering som strekker seg langt utover en rutinefase. Dessuten må vi ta inn over oss at det ofte tar lang tid å etablere og normalisere en ny praksis. Det skjer egentlig ikke før vi slutter å kalle de nye løsningene for «telemedisin» og «eHelse», men oppfatter dem som bare medisin og helse. Da først er de blitt en del av hverdagen i helsevesenet og blant folk ellers. 

Han mener de ansvarlige bør være mer restriktive med å sette i gang store prosjekter over lengre tid. 

– Og så må man følge prosjektene ikke bare frem til døra, men også gjennom døra og ut i den praktiske hverdagen. Vi skal huske på at medisinerne er opplært til å være konservative når det gjelder ny diagnostikk, hvor nye løsninger må være grundig testet og dokumentert for å tas i bruk. Men det er ofte vanskelig å skaffe effektbevis inne i eHelseprosjektene, som ofte er å betrakte som ren teknisk uttesting, sier Tjora.