Svikter innvandrerhelsen

Nyankomne innvandrere er en helsemessig risikogruppe. Likevel svikter norske helsemyndigheter i å gi disse et likeverdig helsetilbud.

Publisert

Om forskeren:

Ursula-Georgine Småland Goth har bakgrunn som siviløkonom og sykepleier, og har en mastergrad i internasjonal offentlig helse. Hun disputerte nylig for doktorgraden ved Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo.

Doktorgradsarbeidet er utført ved Oslo universitetssykehus. Goth er i dag tilsatt som seniorrådgiver ved Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA).

I arbeidet er det benyttet en kombinasjon av kvantitative og kvalitative metoder (Mixed Method). Den kvantitative delen baserer seg på data fra den sentrale Konsultasjonsdatabasen, med alle primærtjenestebesøk over en toårsperiode. Den kvalitative del baserer seg på intervjuer med allmennleger og representanter fra innvandrerorganisasjoner.

Se avhandlingen i forskningsdatabasen Cristin: http://www.duo.uio.no/sok/work.html?WORKID=166359

- Informasjon om primærhelsetjenesten når ikke eller oppfattes ikke av nyankomne innvandrere slik myndighetene trodde, sier Ursula-Georgine Småland Goth ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

Hun har i sin doktorgrad tatt for seg nyankomne innvandrere fra de 15 største innvandrergruppene i Norge, og har sett på deres tilgang til og bruk av fastlegeordningen.

Resultatet av undersøkelsen viser at helse-Norge absolutt har et stykke å gå før idealet om likeverdige helsetjenester er oppfylt.

I arbeidet med avhandlingen har Goth sammenholdt opplysninger fra intervjuer med innvandrerrepresentanter og speilet det mot informasjon fra allmennleger. Deretter undersøkte hun to millioner konsultasjonsdata og belyste bruken av primærhelsetjenester for innvandrere i Oslo.

Helsemessig risikogruppe

Behovet for legekonsultasjon er i mange tilfeller høyere hos nyankomne innvandrere enn i befolkningen generelt. Bruksmønster i henhold til alder for både innvandrere og norskfødte har vist seg å være likt.

 (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)

Forskjellen ligger i sannsynligheten for å benytte seg av legevakten, og den er større hos spesielt mannlige innvandrere enn hos personer som er født i Norge.

Gjeldende lover og forskrifter for helse- og omsorgstjenestene i Norge fastslår at tjenestene skal være likeverdige med hensyn til tilgjengelighet, bruk og resultat. Fastlegen har en nøkkelfunksjon i dette systemet.

Fastlegeordningen gir alle innbyggere i Norge rett til å ha en allmennpraktiserende lege som sin faste lege, og fastlegen har plikt til å prioritere pasientene på sin liste. Fastlegen er også inngangsporten videre til spesialisthelsetjenesten.

- For at helsevesenet kan ivareta innvandrernes behov bør barrierene elimineres. Ofte er det lite som må gjøres for å bedre tilgangen, bare man forstår sammenhengene og uensartetheten  blant de nyankomne innvandrerne, sier Goth.

Info om fastlege på norsk

Hun har blant annet sett på brevet Helseøkonomiforvaltningen (HELFO) sender til alle nyankomne innvandrere.

Ursula-Georgine Småland Goth disputerte nylig med en avhandling om nyankomne innvandreres bruk av fastlegeordningen. (Foto: Jan Eriksen)
Ursula-Georgine Småland Goth disputerte nylig med en avhandling om nyankomne innvandreres bruk av fastlegeordningen. (Foto: Jan Eriksen)

I dette standardbrevet opplyses det om fastlegeordningen generelt, og om hvilken fastlege vedkommende er tildelt. Brevet er på norsk, og sendes etter seks uker til adressen den nyankomne først oppgav.

- Allerede her brister noen av forutsetningene. Et offisielt brev med byråkratisk sjargong er kanskje ikke noe stort problem for skandinavisk-fødte, men for mennesker utenfor vårt språkområde er et slik brev en uløselig språklig utfordring etter bare seks uker.

- Dertil kommer at mange innvandrere i løpet av de første seks ukene ha funnet et annet og mer permanent bosted enn den overnattingsmuligheten de hadde ankomstdagen og som ble oppgitt som kontaktadresse, sier Goth.

I sum betyr dette at mange nyankomne ikke får den informasjonen de trenger for å kunne bruke primærhelsetjenesten i Norge. Dermed er sjansen stor at fastlegen ikke blir brukt før flere år senere.

- Når en pasientgruppe, som defineres som risikogruppe, ikke klarer å nyttiggjøre seg denne ordningen – så bør det  anses som et problem og fanges opp, sier hun.

Så det som sykepleier

Goth er selv innvandrer. Hun er født i  Østerrike, har arbeidet i flere land og lenge interessert seg for minoritetshelse.

Idéen til studien ble unnfanget gjennom observasjoner hun gjorde under sitt arbeid ved norsk legevakt og i tidligere internasjonale stillinger.

- Jeg ble oppmerksom på usikkerheten og mangelen på kunnskap hos immigrantene på den ene siden, og systemets krav og føringer på den andre.

Innvandrere i Norge blir noen ganger fremstilt og omtalt som en homogen gruppe til tross for at de representerer et stort mangfold.

- Derfor valgte jeg å se nærmere på de største innvandrergruppene, uansett om opprinnelseslandet er nært eller mer fjerntliggende, sier hun.

Det viste seg videre at de nyankomne innvandrerne hadde størst sannsynlighet for å bruke legevakt frem for fastlegen de første årene, dog viste regresjonsanalysen forskjeller mellom de ulike innvandrergruppene.

- Norge har kommet langt, og intensjonene har blitt til målformuleringer – prosjekter settes i gang og tilpassinger gjøres. Men det er fremdeles et stykke å gå, sier Goth. 

- Gå til innvandrerorganisasjonene

- Innvandring som vi forstår det i dag, og i den størrelsen dette foregår, er et relativt nytt fenomen i Norge. Dermed er det ikke bare vår innstilling til innvandrere og tjenestene som tilbys som må tilpasses en ny virkelighet, men også tilgangen til de systemene vi baserer oss på, sier Goth.

Hun mener ansvaret for å bedre tilgangen ligger hos helsemyndighetene, og at det å involvere nøkkelpersoner fra innvandrermiljøene vil være et viktig skritt videre.

- Det er også viktig at utdannelsen av helsepersonell inkluderer kulturkunnskap og kultursensitivitet, avslutter hun.